Henrik Ibsens skrifter

Studerte en tid jus. Forsøkte 1877, uten hell, å bli skuespiller og ble i stedet skuespillforfatter (proverber) og kritisk essayist. Skrev bl.a. føljetonger i Nationaltidende og utgav to samlinger av litterære føljetonger, Realisme og Realister (1879) og Kritiske Studier og Udkast (1880), dessuten samlingen Herhjemme og derude (1881). Utgav 1879–81 enakterne Du og Jeg, Hverdagskampe og Graavejr og 1880 novellesamlingen Tunge Melodier og romanen Haabløse Slægter. Den siste ble beslaglagt som usedelig og 1884 utgitt i forkortet utgave. Utgav 1883 romanen Fædra, 1885 dramatisert under tittelen Ellen Urne. 1884 forsøkte han seg igjen som skuespiller, bl.a. i rollen som Osvald i Gengangere, men gav opp etter å ha gjort fiasko i Bergen juni 1885 (Bang 1891, 151–65). Hadde til gjengjeld suksess med foredrag om Jonas Lie, et av hans litterære forbilder. 1884–87 på reise med lengre opphold i Berlin, Meiningen, Wien og Praha. Utgav 1886 romanen Ved Vejen og et par noveller under tittelen Stille Eksistenser, 1887 romanen Stuk og 1889 romanen Tine. Skrev om Et dukkehjem i Kritiske Studier og Udkast (1880, 204–28), om Gengangere i A. Lindbergs oppsetning i Nationaltidende 26. august 1883 og om oppsetningen av samme stykke på Kongl. Dramatiska Theatern i Christiania Intelligentssedler 1883 nr. 280 (etter Nationaltidende). Holdt foredrag om Ibsens Kvinder (referert i Aftenposten 1884 nr. 240A) og om Vildanden (referert i Bergens Tidende 1885 nr. 52). Skrev om Marie Conrad-Ramlos gjestespill som Nora på Hoftheater i Meiningen i Politiken 1886 nr. 33, om oppsetningen av Gengangere i Meiningen desember 1886 i Politiken 1886 nr. 37 og om Ibsens liv i Bergen i Af Dagens Krønike oktober 1889, 340–44 (HFL 3, 61, 67, 72, 73, 76, 87). Utgav 1890 novellesamlingen Under Aaget (tilegnet Jonas Lie). Grunnla 1892 en litterær varieté i Kristiania, som han måtte gi opp. Var ellers i begynnelsen av 1890-årene lenge i Paris, der han medvirket ved oppsetningene av Rosmersholm (1893), En folkefiende (1893) og Bygmester Solness (1894) på Théâtre de l’Oeuvre og Et dukkehjem (1894, med Réjane) på Théâtre du Vaudeville (Lugné-Poë 1938, 50–56). Fikk 1896 stor suksess med romanen Ludvigsbakke. Utgav etter det flere minnebøker, novellesamlinger og romaner, samt den teaterhistoriske føljetongsamling Masker og Mennesker (1910). Bang var de siste ti år av sitt liv en populær oppleser, særlig av egne verker. Han døde under en opplesningsturné i USA (DBL). Holdt foredrag om Hedda Gabler i Kristiania november 1891 (jf. Dagbladet 13. november 1891 og Tilskueren oktober–november 1892, 827–38); skrev om Osvald udi Bergen (Ti Aar : Erindringer og Hændelser, 1891, 149–65); om Gengangere som bok og som teater i Danmark, Norge, Tyskland og Østerrike (Teatret, 1892, 227–45); om Bygmester Solness (Verdens Gang 23. desember 1892, nr. 312); om Rosmersholm og En folkefiende på Théâtre de l’Oeuvre i Paris (Verdens Gang 11. oktober og 16. november 1893); Fra ‹Dukkehjem›s-Prøverne i Paris (Illustreret Tidende 3. juni 1894, 452); om De norske skuespil i Paris (Nyt Tidsskrift 1894, 322–33); Et lille forsvar, en kommentar til Det franske Skuespillerselskab i Kristiania av Edvard Brandes (Samtiden 1894, 459–64); Erinnerungen an Henrik Ibsen (Die neue Rundschau (Ibsen-nummer) 1906, 1491–1500); Henrik Ibsen (Folkets ven 1906, 136); Personlige Erindringer om Henrik Ibsen (Det Ny Aarhundrede april–september 1906, 237–42, 325–30); om Et dukkehjem i Fahlstrøms gjestespill i Om dansk skuespilkunst : et par betragtninger (Dansk tidsskrift 1906/07). Omtale av flere Ibsen-stykker finnes også i Dramaturgiske pennetegninger : Herman Bang som teateressayist : en antologi (2007) (Ibsen-bibliografien; Pettersen 1928).