Henrik Ibsens skrifter

Mens han bodde i Frankfurt, skrev han bl.a. dikt, dramaet Götz von Berlichingen (1773), brev- og dagbokromanen Leiden des jungen Werthers (1774), som ble den tyske diktnings gjennombrudd i verdenslitteraturen, og første versjon av Faust, Urfaust. Bodde etter 1775 i Weimar, der han ble en ledende embetsmann. Ved siden av dikt skrev han her dramaene Iphigenie auf Tauris (1779–87) og Tarquato Tasso (1790). Konflikten mellom rollene som statsmann og dikter resulterte i hans reise til Italia 1786–88, der han opplevde en gjenfødelse i møtet med italiensk natur og klassisk kunst, senere skildret i Italienische Reise (1816–17). Han ble etter Italia-reisen opptatt av naturvitenskapelige studier, og utviklet bl.a. en anti-newtonsk fargelære. Oppmuntret av sin venn Schiller skrev han den mønsterdannende romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1795–96), senere romanene Die Wahlverwandtschaften (1809) og Wilhelm Meisters Wanderjahre (1821–29) samt diktsamlingene Westöstlicher Divan (1819) og Marienbader Elegie (1823).Første del av hans hovedverk Faust kom ut 1808, annen del etter hans død. Hans sekretær fra 1821, Johann Peter Eckermann, gav senere ut sine samtaler med Goethe (SNL). Goethe var blant de forfattere Ibsen lånte hyppigst fra Den Skandinaviske Forenings bibliotek under sitt opphold i Roma (Werke, Cotta 1840, samt Eckermanns Gespräche mit Goethe) (Anker 1956b).