Henrik Ibsens skrifter

Opplevde 1834 under studietiden en religiøs krise. Disputerte 1841 for magistergraden på avhandlingen Om Begrebet Ironi, der en tysk-romantisk negativ ironi blir stilt overfor en positiv poetisk holdning, der mennesket er seg selv klart og gjennomsiktig «i sin absolute og evige Gyldighed». 1840 inngikk og brøt han en forlovelse, en konflikt som gav opphav til en serie verker de følgende år, bl.a. diktverkene Enten-Eller (1843) og Stadier paa Livets Vej (1845). Bladet Corsarens satiriske kampanje våren 1844 utløste en ny produktiv periode med en strengere kristelig tone. 1846 angrep han bl.a. grundtvigianerne i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler, og hevdet at kristendommen ikke har bruk for objektive beviser. 1854–55 gikk han til angrep på den offisielle kirke-religiøsitet, bl.a. i tidsskriftet Øieblikket, og hevdet at «Christendommen er slet ikke til». Med kravet om redelighet – «overalt hvor der er Redelighed, kan jeg gaa med» – fikk oppgjøret på samme tid en almen appell (DBL). Ibsen kan ha lest Kierkegaard alt i Grimstad, i Henning Thues lesebok eller ved å låne fra Georgiana Crawfurds boksamling (Due 1909, 38; M. Meyer 1971, 33). Det er omstridt hvor godt han kjente Kierkegaards forfatterskap.