Registrant: KONGEN
Kort beskrivelse: det norske statsoverhode.
Med grunnloven av 17. mai 1814 ble det kongelige eneveldet avskaffet, og Norge ble et konstitusjonelt monarki. I og med inngåelsen av unionen med Sverige senere samme år, fikk Norge og Sverige felles konge, og kongefellesskapet var så lenge unionen varte (1814–1905) det viktigste bånd mellom unionspartnerne. Etter 17. mai-grunnloven hadde kongemakten en sterk stilling, men denne ble noe svekket i den reviderte 4. november-grunnloven etter unionsinngåelsen, blant annet ble kongens kontroll over utenrikspolitikken og militærvesenet innskrenket. Kongen hadde myndighet til å utnevne embetsmenn, han hadde benådningsrett og skulle selv velge sitt råd. Dette gjorde han i realiteten til rundt 1840. Men helt fra begynnelsen fikk rådet en viss selvstendig stilling, samtidig som rådets deling i en Kristiania- og en Stockholm-avdeling også styrket det, idet Kristiania-avdelingen ble den egentlige regjering. Kongen oppholdt seg det meste av tiden i Stockholm. Alle andragender fra norske borgere til kongen skulle først gå til statsrådavdelingen i Kristiania. Etter 1814 gjorde Karl Johan flere fremstøt for å styrke kongemakten, noe som hver gang ble avvist av Stortinget, med embetsmennene i spissen. Fra slutten av Karl Johans regjeringstid (1818–44) forskjøv makten seg fra kongen til regjeringen, og statsrådet ble selvrekrutterende. Under hans etterfølgere Oscar 1. (1844–59) og Karl 15. (1859–72) var ikke kongen lenger en vesentlig maktfaktor i norsk politikk (Nagel 1980, 329–33). Karl 15. ble etterfulgt av Oscar 2., konge av Sverige 1872–1907 og av Norge 1872–1905. Med overgangen til parlamentarisk basert regjering fra 1884 mistet kongen sitt fremste politiske fotfeste i Norge.
