| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til brev
av Narve Fulsås
STØTTEORDNINGER
Den vanskelige situasjonen for forfattere gjorde at støtteordninger lenge hadde vært diskutert. Dette ble delvis etablert gjennom Schillerstiftung (1859) og midlene som ble samlet inn gjennom et stort Schiller-Nationallotterie. Slike bestrebelser støtte imidlertid på seige motforestillinger. Det var en utbredt holdning at støtteordninger kunne oppmuntre «litteraturproletariatet», og klassikerdyrkingen gikk gjerne sammen med forestillinger om at åndslivet måtte skjermes mot alle materialistiske hensyn, og at diktergeniene ville slå igjennom uansett. Litteraturstøtten ble etter hvert i hovedsak en støtte til etterlatte. Ut over det ble det gitt æresbelønning til utvalgte forfattere, men det ble stadig regnet som nedverdigende å stå frem som støttetrengende (Wittmann 1982, 185–89). T. Fontane skrev i 1870 om utsiktene til å få støtte av Schillerstiftung:
På den måten ville jeg nedverdige meg på en svært betenkelig måte og siden ville jeg måtte betale denne summen gjennom tap av posisjon i offentligheten så vel som overfor aviser og bokhandlere. Overfor min avissjef ville jeg ha blamert meg for evig tid. Jeg har nå gjort meg den erfaring her i livet at ingenting skader en så mye som et rykte om ynkelighet. Som med mangt annet må man løse det i det stille. Aide toi! er fortsatt det beste stridsropet (sitert etter Wittmann 1982, 189–90; til norsk ved HIS).
Det var omtrent på denne tiden Ibsen bad L. Dietrichson skrive en biografi om ham til bruk i Tyskland: «nogen Digtermisère gjør ikke Lykke længere, fortæll heller at Regjering og Storthing har sat mig paa Gage» (i brev 28. mai 1869; jf. også brev til P.F. Siebold 9. mai 1869). Norske diktergasjer kom altså i et annet lys. I E. Lobedanz’
Album Nordgermanischer Dichtung ble Ibsen presentert som Norges fremste forfatter ved siden av Bjørnson og med «statlig æresgasje for diktere»
(Lobedanz 1868, b. 1, 275; til norsk ved HIS). Forkjempere for statlig litteraturstøtte i Tyskland viste til Académie française, som tillot forfattere å vie seg til diktergjerningen uten økonomiske bekymringer gjennom en ordning som var forbundet med høy samfunnsmessig anseelse (Wittmann 1982, 190). For Ibsens del utgjorde den norske diktergasjen riktignok en mindre del av hans inntekt utover i 1870-årene. Men det faste beløpet på 400 spesidaler / 1600 kroner årlig var nøyaktig det samme som Theodor Storm hadde hatt i årsgasje som kretsdommer i Heiligenstadt i Preussen 1856–64 (Storm 1986, b. 1, 48). Storm kunne ikke leve standsmessig av dommergasjen alene, like lite som Ibsen greide seg med diktergasjen, og levekostnadene økte fra 1850- til -70-årene. Men det Ibsen mottok, var tross alt en ren diktergasje som kjøpte ham fri fra annen virksomhet enn forfatterskapet, mens Storm fortsatte som dommer også etter at han vendte tilbake til hjembyen Husum i Slesvig i 1864. Diktergasjen medvirket til at Ibsen slapp å ta en levebrødstilling, den frigjorde ham tidlig fra presseskriving og leilighetsdiktning, og den gjorde ham i stand til å holde en helt annen produksjonsrytme enn det vi kan se eksempler på hos tyske forfattere. Fra Samfundets støtter i 1877 kom Ibsen-dramaene, med to unntak, annethvert år. Ibsen hadde altså all grunn til å fremheve at hans forfattervilkår var gunstige. Det han i utgangspunktet manglet i Tyskland, var et navn. Dessuten manglet han utdannelseskapital.
