Henrik Ibsens skrifter

Stortinget ble blant annet tillagt lovgivningsrett (innskrenket ved kongens utsettende veto), beskatningsrett og bevilgningsrett. Det fikk dessuten kontrollerende myndighet over statsrådet gjennom revisjonsordningen og retten til å trekke statsråder inn for riksrett. Stortinget skulle ordinært samles bare hvert tredje år, og ikke utover tre måneder uten kongens samtykke. Det var organisert i ett kammer, men delte seg i et odelsting og et lagting ved behandling av lovsaker og ved riksrett. Alle representantene skulle velges, og stemmerett ble tilstått menn over 25 år som hadde bodd i landet i fem år, og som var embetsmenn, eller som eide eller i minst fem år hadde bygslet matrikulert jord på landet, eller som var kjøpstadborger og eide bygård eller -grunn til en verdi av minst 300 rigsbankdaler. Disse reglene stod nesten uendret til 1884. Det skulle være et fast forholdstall mellom stemmeberettigede og stortingsrepresentanter, men slik at tallet på representanter ikke oversteg 100. Da tallet på representanter 1859 nådde 117, ble et fast forholdstall oppgitt, og antall representanter satt til 111. Selv om gårdbrukerne ble den overlegent største velgergruppen, lot de seg helt til 1860-årene, med unntak av de såkalte bondestortingene 1833 og 1836, i stor utstrekning representere ved embetsmenn, som dermed kom til å kontrollere både storting og regjering (derav betegnelsen embetsmannsstaten for perioden 1814–84). Fra 1860-årene begynte Stortinget å arbeide for å styrke sin makt på bekostning av regjeringen. Et avgjørende vendepunkt kom 1869 med vedtaket om å innføre årlige storting med to måneders sesjoner (Nagel 1980, 329–35). Under forfatningskampene i 1880-årene organiserte stortingsrepresentantene seg i faste partigrupper. Fra 1884 ble det gradvis etablert en parlamentarisk statsskikk der regjeringen måtte ha Stortingets tillit (jf. innledningen, under Embetsmannsstatens fall og den første venstreregjering ). Det mest dominerende spørsmålet i 1890-årene gjaldt forholdet til unionspartneren Sverige og det norske kravet om eget utenriksvesen og egne konsulater. Strid om dette spørsmålet ledet til flere parlamentariske kriser, og ble først endelig løst da Stortinget 7. juni 1905 enstemmig avsatte den felles kongen og dermed oppløste unionen.