Henrik Ibsens skrifter

Byen som Ibsen flyttet til i 1875, og som ble hans bosted store deler av tiden inntil han flyttet tilbake til Norge i 1891, var preget av det borgerlige politiske og kulturelle hegemoni i denne perioden. Om den borgerlige liberalisme aldri fikk kontroll over statsapparatet, greide den å skaffe seg en maktbasis i de tyske byene der høye censusbestemmelser (krav om en viss skatt for å få stemmerett), treklassevalgrett og eiendomskrav favoriserte de borgerlige sjikt (Mommsen 2000, 18; jf. Palmowski 1999). München i det katolske Bayern var ikke noe unntak. De bayerske kongene prøvde hele tiden å begrense kirkens makt og søkte å utvikle en sentraleuropeisk liberalisme som både kunne danne motvekt mot katolisismen og appellere til middelklassen, samtidig som de ivrig støttet utdannelse, vitenskap og kunst. Bestrebelsene på å sekularisere utdannelsen førte til at bayerske gymnaselever fikk en enda sterkere klassisk-orientert utdannelse enn ellers i Tyskland (Spindler red. 1967–75, b. 4, 962–63), og i 1870-årene stod den bayerske regjering fullt ut bak Bismarck i kulturkampen.

Fra 1860-årene ble hoffets politikk motarbeidet av Bayerns katolske parti Patriotenpartei (fra 1882 Zentrum), som hadde sitt flertall av velgere blant bøndene og i småborgerskapet, og som fra 1869 hadde flertall i det bayerske parlamentet. Kongene fortsatte å utnevne liberale regjeringer, samtidig som censusregler og kretsgrenser ble manipulert, slik at det favoriserte de liberale og diskriminerte katolikkene. I 1875 fikk de liberale 196 700 stemmer og 76 parlamentsplasser, katolikkene 280 000 stemmer og 79 parlamentsplasser. Parlamentet hadde makt over budsjettet, og derfor ble de følgende tiår preget av vedvarende maktkamp inntil en sentrumsregjering endelig ble utnevnt i 1912 (Jelavich 1985, 6, 12–15; Spindler red. 1967–75, b. 4, 283–347).

Som motvekt mot Preussens voksende makt var Trias-ideen blitt utviklet: Mens Østerrike skulle ta seg av toll og handel, Preussen av hær og utenrikspolitikk, skulle Bayern, som leder for de midttyske statene, bli sentrum for vitenskap og kunst (Krausnick 1974, 271). Ludvig 1. (konge 1825–48) hadde gjort München til en ledende kunstby, mens Maximilian 2. (konge 1848–64) så det som sin oppgave å gjøre München til sentrum også for vitenskap og litteratur. Som ledd i dette arbeidet kalte han i 1850-årene ledende vitenskapsmenn og forfattere, for det meste nordtyske protestanter, til München, blant dem dikterne Emanuel Geibel og Paul Heyse, filosofen Moritz Carriere og slavisten, forfatteren og oversetteren Friedrich von Bodenstedt. Deres hovedoppgave var å delta på det som ble kalt kongens symposier. Formålet med symposiene var å orientere om nyheter fra vitenskap og litteratur. Avhengig av emnet ble også deltagere utenfor kjernekretsen invitert. På møtene skulle det være ubegrenset talefrihet. Den brede emnesammensetningen avspeiler kongens encyklopediske dannelsesbegrep og hans ideal om inkarnasjonen av dikter og lærd i en og samme person. Bodenstedt, Geibel og Heyse ble gjort til professorer ved universitetet, mens de som først og fremst var vitenskapsmenn, også stod frem som diktere (Krausnick 1974, 272–83). Heyse, den klart yngste i kretsen, ble kalt til München etter initiativ fra sin eldre venn Geibel fordi han allerede ble regnet som Tysklands store litterære håp og en ny Goethe. Han mottok årlig 1000 gylden (1523 kroner), fra 1858/59 forhøyet til 1500 gylden (2285 kroner) (Moisy 1981, 46–47, 55).

Gruppen av innkalte Nordlichter utgjorde en lukket krets i München og ble møtt med stor lokal uvilje, blant annet fordi man fryktet at den skulle utgjøre en prøyssisk trojansk hest ved hoffet. Særlig pådro hoffteaterintendant Franz Dingelstedt seg vrede, og han forlot München alt i 1857. Motstanden førte til en viss nedgang i møteaktiviteten, men i vinterhalvåret var møtene fremdeles omtrent ukentlige helt til kongens død i 1864 (Moisy 1981, 55). Motsetningene førte også til at Heyse, som raskt følte seg hjemme i den bayerske Genuss- und Sinnenfreudigkeit, og som fikk kontakt med lokale kunstnere og lærde, tok initiativ til å få i stand et felles møtested. I 1856 lyktes dette da lokale, innflyttede og tilkalte diktere møttes og grunnla den foreningen som ble kalt Krokodil, etter et dikt av Hermann Lingg. Ibsen ble gjestemedlem av Krokodil straks han kom til München (jf. ovenfor, under München 1875-80 ). Carriere, Geibel, Heyse, Felix Dahn og Lingg var blant deltagerne på stiftelsesmøtet. I begynnelsen hadde kretsen rundt 30 medlemmer, deriblant også Wilhelm Hertz. Den hadde ikke det vanlige innslaget av adelige, embetsmenn og offiserer, men fremstod først og fremst som en dikterkrets av professordiktere og frie kunstnere (Krausnick 1974, 277, 300–04). Felix Dahn skrev senere:

Et fellestrekk ved medlemmene var at de fleste kom fra en bildungsborgerlig bakgrunn og hadde akademisk utdannelse. Deres brede litterære og historiske skolering, også i andre lands litteraturer, gjorde at de behersket en mengde stoff- og stiltradisjoner. I deres verker ytret dette seg som epigonal eklektisisme og i et forsøk på å forene ulike stilelementer. De fleste verkene var nybearbeidelser av litterære forelegg fra antikken, renessansen og middelalderen eller fra den bysantinsk-orientalske kulturkrets, og de handlet dermed i hovedsak om emner fra fortiden eller fra fjerne himmelstrøk. Etter å ha lest en ny novellesamling av Heyse i 1878 noterte G. Brandes at historiene foregikk «i Titusind Miles Afstand fra det Tyskland, hvori baade han og Læseren lever. Der tænkes ikke mere højt i Tyskland» (Brandes 1885, 238). I tillegg var de fleste av kretsens medlemmer aktive som oversettere og bearbeidere av utenlandsk litteratur (Krausnick 1974, 319–20). Kretsen hadde sin glanstid før Geibel forlot München i 1868, etter uoverensstemmelser med den nye kongen Ludvig 2. (konge av Bayern 1864–86). Geibel, som selvbevisst plasserte seg som epigon i en lang tradisjon der fullkommenhet aldri kunne bestå i noe annet enn å perfeksjonere allerede gitte former, forsøkte å la gruppen fremstå som en estetisk enhetlig gruppe i Ein Münchener Dichterbuch (1862) med bidrag fra blant andre Hertz, Geibel, Carriere, Victor Scheffel, Bodenstedt, Dahn, Lingg og Heyse. Geibel redigerte samlingen i samsvar med sine krav til formal renhet, avrundethet og stilistisk eleganse. Det var likevel bare innenfor lyrikken det var mulig å opprettholde en så skolemessig strenghet. Da Heyse i 1882 gav ut Neues Münchener Dichterbuch, var det gitt rom for større individualitet, men stadig innenfor rammene av en estetikk som var grunnleggende idealistisk-klassisistisk (Krausnick 1974, 322–32).