Henrik Ibsens skrifter

Kategorien «Sakprosa» i Henrik Ibsens skrifter (HIS) inneholder innbyrdes ulike prosatekster, skrevet innenfor et tidsrom på nærmere 60 år. Den eldste er en skolestil fra 1841, den siste er en tale fra 1898. Både teoretisk og historisk er det vanskelig å opprettholde en klar distinksjon mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Ibsen selv benyttet fra tid til annen betegnelsen prosa om de av sine skuespill som ikke var versdramaer. For å skille Ibsens øvrige prosaforfatterskap fra hans skuespilldiktning har HIS valgt å rubrisere det som sakprosa, det vil si tekster som gjelder saksforhold, i motsetning til diktning (fiksjon). Dette gjør vi til tross for at grensene mellom sakprosa og fiksjon aldri kan trekkes absolutt, og selv om betegnelsen sakprosa ikke er dekkende for absolutt alt i kategorien.

Hovedtyngden av tekstene er fra tidsrommet 1850–63 og svarer godt til samlebetegnelsen sakprosa. Det dreier seg her om en rekke kortere eller lengre artikler, trykt i ulike aviser og periodiske publikasjoner. Noen av dem har form av humoristisk-ironiske referater fra Stortingets forhandlinger og ble publisert i vittighetsbladet «Manden»/Andhrimner, en ukeavis som Ibsen i 1851 redigerte sammen med vennene Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen. Ibsens stortingsreferater målbærer kritikk av den politiske utviklingen i kjølvannet av revolusjonsåret 1848, og viser også sympati med den gryende norske arbeiderbevegelsen (jf. nedenfor, samt kommentarer til de enkelte tekstene). Flertallet av artiklene gjelder imidlertid litteratur og teater og kom på trykk i ulike publikasjoner («Manden»/Andhrimner, Illustreret Nyhedsblad, Bergenske Blade, Bergensposten, Aftenbladet, Morgenbladet osv.). Det akademisk anlagte essayet «Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien» fra 1857 står her i en særstilling. Essayet er en faglig diskusjon om bakgrunnen for og fremveksten av den norske balladediktningen, og inneholder også en vurdering av visene som mulige inspirasjonskilder for moderne diktning, især dramatikk.

I litterære anmeldelser av noveller, romaner og skuespill trer Ibsen frem som en skarp leser og god formidler. Han skriver om verker av samtidige forfattere som Beatus Dodt, Herman F. Ewald, Klaus Groth, Israel Dehn, Kristian Elster, Andreas Munch, Bjørnstjerne Bjørnson og endog sin egen svigermor, Magdalene Thoresen. En tidlig litterær artikkel viser Ibsens kjennskap til den danske dikteren Frederik Paludan-Müllers forfatterskap. I en kategori for seg står Ibsens anmeldelse av et nummer av den akademiske publikasjonen Nordisk Universitets-Tidskrift fra august 1863. Ibsens anmeldelser blir særlig tallrike i årene 1862–63, etter at Kristiania Norske Theater var slått konkurs og den tidligere teatersjefen stod uten fast arbeid. I denne perioden virket han som kritiker i Morgenbladet.

Anmeldelser av teaterforestillinger, årsrapporter fra Ibsens eget Kristiania Norske Theater og hans til dels sterkt polemiske artikler om teatersituasjonen i Bergen og i den lille norske hovedstaden Kristiania i 1850- og -60-årene utgjør en viktig del av bind 16. Kategorien omfatter mellom 30 og 40 bidrag. Disse tekstene uttrykker inngående kjennskap til samtidens skuespillforfattere og teaterstykker og til teaterforholdene i Norge, Danmark og andre europeiske land. Her formidles dramaturgisk tenkning og teaterestetiske vurderinger på linje med rådende tendenser i samtiden (jf. nedenfor), men Ibsen kan også uttrykke et mer selvstendig skjønn. En av de mest omfattende artiklene innenfor denne kategorien er anmeldelsen av Andreas Munchs skuespill Lord William Russell (1857) og oppførelsen av dette stykket ved Christiania Theater i desember samme år. Her drøftes både dramatiske genrespørsmål og skuespillkunst. Også artikkelrekken «De to Theatre i Christiania» (1861) gir et interessant bilde av Ibsens syn på dramatikk og skuespillkunst.

Noen få av tekstene i bind 16 har et skjønnlitterært preg. Når vi likevel har valgt å inkludere dem i bindet Sakprosa, er det fordi de sier mye om Ibsens bruk av språk og hans utvikling som prosaforfatter. Det ufullførte romanutkastet Fangen paa Agershuus (1850) er en av Ibsens tidligste kjente prosatekster. Innhold og fremstillingsteknikk i dette utkastet er i slekt med det vi kan finne hos tidligere og samtidige novellister og romanforfattere (som Maurits Hansen og Camilla Collett). Andre tekster med skjønnlitterært preg er et prosastykke i form av et stemningsfullt situasjonsbilde, skrevet til et maleri av Knud Bergslien («[En Brudevielse]», 1858) og det ufullførte librettoutkastet Sigurd Jorsalafarer (1870). I en klasse for seg står en rekke folkesagn, gjengitt etter informanter Ibsen kom i kontakt med under sin vestlandsreise i 1862. Mindre skjønnlitterært (i betydningen fiksjon) er det påbegynte manuskriptet til en selvbiografi, skrevet i 1881. Ibsens fremstilling når ikke lenger frem enn til hans tidlige barneår («[Barndomsminner]», trykt 1888). Noen spredte notater som finnes blant forarbeidene til skuespillene Gengangere og Hedda Gabler, kan heller ikke kalles rent skjønnlitterære.

Også andre tekster kan sies å ligge på grensen mellom sakprosa og mer skjønnlitterær fremstilling. Ibsen skrev flere naturskildringer med bakgrunn i den reisen han gjorde til Vestlandet sommeren 1862, da han hadde stipend for å samle norske folkeminner og sagn. I flere prosastykker (både hans reisedagbok og innlegg i Illustreret Nyhedsblad) skildres landskapet langs Mjøsa, i Gudbrandsdalen, over Sognefjell og en rekke steder på Vestlandet. Ibsens mest særpregede landskapsskildring er av mer eksotisk merke og ble til etter hans opplevelser under et cruise på Nilen i november 1869 (det ufullførte manuskriptet «Abydos» i ulike versjoner).

Bind 16 inneholder også 22 taler, holdt ved ulike anledninger. To av de mest innholdsrike ble fremført i Den Skandinaviske Forening i Roma i 1879, samme år som Ibsen arbeidet med Et dukkehjem. Her engasjerte han seg både for kvinners adgang til yrkeslivet og deres rett til full deltagelse i foreningens indre liv. Den tidligste talen vi gjengir, er imidlertid Ibsens hilsen til Studentenes fanetog under hans besøk i hjemlandet i 1874. I 1885 henvendte han seg på tilsvarende vis til arbeiderne i Trondheim og til radikale studenter i København, og senere til festdeltagere i Berlin (1887), Wien (1891) og Budapest (1891). Det året Ibsen fylte 70 år, er spesielt rikt på slike bidrag fra hans side. Da talte han gjentatte ganger i Kristiania, København og Stockholm. Den siste talen vi gjengir, er rettet til Norsk Kvinnesaksforening, som hyllet Ibsen med en stor fest i slutten av mai 1898.