Henrik Ibsens skrifter

Påbegynte teologistudier, som han avbrøt 1842 da han debuterte på Det kongelige Theater i København som Erasmus Montanus. Fikk 1844 sitt gjennombrudd som løytnant v. Buddinge i C. Hostrups Genboerne, som han skapte til en dansk nasjonalfigur. Var 1844–45 i Kristiania, dels som skuespiller ved Christiania Theater, dels som oppleser, deretter ved H.V. Langes provinsselskap i Odense. 1848 kongelig ansatt, etter kong Frederik 7.s egen beslutning og som eneveldets siste befaling til teateret. Da teatersjef Heiberg fjernet Hostrups studenterkomedier fra repertoaret, sluttet Mantzius seg til Høedts opposisjon og ble dennes hemmelige talerør i Fædrelandet. Gikk 1858, etter et sammenstøt med A. Bournonville, over til Folketeatret. Var her med å innføre Holberg, men etter syv oppførelser av annen akt av Jacob von Tyboe forbød justisministeriet visning av Holbergs komedier utenfor Det kongelige Theater i København, og 1860 vendte Mantzius tilbake. Lå i strid med teateranmelderne og skrev 1862 en satire over Clemens Petersen: Clemens Petersen paa Rejse og i Théâtre Française. Spilte amtmannen i Bjørnsons første stykke på Det kongelige Theater, De Nygifte, og 1870 Daniel Hejre i Ibsens første stykke samme sted, De unges Forbund. Holdt i København 1869 også opplesning av De unges Forbund. Etter konflikt med teaterets ledere G. Berner og A. Linde fikk han 17. april 1871 avskjed uten pensjon. Hadde mellom krigene 1848 og 1864 holdt opplesninger med offentlig støtte i Slesvig, og etablerte seg nå igjen som oppleser (Bricka; DBL). Gav juli 1853 en dramatisk aftenunderholdning i Bergen (Jensson 1981; jf. HIS 16, 136–38).