Henrik Ibsens skrifter

Avbrøt 1883 studiene for å slå seg gjennom som fri litterat. Utgav novellesamlingene Gråkallt (1882) og Strömoln (1883), litteraturstudiene Ur samtiden (1883), med krav om realisme fremfor tendens, Fattigt folk (1884), basert på et lengre opphold hos en fiskerfamilie i Stockholms skjærgård, og Erik Grane : Upsalaroman (1885). Den siste ble en av tiårets mest omdiskuterte bøker og vakte motstand hos de konservative for sin skildring av universitetskulturen og hos en del av sedelighetsforkjemperne for sin skildring av seksualitet og ekteskap. 1887 utkom prestesatiren Pastor Hallin. Samlet 1884 forfatterne som sognet til «unge Sverige» om et opprop i anledning blasfemitiltalen mot Strindberg for første del av Giftas. Annen del tvang Geijerstam til offentlig stillingtagen, og i Hvad vill lektor Personne? (1887) distanserte Geijerstam seg fra Strindbergs kjønnssyn. Utgav lystspillet Svärfar (1888) og folkelivsskildringene Fattigt folk II (1889) og Kronofogdens berättelser (1890). I 1880-årene skrev Geijerstam om A. Lindbergs oppsetning av Gengångare på Nya teatern i Stockholm i Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning 20. september 1883, om Vildanden på Kongl. Dramatiska Theatern i Aftonbladet 31. januar 1885, om Brand og Kungsämnena på Nya teatern i Stockholm i Aftonbladet 26. mars 1885 og 27. februar 1886 (HFL 3, 77; Lagerroth 2005, 106, 118; Lysell 2005, 185, 190). Ibsens besøk i Stockholm 1887 er skildret i Två minnen af Henrik Ibsen (Geijerstam 1898). 1890–91 økonomiansvarlig og litteratør ved Stora Teatern i Göteborg. Stod her for oversettelsen Per Gynt, som August Lindberg satte opp februar 1892. 1893–97 gjorde Geijerstam feltstudier for Lorénska stiftelsen, publisert i bl.a. Anteckningar om arbetarförhållanden i Stockholm (1894) og Anteckningar rörande fabriksarbetarnes ställning i Marks härad (1895). Utgav 1895 desillusjonsromanen Medusas hufvud. 1900 fikk Geijerstam sin største salgssuksess med Boken om lille-bror, skrevet etter at den minste sønnen døde (jf. N. Geijerstam-Valenkamph). 1897–1902 litterær rådgiver i Gernandts forlag. Gjenopptok samtidig forbindelsen med Strindberg, som Geijerstam hadde en voldsom beundring for. Det kom som et sjokk for ham, som han aldri overvant, da Strindberg laget et infamt nidportrett av Geijerstam i Svarta fanor (1907) (SBL). Geijerstam publiserte 1906 nekrologen Ibsen der Mensch (Die Schaubühne, 25–30) (Pettersen 1928).