Henrik Ibsens skrifter

1843 medisinsk embetseksamen. 1845–65 militærlege i fødebyen Kristiansand. 1867–91 professor i medisin med farmakologi, toksikologi og hygiene som fagkrets. Var i 1850–60-årene en tidlig og meget omstridt talsmann for at infeksjonssykdommer ble overført ved smitte, men stod fremmed overfor den nyere laboratoriemedisin. I 1870–80-årene en markert konservativ-kristen motstander av darwinisme og positivisme, bl.a. i immatrikuleringstalen ved universitetet 1874 (mens Ibsen var i Kristiania) og i boken Den nyere Naturanskuelse (1888). Han skal ha brent A. Kiellands Arbeidsfolk (1881), men pådro seg Morgenbladets vrede da han 1886 hyllet Bjørnson (NBL; NBL 2. utg.). 1877 utnevnt til æresdoktor i Uppsala samtidig med Ibsen (Nevéus 2000, 24). Utgav 1891 Populære opsatser som inneholder Dr. G. Brandes: Om Henrik Ibsen og Digt og virkelighed (om Hedda Gabler) (Ibsen-bibliografien).