Henrik Ibsens skrifter

Mottok sterke inntrykk av Ibsens verker i 1860-årene. Debuterte anonymt 1869 med novellesamlingen Händelsevis. 1872 inngikk hun et uromantisk og aseksuelt, men sosialt passende, ekteskap med juristen Gustaf Edgren. Han mislikte hennes forfattervirksomhet, og hun skrev i hemmelighet og innleverte anonymt dramaet Skådespelerskan, som ble en stor suksess på Kongl. Dramatiska Theatern høsten 1873. Skrev deretter enda tre skuespill, men gikk rundt 1880 tilbake til novelleformen samtidig som hennes samfunnssyn ble mer radikalt. Under eget navn utkom 1882–93 seks novellesamlinger under tittelen Ur lifvet, i hovedsak med emner fra overklassen og med skildringer av kvinner som undertrykte, men moralsk overlegne. Første samling ble velvillig mottatt også av den konservative kritikk og gav henne et ledende navn blant de nye realistiske forfatterne. Utgav 1883 skuespillet Sanna kvinnor om ekteskapsproblematikken. Reiste 1884 til kontinentet og England med venninen Julia Kjellberg. I England møtte de bl.a. E. Gosse, Oscar Wilde, Annie Besant, Eleanor Marx Aveling og H.L. Brækstad, i Dresden sosialdemokraten G. von Vollmar, som ble Julias ektemann. Etter hjemkomsten skrev Leffler tendensdramaet Hur man gör godt, som ble refusert av Kongl. Theatrarne fordi det tok opp arbeiderspørsmålet og viste sympati for arbeiderbevegelsen. Skrev sammen med venninnen Sonja Kovalevskaja de mislykkede «parallelldramaene» Kampen för lyckan. Reiste deretter 1888 til Italia, der hun forelsket seg i professor Pasquale del Pezzo. 1889 innvilget skilsmisse fra Edgren og 1890 gift med Pasquale del Pezzo i Roma. Hun døde i Napoli oktober 1892 (SBL). Hun møtte Ibsen i Sverige september 1887 og to ganger i München 1888, skildret i En självbiografi : grundad på dagböcker och brev (Leffler 1922). 1892 skrev hun om en oppsetning av Gengangere i Napoli, ved Compagnia Virginia Marini, i Verdens Gang 23/5 (Ibsen-bibliografien).