Henrik Ibsens skrifter

Fra 1830-årene til 1872 en av embetsmannsregimets sentrale politikere. 1827–42 stortingsrepresentant. 1843–48 biskop i Trondheim. 1848–72 statsråd og leder av Kirke- og undervisningsdepartementet. Var kirkepolitisk konservativ, men i utdannelsesspørsmål en pådriver i å omdanne skolen fra religionsskole til almendannende institusjon. I den høyere skole ble latinsk stil avskaffet 1857 og reallinjen innført som alternativ til latinlinjen 1869. Var som regjeringsmedlem både 1848 og 1863–64 mot at Norge og Sverige skulle hjelpe Danmark fordi han ikke støttet den danske Eider-politikken (innlemmelse av Slesvig i Danmark). 1854 fikk han Stortinget med på bevilgning til en museumsbygning i Bergen. Samme år dissenterte han mot regjeringens forslag om statsbidrag til Christiania Theater. 1863, da Stortinget bevilget diktergasje til Bjørnson, fremmet han ikke forslag om det samme til Ibsen fordi det var så sent i tingsamlingen. Da Ibsen fikk diktergasje 1866, var han syk, og departementet ble bestyrt av F. Stang. 1872 uttalte han seg i regjeringen til fordel for statsrådssaken, men han mente den måtte vente og bli gjennomført sammen med andre reformer. Han var på denne tid syk, og etter at de reformvennlige statsrådene var skiftet ut, søkte han juni 1872 avskjed. Hans pensjon, som av regjeringen var foreslått til 2000 spesidaler, ble av Stortinget 1873 med 58 mot 51 stemmer redusert til 1500, som var den ordinære statsrådspensjon (K&E 1, 314; NBL; NBL 2. utg.).