Henrik Ibsens skrifter

Hennes talent ble tidlig oppdaget, og foregående Johan Ludvig Heiberg skrev 1826 den første rollen for henne. 1828 avviste hun hans første frieri, men 1831 giftet de seg og etablerte sitt hjem i Brogade 3, sammen med Heibergs mor Thomasine Gyllembourg. Ble 1829 kongelig ansatt og var aktiv skuespiller til 1864 i ca. 275 roller. Hennes spill var hele karrieren preget av Heibergs idealistiske stilidealer, med M. Goldschmidts ord: «Bestræbelsen for at udvikle Personligheden overensstemmende med Skjønhedens Fordringer, at tilvejebringe en ædel harmoni, at idealisere Naturen», stilidealer som i 1850-årene ble utfordret særlig av Høedt og hans elever. Ibsen så henne 1852 i en av hennes mest berømte roller, som Lucretia i Den Vægelsindede (M. Meyer 1971, 96). Hun virket 1867–74 som sceneinstruktør ved Det kongelige Theater og introduserte Bjørnson med De Nygifte og Maria Stuart i Skotland og Ibsen med De unges Forbund (1870) og Kongs-Emnerne (1871). Ibsen takket henne 1871 med sitt Rimbrev til fru Heiberg. September 1874 – februar 1875 i Firenze og Roma (Skandinaver i Italia 1860–70 2005). Utgav 1882 Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg : en Beretning, støttet paa efterladte Breve. Hennes litterære hovedverk er Et Liv, gjenoplevet i Erindringen (4 b., 1891–92) (DBL).