Henrik Ibsens skrifter

En av embetsmannsregimets sentrale politikere og regjeringens ledende kraft 1861–80. Tilhørte i studenttiden intelligenspartiet, sammen med bl.a. Welhaven, Schweigaard og P.A. Munch. Kretsen forfektet liberalistisk eliteteori om et styre av de opplyste, men ønsket et nærmere samvirke mellom storting og regjering. 1830–35 ved universitetet. 1835–45 advokat, et par år regjeringsadvokat. Deltok i grunnleggelsen av Christiania Theater og spilte selv amatørteater. 1845 forsvarte han statsråd J.H. Vogt i den anlagte riksrettssak. Overtok samme år som sjef for det nyopprettede indredepartementet, som ble pådriver for den økonomiske og kommunikasjonsmessige modernisering. Var motstander av politisk skandinavisme og tilhørte 1848 mindretallet i regjeringen som var mot at Sverige og Norge skulle vikles inn i kontinental politikk for å forsvare Danmarks interesser i Slesvig-Holsten. 1855 forlot han regjeringen på grunn av sykdom. Etter stattholderstriden 1859–60 ble han i slutten av 1861 på ny medlem av regjeringen som førstestatsråd og den reelle leder av regjeringens Kristiania-avdeling. Fungerte 1866 som kirkestatsråd da Ibsen ble tildelt diktergasje. Under den dansk-tyske konflikt og krig 1863–64 var Stang og regjeringen motstandere av kong Karl 15.s løfte til den danske konge om hjelp, og satte som vilkår at hjelp til Danmark forutsatte at England også var på Danmarks side. Stang mente at en deling av Slesvig etter nasjonalitetsgrenser var det riktige, og at Norge og Sverige ikke på egen hånd kunne binde seg til Danmarks Eider-politikk. Var i 1860-årene med på å drive gjennom årlige storting, men gikk 1866 mot sitt eget gamle forslag om statsrådenes adgang til Stortinget av frykt for at det skulle lede til parlamentarisme. 1871 led han nederlag i spørsmålet om unionsrevisjon da Stortinget stemte ned forslaget fra den andre svensk-norske unionskomité om å styrke det unionelle fellesskapet. Fra 21. juli 1873 statsminister, etter at stattholderposten var opphevet. Etter nederlaget i saken om unionsrevisjon skjerpet Stang sin holdning til Stortinget og erstattet fratredende statsråder med mer konservative medlemmer. Fremsatte 1873, som motkrav for å akseptere statsrådssaken, forslag om konservative garantier i form av kongelig rett til å oppløse Stortinget og skrive ut nyvalg, begrenset møtetid, begrenset diett og minstepensjon for statsrådene. Stortinget vedtok imidlertid også 1874 at statsrådene skulle gis adgang til Stortinget, i en litt endret form, og gjentok vedtaket uendret 1877 og 1880, slik grunnloven foreskrev ved grunnlovsendringer. Regjeringen nektet hver gang sanksjon. 1870-årene ble derfor preget av tiltagende konflikt mellom storting og regjering, der Stortinget forsøkte å lamme regjeringens virksomhet, føre detaljkontroll og ta en rekke selvstendige initiativ. September 1880 gikk Stang av som statsminister. Han døde 8. juni 1884, like før utnevnelsen av den første venstreregjering (NBL; NBL 2. utg.).