Henrik Ibsens skrifter

I Frankrike var det Moritz Prozor som fungerte som Ibsens oversetter og mellommann overfor forleggerne. Mens Ibsen bastant motsatte seg tidsskriftpublisering i Tyskland, ble periodisk publisering hovedmønsteret i Frankrike. Vi kjenner ikke bakgrunnen – det kan ha vært oppfattet som gunstig for boksalget, eller det kan ha vært av økonomiske grunner. I alle fall ser Ibsen ut til å ha akseptert det. Hedda Gabler ble planlagt utgitt i La revue bleue før stykket kom i bokform, men det ble aldri realisert (brev fra M. Prozor til C. Snoilsky 1. januar [1891], KBS Ep. S. 39:14, og til A. Savine 4. januar 1891, NBO Brevs. 789). Boken ble utgitt hos Savine i begynnelsen av august 1891. Bygmester Solness stod først trykt i La nouvelle revue under tittelen Halvard Solness. Publiseringen startet med første akt 15. desember, og fortsatte med én akt hver fjortende dag. Bokutgaven fikk tittelen Solness le constructeur og utkom 4. mars 1893. Le petit Eyolf ble trykt samme sted og på samme måte. Bokutgaven utkom deretter 8. mai 1895. John Gabriel Borkman og Quand nous nous réveillerons d’entre les morts (Når vi døde vågner) kom begge først i La revue de Paris, den første fra 15. desember 1896, den siste fra 1. januar 1900. Bokutgavene av Hedda Gabler og Solness le constructeur ble publisert av Albert Savine, de tre siste ble utgitt av Perrin et Cie.

Ibsen hadde ubetydelige bokinntekter fra Frankrike. De eneste summene av en viss størrelse mottok han fra La revue de Paris for sine to siste stykker, som begge innbragte ham 1000 franc (725 kroner) (NBO RB 1890). Tidsskriftet betalte i alt 2000 franc (1450 kroner); den andre halvparten gikk til Prozor (jf. brev fra M. Prozor til C. Snoilsky 14. august 1899, KBS Ep. S. 39:15, og til B. Bjørnson 14. oktober 1898, NBO BB).

Ibsens teaterintroduksjon i Frankrike skjedde i naturalistregi, med André Antoines oppsetning av Les revenants (Gengangere) på Théâtre Libre i mai 1890, neste år fulgt av Le canard sauvage (Vildanden) (jf. nedenfor). Prozor og Antoine lå i konflikt med hverandre (jf. diverse brev til Antoine, Prozor, R. Darzens og C. Snoilsky våren 1890 med kommentarer). Prozor klaget til Carl Snoilsky over at Ibsen bare tok hensyn til «denne sjarlatanen Antoine». Prozor mente at Ibsens forbindelse med naturalismen, som på denne tiden møtte motbør, skadet ham. Han viste til Édouard Rod som mente at ved å la seg introdusere av Théâtre Libre, «fremstod Ibsen i publikums øyne som en mer eller mindre moralsk fordervelig kuriositet, noe som har skadet ham uendelig mye» (brev til C. Snoilsky 22. januar 1892, KBS Ep. S. 39:15; til norsk ved HIS). Det var vanskeligere å vinne det franske publikummet enn å bryte gjennom isen på Neva, mente Prozor. Fransk litteratur var en nasjonal industri beskyttet av en hær av kritikere som opptrådte som tollere. Ved årsskiftet 1892/93 mente han at Ibsen likevel hadde brutt isen med Bygmester Solness, og Prozor satte sitt håp til at det litterære konjunkturomslaget skulle løfte ham videre: «den symbolistiske strømningen som er så sterk for øyeblikket, gjør kanskje at han overlever» (brev til C. Snoilsky 24. desember 1892 og 9. januar 1893, KBS Ep. S. 39:15; til norsk ved HIS).

Langt på vei var det det som skjedde. I Frankrike ble Ibsen raskt annektert av symbolistene og på teaterscenen av Aurélien Lugné-Poës Théâtre de l’Oeuvre. Og Lugné-Poë brukte Prozors autoriserte oversettelser.