Henrik Ibsens skrifter

1846 adjunkt, 1852–80 overlærer ved katedralskolen i Kristiania. Forkjemper for fornorskning av skrift- og talespråk. Ville legge «den dannede dagligtale», i motsetning til den skriftmålsbaserte «høytidstale», til grunn for det talte språk i bl.a. skolen og på scenen, og i skriftspråket innføre en mer lydrett rettskrivning. Kjempet også mot fremmedord. 1852 medstifter av Sprogforeningen i Studentersamfundet, der Ibsen møtte ham. Hans ideer ble 1852 og 1853 utgangspunkt for den første store målstrid, der Knudsen ble skarpt angrepet av P.A. Munch. 1852–62 knyttet til Kristiania Norske Theater som språkinstruktør og styremedlem. Innførte her norsk uttale med harde konsonanter og ordformer som sjø og skog. Utgav 1862 Er Norsk det samme som Dansk. Lanserte 1866 et program for nordisk samarbeid om skrivemåte og gjensidige målforbedringer og møtte 1869, sammen med bl.a. Ibsen, som en av de norske utsendingene på det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm. Ble ved avskjeden fra katedralskolen 1880 bevilget 3000 kroner i årlig pensjon av Stortinget. Utgav 1876 Den landsgyldige norske uttale og 1879–81 Unorsk og norsk eller Fremmedords avløsning. Utgav senere flere språkpolitiske stridsskrifter, og skrev bl.a. 1894 om Bjørn Bjørnson og scenespråket (Aftenposten nr. 679, 682, 726). Knudsens rettskrivningsprinsipper slo gjennom 1907 da språkfellesskapet med Danmark ble brutt ved innføring av nye skrivemåter og grammatiske former basert på «den dannede dagligtale» (NBL; NBL 2. utg.).