Henrik Ibsens skrifter

Grunnteksten, grunnlaget for HIS' hovedtekst, er førstetrykket fra 1850. (Om forholdet til den andre hovedversjonen HIS utgir, se avsnittet Tilblivelse under omtalen av Catilina 1875.)

Ved tekstetableringen er det kollasjonert følgende eksemplarer:

• Deichmanske biblioteks eksemplar (*Ib8ca 1exp)
• Et eksemplar i privat eie
• Damms antikvariats eksemplar for salg i 1998, tidligere eid av Wilh. Lagerholm

Det er ikke avdekket satsintern variasjon (endringer foretatt under trykkeprosessen i samme opplag) i teksten i de tre eksemplarene.

I et eksemplar eid av Nasjonalbiblioteket (02ga11104), tidligere eid av biblioteket i Den Skandinaviske Forening i Roma (stempel på tittelbladet), er «Brynjolf Bjarme» på tittelbladet strøket ut og erstattet med «Henr: Ibsen». Arthur Thuesen (1922, 15) mener endringen er egenhendig og utført under et av Ibsens opphold i Roma, men en granskning av håndskriften viser at den neppe er Ibsens.

I to andre eksemplarer skal Ibsen selv på siste side ha endret «Nattens Glød» til «Lynets Glød». Opplysningen stammer fra SU 7, 113–14: «en rettelse som vel skriver seg fra Ibsen selv (sml. Joh. Neuhaus i danske ‹Nationaltidende› 1914 1/7 nr. 13 761; foruten i Neuhaus's eksemplar er rettelsen funnet i et eksemplar som nu eies av amanuensis Arthur Thuesen i Kristiania).» Neuhaus skriver at hans eksemplar ble kjøpt fra antikvariatet Baer i Frankfurt, at det stammer fra en samling i Düsseldorf, og at det tidligere var eid av Hjalmar Kjerulf, hvis navn står på smussbladet. Det skal videre finnes en dedikasjon lenger nede på smussbladet: «Herrm. Julius Grimm freundschaftlichts [sic] von Halfdan Kjerulf, Düsseldorf, d. 5. Juni 1847 [sic].» Kjerulf kan ifølge Neuhaus ha hatt med seg boken fra Kristiania til Düsseldorf. Om rettelsen antar Neuhaus at den kan ha vært foretatt sammen med Ibsen i Kristiania, og han antyder at eksemplaret kan ha vært Ibsens eget, ettersom blyantskriften ligner Ibsens i det at y er skrevet med tødler over (Neuhaus 1914). Thuesen selv bekrefter dette i et intervju i Morgenbladet 29. oktober 1921. Foruten de tre nevnte eksemplarene har HIS undersøkt tre i Nasjonalbiblioteket. Ingen av disse kan være Thuesens eksemplar.Rettelsen er også forelagt de medlemmer av Bibliofilklubben som eier et eksemplar av Catilina 1850, men uten resultat. (Bibliofilklubben er en privat sammenslutning av boksamlere med kunnskaper om bibliografi og bokhistorie.) At «Nattens Glød» skulle være «meningsløst», som HU skriver (1, 242), virker ikke fullstendig innlysende. HIS beholder formen slik den står, men fører HUs lesemåte («Lynets Glød») i en supplerende note. I det eneste bevarte manuskriptet, NBO Ms.4° 936, mangler det siste bladet og dermed også den aktuelle delen av teksten. Til sammenligning har Ibsen i Catilina 1875 endret uttrykket til «natlyns glød» .

Nr. 1 er brukt som hovedeksemplar og er grunnlag for beskrivelsen i det følgende.

Boken er beskåret og bundet inn uten forsats- og omslagsblad, men et omslagsblad er skåret til og brukt som overtrekkspapir på permenes yttersider. Innbindingen er håndverksmessig utført, men enkel, med permer av papp og rygg av burgunderfarvet stoff uten tittel eller dekor. Det finnes ifølge Schiötz & Ringstrøm to varianter, A og B, av det fremre omslaget (Schiötz & Ringstrøm 1990, 86). Forskjellen mellom de to variantene angår selve tittelen: I A er den satt med mindre typer (32 pkt.); i B er den satt med større typer (36 pkt.). I tillegg skal det finnes farvevarianter: A i grønt, lysegrønt, gulaktig og lyseblått; B i grønt, lyseblått og gulaktig. Variant A regnes som den eldste. Variasjonen kan bero på at Catilina 1850 «kan ha ligget i materie, og at det på et bestemt tidspunkt ble trykt nye omslag» (Schiötz & Ringstrøm 1990, 86). HIS' hovedeksemplar har omslag av typen A, gulaktig. Dette er sannsynligvis utført hos forleggeren, ettersom stempel med teksten «P.F. Steensballes Boghandel Christiania» er preget på omslaget og følgelig siden limt over innbindingspappen. Bakre omslagsblad har årstallet «1850».

Boken består av seks ark falset i duodesformat (12 blad, 24 sider pr. ark),I Norsk Bog-Fortegnelse 1848–1865, 115, er formatet angitt som oktav. Formatbetegnelsen gjelder der bokens størrelse. ca. 107 x 165 mm.Målene gjelder bokens blad, bredde x høyde. Arksignaturene 1–6 (uten tekst) finnes på s. 10, 25, 49, 73, 97 og 121. Det siste arket har fire blad, og bokens omfang er 128 sider. Pagineringen er med arabiske tall, inkluderer smusstittel s. [1], blank s. [2], tittelside s. [3], rolleliste s. [4] og går fra side 6 til 125. Dramateksten begynner på s. [5]. S. [126] er blank, s. [127] inneholder Ibsens «Anmærkninger», s. [128] er blank. På sidene [39] og [85] begynner nye akter, og pagineringen er utelatt.

Teksten i Catilina 1850 er satt i fraktur. Tittelen er midtstilt i et fett snitt. Rollelisten er venstrestilt, rollenavnene er uthevet ved sperring. Initial er brukt ved første replikk og i «Anmærkninger». Aktoverskrifter er fete; sceneoverskrifter normale. Rollenavn er satt i samme grad som replikkene, men er fete og midtstilte. Sceneanvisninger er satt i en mindre grad enn replikkene. I begynnelsen av akter og scener står sceneanvisninger uten parentes. Sceneanvisning i replikk står i parentes. Mellom akt- og sceneoverskrifter og noen steder etter sceneslutt brukes enkel, kort skillestrek av varierende lengde; ved aktslutt en engelsk linje. Pagina er plassert i overmarg med en kort strek under.

Trykkvaliteten er jevnt god. Det er et lite antall typografiske mangler og inkonsekvenser (f.eks. manglende eller gal uthevning av rollenavn), typeskader, snudde typer (f.eks. «Lentulns» for «Lentulus»), skjeve eller utglidde typer, manglende innrykk ved delte verslinjer. Slike typografiske feil er i HIS' hovedtekst rettet stilltiende.

For- og bakpermens yttersider er jevnt skitne, og festet mellom forpermen og smusstittelbladet har revnet noe. Såvel smusstittelen [1] som sidene [2] og [3] er misfarvet (i avtagende grad) som følge av lånekortet som er limt inn på innsiden av forsidepermen. Papiret er simpelt og tynt med tydelig gjennomslag. Det er gulnet og har flekker av blekk, fett og vann på tittelbladet og på flere sider i boken. Blyantkryss og -streker finnes i tilknytning til trykkfeil, men trolig også som lesemerker. For øvrig er eksemplaret i god stand.

Den andre tekstkilden fra Ibsens levetid er arbeidsmanuskriptet NBO Ms.4° 936 fra 1849 (se Manuskriptbeskrivelse ). Dette er tidligere utgitt ved HIS i en diplomatarisk utgave (Ibsen 2000). Manuskriptet har trolig ligget til grunn for trykkmanuskriptet, som ble besørget av Christopher Due, og som siden er gått tapt. Catilina 1850 ble ikke utgitt på nytt i Ibsens levetid. Et kort «Forord» som av ukjente grunner ikke ble tatt med i førstetrykket, finnes som en del av et brev til Ole C. Schulerud 5. januar 1850. Brevet omtales nærmere i avsnittet Utgivelse samt i Manuskriptbeskrivelse .

Betrakter vi arbeidsmanuskriptet sammen med førstetrykket, får vi et inntrykk av hvordan teksten har endret seg underveis, sannsynligvis ved Dues renskrift.

Hvordan Ibsen selv har arbeidet med teksten i manuskriptet, sees i Ibsen 2000, der også den andre hånden, Dues, er identifisert. Her finnes mange mindre endringer og rettelser, tilfeller av tekst på og under innlimte og løse lapper, et løst innlagt blad og flytting av tekst fra en rollefigur til en annen. Den betydeligste endringen i manuskriptet gjelder første akt. Den begynte opprinnelig på manuskriptets bl. 2r, med en samtale mellom allobrogerne Ambiorix og Ollovico på landeveien mot Roma. Så har Ibsen strøket aktangivelsen, men ikke sceneanvisningen nedenfor, og skrevet «Første Handling» på nytt øverst på den ledige motstående side (bl. 1v). Her åpner stykket direkte med Catilinas reflekterende replikk. Sceneanvisningen beholdes altså, med en tilføyelse om at allobrogerne ikke legger merke til Catilina. Om den opprinnelige begynnelsen var blitt stående, ville ikke Catilina ha blitt introdusert før etter at allobrogerne hadde samtalt gjennom syv replikker; han kommer da brått til syne for dem (bl. 2v). Endringen er i samsvar med skissen til handlingsgang som finnes på bl. 18v under overskriften «Sceneforandringerne».

Om vi ser bort fra det bortklippede bl. 48 (se Manuskriptbeskrivelse ) og den teksten som Ibsen har strøket eller endret, er manuskript og førstetrykk idé- og omfangsmessig svært like, og heller ikke med henblikk på ordlyd og ortografi særlig ulike. Følgende eksempler fra første akt gir en pekepinn på avvikenes art og omfang. Manuskriptendringene er gjengitt forenklet (med grunntekstens paginering og manuskriptets foliering i parentes):

Om førstetrykket fremstår som rettet i forhold til manuskriptet på en del punkter, er det likevel kommet inn ord og formuleringer som noen steder kan sies å skape en metrisk sett mindre fullkommen tekst, skjønt også manuskriptet er nokså fritt i forhold til metriske regler. En av lesemåtene ovenfor kan tjene som eksempel: I manuskriptet står linjen «– vil høre den, jeg er en fattig Mand –», mens førstetrykket har «vil den høre. – Jeg er en fattig Mand,» . Semantisk og grammatisk utgjør denne ombyttingen ingen større forskjell, men metrisk er manuskriptet mer korrekt. ES hevder at noen av endringene «viser en bestræbelse efter at løfte sproget op over det hverdagslige, blant annet ved forandringer i ordstillingen» (ES 3, 375), noe som kan tenkes å forklare hvorfor blant annet denne endringen er gjort.

Ibsen bemerker selv i forordet til Catilina 1875 at trykkmanuskriptet til Catilina 1850 ble utført «til den grad samvittighedsfuldt, at han [Due] end ikke glemte en eneste af de utallige tankestreger, som jeg i produktionens hede havde anbragt overalt, hvor det rette udtryk ikke i øjeblikket vilde falde mig ind» . Det skal imidlertid bemerkes at det i manuskriptet ikke alltid er lett å avgjøre hva som er tankestrek og hva som er en hastig, slurvete avslutning på en bokstav, et skille også Due kan ha hatt vanskeligheter med å trekke. Vi kan dessuten ikke vite sikkert om enkelte av tankestrekene og ortografiske avvik for øvrig stammer fra Due eller fra setteren. Det er også noen tankestreker i arbeidsmanuskriptet som ikke er kommet med i den trykte versjonen.

ES påpeker med rette, ut fra en analyse av endringenes gjennomføring og vitnesbyrdene fra Ibsen selv om dette «rå urettede udkast» (i forordet til Catilina 1875, ), at manuskriptet må være den første utarbeidelsen, og at det altså ikke finnes noe eldre utkast (ES 3, 371–75). Strøket tekst viser seg ved erstatningens art å være forkastet umiddelbart, dvs. under nedskrivningen. Det er flere rettelser som inneholder sprang i tanke og logikk, og som gjensidig utelukker hverandre.

Ibsens kommentar er interessant også i et annet perspektiv: Dersom Due skrev av så samvittighetsfullt som han mener, hvor stammer da disse og alle de andre endringene fra? Vi vet ikke om Due har tatt seg friheter, tolket og forbedret, eller om Ibsen også selv har deltatt under prosessen. ES holder den siste muligheten åpen, og viser til at Lentulus' lengre replikk på s. 104 ikke finnes i manuskriptet, men kan tenkes å stamme fra en egenhendig opptegnelse «på et stykke løst papir» (ES 3, 376). Siden vi ikke har denne opptegnelsen, kan vi heller ikke vite hvordan teksten eventuelt er formidlet. Tar man i betraktning at endringene i mange tilfeller har ført til dårligere metrikk, er den første muligheten, at Due har hatt hovedansvaret, ikke usannsynlig, men altså nok i et slags samråd med forfatteren. Jon Gunnar Jørgensen mener også dette (Ibsen 2000, 27). HU trekker den samme slutningen på stilistisk grunnlag, og mener at for eksempel endringen «pladsker» til «ruller» i «Der ruller Bølgen blytung imod Bredden» må være Ibsens (HU 1, 212). Dertil kommer at manuskriptet stedvis er slurvete skrevet og vanskelig å lese, noe som også kan ha forårsaket en del av endringene.

I tillegg til HIS' hovedtekst finnes en diplomatarisk gjengivelse samt fotografisk faksimile av grunnteksten. Manuskriptet gjengis diplomatarisk og med faksimile, med mulighet for søk og sammenligning. Her finnes også en metrisk analyse av teksten. Det upubliserte «Forord» gjengis i HIS i brevmaterialet og blant tekstkildene til skuespillet.

HIS har i margen sidereferanser til grunnteksten og til HU.

Ved emendasjoner er også den andre tekstkilden fra Ibsens levetid, NBO Ms.4° 936, blitt konsultert.

Ordvalg, ortografi og grammatikk i grunnteksten er, som offisiell norsk i samtiden, i tråd med danske normer. Substantiver har store forbokstaver. Med noe vakling benyttes dobbel vokal for å markere vokallengde eller trykk, eller for å gjøre ord entydige. Det brukes også understøttende, dvs. stum, e for å markere lang vokal i trykksterke enstavelsesord (utelates enkelte steder). Ved flertallsformer av verb i imperativ vakles det også: «ledsager I mig», men «tænk Eder kun».

I manuskriptet følger ikke Ibsen den danske normen strengt. Som HU har påpekt, slurver han med riktig bruk av stor forbokstav, med understøttende og dobbel vokal og med flertallsbøyningen av verb (HU 1, 214). At dette ikke bare er slurv, men også en tilpasning til samtidig usus (og muligens til Knud Knudsens reformforslag), kan tenkes.

Tegnsettingen i grunnteksten er for moderne lesere ofte uventet, f.eks. bruk av semikolon og tankestrek ved linje- og setningsslutt, som også finnes i andre tidlige Ibsen-dramaer. I noen tilfeller står majuskel for (vanligst) minuskel etter semikolon eller komma. Ibsens særegenheter omfatter også skrivemåter, f.eks. av folkeslaget «Allebroger» som er et ortografisk avvik fra det korrekte «Allobroger». (Formen er beholdt i Catilina 1875.) En innholdsmessig inkonsistens gjelder «En Olding» i rollelisten. Vedkommende opptrer ikke under dette navnet i dramateksten, men som «En gammel Soldat» og «Soldaten». ES tolker denne uoverensstemmelsen, som også finnes i manuskriptet, som et «særligt vidnesbyrd om at renskriften er gjort direkte efter det bevarte udkast» (ES 3, 376).

I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramateksten er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert sceneanvisninger som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.

Skillestreker er beholdt der de har strukturerende funksjon, f.eks. når de markerer sceneskift, og sceneskiftet ikke er markert på annen måte. Skillestreker som har karakter av ornament alene, er ikke gjengitt. Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.

Tekstfeilene i Catilina 1850 angår som regel feilskrivning av ord, manglende tegnsetting og majuskel for minuskel. Vakling i ortografi og interpunksjon som avspeiler tidens og Ibsens vekslende praksis, er ikke rettet i HIS. I grunnteksten vakles det f.eks. mellom «dig» og «Dig», «du» og «Du», «din» og «Din». Avvik fra rettskrivningen som «Virklighed» og «Udødlighed», der vokalen er utelatt av hensyn til det metriske, forekommer og rettes ikke i HIS. I grunnteksten markeres som oftest utelatt vokal med apostrof, men ikke alltid. Vi finner både «kjæmped» og «kjæmped'». Også i andre tilfeller vakles det i grunnteksten, for eksempel mellom «rædselfuld» og «rædselsfuld», og vi har i disse tilfellene ikke grunnlag for å rette.

HIS har heller ikke rettet teksten i de tilfellene hvor manuskriptet kan sies å ha en metrisk bedre tekst enn grunnteksten, ettersom metrikken ikke i noen av de to versjonene er strengt overholdt. (Når metrikken er feilaktig eller fri, vil den dessuten bare svært sjelden forstyrre meningen.) I hovedversemålet, femfotsjamben, finner vi både i arbeidsmanuskriptet og førstetrykket mange eksempler på manglende opptakt og på under- og overtaktighet, slik at den formelle metrikken ikke er noen entydig rettesnor for ederingen. En emendasjon ville forbedre det enkelte tekststedet metrisk, mens det ville gjenstå et stort antall metriske uregelmessigheter som ikke ville kunne rettes, siden vi ikke har andre supplerende tekstkilder enn NBO Ms.4° 936. I noter opplyses det likevel om alternative lesemåter fra manuskriptet som ivaretar metrikken bedre enn førstetrykket. Alle rettelser er anført i det tekstkritiske noteapparatet. Mulige feil som ikke kan rettes entydig, er også anført i noteapparatet.

For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til en redegjørelse i innledningen til Catilina 1850. Det vises dessuten til de tekstkritiske retningslinjene for HIS.

I ES er Catilina 1850 ikke gjengitt, men omtalt (se ovenfor; gjengitt er derimot de nevnte «Sceneforandringerne»). I SU er Catilina 1850 trykt i b. 7. Teksten der følger grunnteksten med unntak av noen få rettelser. I HU rettes trykkfeil stilltiende, men det gis eksempler på rettede avskrivningsfeil (HU 1, 213). Både SU og HU har rettet etter manuskriptet (særlig der førstetrykket metrisk er dårligere), noe det opplyses om sammen med utvalgte avvik mellom NBO Ms.4° 936, Catilina 1850 og Catilina 1875 (HU 1, 221–42).