Henrik Ibsens skrifter

Rent språklig demonstrerer Ibsens prosatekster en utvikling som ortografisk har paralleller i hans lange rekke skuespill og dikt. Men som prosaskribent kunne Ibsen uttrykke seg strengt formelt og i en stil preget av eldre syntaktiske idealer, svært forskjellig fra språket i hans skuespilltekster. Setningsbygningen i de eldste prosatekstene er ofte preget av formalistiske uttrykksmåter og en rekke syntaktiske underordninger, svarende til hva man i dag kaller kansellistil.

Ortografien i de tidlige tekstene følger dansk skrivemåte, men er ikke konsekvent. Et eksempel på dette er flerordsforbindelser, som kunne skrives enten i ett eller flere ord. I det meste av Ibsens levetid var praksis på dette området fremdeles ganske løst normert, og den ble ofte enda løsere etterlevd, fordi man knapt kunne vite hvor grensen gikk. Det er derfor helt normalt, skjønt ikke etter normen, når Ibsen skriver former som dennegang, hellerikke, ikkedestomindre, nærforestaaende, paafode, sletintet, størstmuelige, saavelsom osv.

Midt på 1800-tallet benyttet man dobbeltskrivning av vokal og understøttende e, begge deler for å markere lang vokal i uttalen. Denne praksis ble tatt ut av rettskrivningen ved en reform i 1862. Dobbeltskrivning av vokal ble også brukt for å markere sterkt trykk (eller sterkere trykk enn i vanlig uttale), f.eks. hiin(t) i motsetning til hin(t), der vokalen jo er lang i begge tilfeller og også hin(t) har et visst trykk. Av og til bruker Ibsen dobbeltskrivning for tydelighetens skyld, f.eks. ligerviis, der i-en i -vis er lang uansett.

Ibsen benytter også lenge flertallsbøyning av verb (jf. HIS 3k, 52). Når det gjelder samsvarbøyning av verb i perfektum partisipp, er forholdet at perfektum partisipp enten kan brukes som verbform i sammensatt verbal eller adjektivisk, i så fall enten attributivt til et substantiv eller som (oftest subjekts)predikativ. Som predikativ følger partisippet etter et uselvstendig verb, oftest en form av være som kopulaverb, og det er i så fall samsvarbøyd med subjektet i kjønn og tall, f.eks. hensjunken, var kommen og vare blevne.

Etter rettskrivningsmøtet i Stockholm 25.–30. juli 1869 gikk Ibsen, med noe vakling, over til å benytte de ortografiske anbefalingene herfra. Jf. for øvrig avsnittene om Ibsens språklige utvikling i innledningene til de enkelte skuespill (HIS 1k–10k), samt oversikten over rettskrivningsmøtets vedtak i HIS 12k, 480–81.