Henrik Ibsens skrifter

Mangelen på en aristokratisk teatertradisjon fikk avgjørende økonomiske konsekvenser for norsk teater. I europeiske land, der teatrene hadde vært tilknyttet kongelige og adelige hoff, hadde eldre tiders mesenat etter hvert blitt erstattet av statlig subsidiering (jf. brev til Stortinget 25. oktober 1859 med kommentar, HIS 12 og 12k). I Norge eksisterte ingen slik tradisjon, samtidig som publikumsgrunnlaget også var svakere. Publikummet i de største norske byene var så fåtallig at hver teaterforestilling bare kunne gå noen få ganger, og ofte ble det satt opp nye stykker hver uke. Likevel lyktes det ikke å etablere noen tradisjon for offentlig teaterstøtte (Ringdal 2004, 144–57). Kristiania hadde altså i nærmere ti år (1852–61) to konkurrerende teatre, et norsk- og et danskspråklig. Byens størrelse (i 1855 hadde Kristiania 42 000 innbyggere) gjorde at det neppe var et tilstrekkelig stort publikum til begge disse institusjonene, og det borgerlige publikum støttet først og fremst det veletablerte Christiania Theater. Like fra Ibsen tiltrådte stillingen som sjef for Kristiania Norske Theater, hadde derfor teateret økonomiske problemer.

I 1850-årene kom det flere ganger søknader om statsstøtte fra teatrene både i Bergen og Kristiania. I embetsmannsregjeringen kunne særlig Christiania Theater regne med sympati. På grunn av Christiania Theaters sterke tilknytning til embetsmannseliten og de nasjonale teaterbestrebelsenes opposisjonelle tendens kom teaterstriden og spørsmålet om teaterstøtte til å bli koblet direkte til de generelle politiske frontlinjene. Teaterinstitusjonen hadde ikke en slik autonomi overfor det politiske systemet at spørsmålet kunne gjøres til et rent kulturspørsmål. Ibsens tid ved teateret ble preget av konflikten mellom kunstens og inntjeningens fordringer. Etter flere resultatløse fremstøt ble spørsmålet om teaterstøtte i Norge regnet som avgjort ved inngangen til 1860-årene: Teatrene måtte greie seg på egen hånd, og nye søknader ble ikke fremmet.

Norge var et lite språksamfunn, og forfatterne kunne ennå ikke leve av sin litterære produksjon. En ordning med kunstnerlønn trådte ikke i kraft før i løpet av 1860-årene, men forfatterne hadde mulighet for å søke reisestipender. Kunstnere og vitenskapsmenn konkurrerte om de samme midlene, og derfor var Det Akademiske Kollegium ved universitetet innstillende myndighet. Ibsens første søknader om stipend gjaldt reiser innenlands. Han gav sine søknader en vitenskapelig begrunnelse, idet de skulle gå til å samle inn folkeviser og sagn. Til dette formålet fikk han stipendmidler både i 1862 og 1863. I 1862 benyttet han stipendet til en lengre innsamlingsreise på Vestlandet. Resultatet av denne ble en del norske folkesagn, delvis publisert i Illustreret Nyhedsblad. Men sommeren 1863 foretok han ingen reise. I stedet ble han i Kristiania og skrev Kongs-Emnerne.