Henrik Ibsens skrifter

Født i Slesvig. Sønn av Conradine Dunker og far til Mathilde Schjøtt. 1834 juridisk embetseksamen. 1834–37 fullmektig hos Frederik Stang, 1837 overrettsprokurator, 1841 høyesterettsadvokat og 1859 regjeringsadvokat. Tilhørte i studietiden intelligenspartiet (jf. F. Stang) og ble nær venn av Welhaven. Gav 1845 ut Om den norske Constitution, der han hevdet det sterkt konservative synspunkt at den norske regjeringsform var grunnleggende monarkisk, og at kongens makt burde utvides. Etablerte seg som landets fremste advokat og førte forsvaret i store saker som Bergens politi mot Ole Bull (1850) og Arbeidersaken (1855), der hans blendende defensorat for Marcus Thrane og hans tilhengere vakte stor oppsikt. Var mot jurysystemet, men ble en ledende kraft i jurykommisjonene 1854 og 1860. Tilhenger av skandinavismen. Støttet Danmark sterkt 1848 og 1864 og ønsket norsk krigsdeltagelse, men ville ha et fritt samarbeid mellom tre folk og reagerte skarpt mot det han oppfattet som svenske overhøyhetskrav. Gav 1859–60 ut Flyveblad om stattholderstriden og 1866 Om Revision af Foreningspakten mellom Sverige og Norge, som bidro til at forslagene fra den svensk-norske unionskomiteen om en sterkere forening ble avvist av Stortinget 1871, etter hans død. September 1860 – juli 1863 formann i styret for Christiania Theater, der han engasjerte seg i både regi, repertoarvalg og oversettelser. Januar 1865 – september 1866 på ny formann. Gjorde Bjørnson til kunstnerisk direktør, men kom etter hvert i strid med ham om arbeidsdelingen. Modell for advokat Berent i Bjørnsons En Fallit (NBL; NBL 2. utg.). Dunker støttet Bjørnson og Ibsen med pengegaver. 1864 og 1865 var han ved siden av Bjørnson hoveddrivkraften i innsamlingene av penger til Ibsens reise og opphold i Roma, og han forvaltet og forestod utbetalingene av de innsamlede midlene (Modalsli 2001).