Henrik Ibsens skrifter

Aviser og tidsskrifter spilte en viktig rolle i Ibsens liv og karriere. Han var alltid en ivrig avisleser, og aviser var en av hans hovedkilder til informasjon. Aviser og tidsskrifter var også hans første publiseringskanaler, primært for leilighetsdikt og artikler, men også for flere av hans tidlige skuespill. Endelig bidro han selv til å bygge ut denne delen av offentligheten gjennom sin kortvarige redaktørperiode tidlig i 1850-årene.

Et av utgangspunktene for moderne aviser er kunngjøringer (Ottosen, Røssland & Østbye 2002, 9–55). De dannet grunnlag for de såkalte adressekontorene, som gav ut de første trykte avisene. Virksomheten bygget på kongelige privilegier, vanligvis enerett til å formidle visse typer kunngjøringer og annonser.

I 1819 begynte landets første dagsavis, Morgenbladet, å utkomme i Kristiania, med undertittelen «En daglig Avis af alle slags Indhold». I 1830-årene ble det opprettet flere boktrykkerier over hele landet, og i 1850-årene var det over 30 boktrykkerier i Norge. Fra 1830-årene begynte også antallet aviser å øke markert, fra 10 i 1830 til vel 40 i 1850 og 87 i 1875. Helt fra 1814 ble en debatterende offentlighet med «opposisjonsblad» oppfattet som nødvendig for det nye politiske system (Sejersted 1978, 323–27). Fra 1830-årene ble politiske motsetninger koblet til kulturelle, og aviser og tidsskrifter fikk en mer fremtredende stilling i kampen mellom rivaliserende intellektuelle grupper. Henrik Wergeland var en tid redaktør i det opposisjonelle Statsborgeren, og hans rivaler i intelligenspartiet eller «troppen», J.S. Welhaven, A.M. Schweigaard, F. Stang, P.A. Munch m.fl., startet ukeskriftet Vidar (1832–34) og dagsavisen Den Constitutionelle (1836–47).

Ibsen kom til Kristiania i april 1850, og allerede i januar 1851 ble han valgt til redaktør av Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis Samfundsbladet. Sammen med A.O. Vinje og Paul Botten-Hansen gav han samme år ut det satiriske «Manden»/Andhrimner, med det danske vittighetsbladet Corsaren som forbilde. Corsaren var grunnlagt i 1840 av den da 20-årige forfatteren Meïr Aron Goldschmidt og ble utgitt frem til 1855. Med Corsaren «holdt en helt ny art presse sit indtog i Danmark» (Bredsdorff 1962, 19). Bladet fylte den oppgaven som dansk presse først senere kunne ivareta, nemlig å «påvise og påtale manglende overensstemmelse mellem politiske mål, udtalte løfter og konkrete handlinger» (Jensen red. 1996–2003, b. 1, 121). Frem til eneveldets avskaffelse i 1848 hadde Danmark en streng sensurlovgivning. En trykkefrihetsforordning av 1799 gjorde det straffbart med offentlig kritikk av den eneveldige forfatning, kongehuset, religionen, statens alminnelige forhold, embetsmenn og privatpersoner samt vennligsinnede fyrster og nasjoner. Det var også forbudt å skrive anonymt. Oppfordringer til endring i regjeringsform eller til oppstand mot kongen ble straffet med dødsdom. Forordningen av 1799 gjaldt, med mindre justeringer, frem til 1848 (1996–2003, b. 1, 86–87, 89). I Christian 8.s regjeringstid (1839–48) kom 142 pressesaker for domstolene. Inngrepene gjaldt i første rekke Corsaren samt de liberale avisene Fædrelandet og Kjøbenhavnsposten (1996–2003, b. 1, 111). Av de 315 numrene av Corsaren som utkom mens Goldschmidt eide og i realiteten redigerte bladet (1840–46), ble 40 numre beslaglagt av sensuren (Bredsdorff 1962, 38).

Corsaren plasserte seg klart til venstre for både konservative og liberale. Bladet støttet hverken eneveldet eller kravet om konstitusjonelt monarki med en fri forfatning, men gikk nærmest inn for å innføre republikk og virkelig folkestyre. Det var ikke noe skandaleblad preget av personangrep, men kjempet for ideer. Bladet gikk inn for tale- og trykkefrihet, inneholdt stadige angrep på sensuren og var fullt av satiriske vittigheter, artikler og tegninger. En gjenganger i spaltene var en person som kaltes «Hr. Folket» eller «Folkeaanden, forhen Kammertjener, nu Spækhøker». Bladet inneholdt også satiriske dyrefabler med aktuell poltisk brodd og oppdiktede referater fra redaksjonsmøtene. Mer seriøse litteratur- og teaterartikler var dessuten fast stoff. Corsaren stilte seg konsekvent på de fattiges side mot de rike. Bladet talte de fattige husmenns sak og tok deres parti mot de store godseierne. Samtiden oppfattet Corsaren som et respektløst vittighetsblad som gjorde narr av alt og alle, men bladet inneholdt også alvorlige artikler, og denne siden ble altfor ofte oversett (Bredsdorff 1962, 75, 77, 87):

Corsarens opplagstall var meget høyt, det anslås til ca. 5000 (1962, 154). Bladet var lest både av almuen og de høyere sosiale lag, og det var kanskje det mest utbredte blad i Danmark.

Corsaren ble særlig kjent på grunn av den såkalte Corsar-striden som i januar–juli 1846 utspant seg mellom Søren Kierkegaard og den danske kritikeren Poul Ludvig Møller og senere også mellom Kierkegaard og Corsaren/Goldschmidt (Bredsdorff 1962, 91–139). Bladet var også godt kjent i Norge. Henrik Wergeland skal ha meddelt Møller, som fra tid til annen bidro med stoff til bladet, og som i en kortere periode (1842–43) også redigerte det, at man i Norge anså Corsaren så godt at det fortjente å være norsk (1962, 44). Et utvalg av bladets to første årganger utkom i 1845 i bokform i Kristiania. Andhrimner ble redigert etter de samme prinsipper som sitt danske forbilde, og innholdskategoriene i de to publikasjonene var tydelig beslektet.

Etter avviklingen av Andhrimner redigerte Botten-Hansen Illustreret Nyhedsblad (1851–66, med et kort avbrudd), som ble Ibsens viktigste litterære publiseringskanal før overgangen til Gyldendal (HFL 3, 83–84; jf. også tidstavle i HIS 12k).

Også i Bergens-tiden (1851–57) skrev Ibsen for avisene. Et hinder for avisutviklingen i Bergen var annonsemonopolet som Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger var tilstått i 1764, og som overlevde den frie statsforfatningen av 1814. Adressekontorets eiere greide flere ganger å forsvare sitt privilegium i retten, og det ble først innløst i 1867, etter at man ved innsamlede penger hadde kompensert eieren. Til tross for annonsemonopolet var det flere aviser i Bergen i 1850-årene. Bergens Stiftstidende (1840–55) ble i en periode tidlig i 1850-årene sannsynligvis redigert av Ole Bulls bror Edward (jf. 12k, 106). Senere overtok latinskoleeleven Lorentz Dietrichson redaktøransvaret og skrev lederartiklene. Ellers bestod avisen av mer eller mindre sammenklipt stoff. Avisen støttet Ole Bull og bragte mye stoff om Det norske Theater. Bergenske Blade (I) (1848–54) «representerede Intelligentsen, Skandinavismen og under den dansk-tyske Krig Danskvenligheden» (Dietrichson 1896–1917, b. 1, 137). Bergensposten (1854–) var i de første årene et provinsblad som ikke tok stilling i aktuelle stridsspørsmål, men under Bjørnstjerne Bjørnsons redaktørtid (1858–59) ble avisen radikalisert og mer opptatt av samtidsproblemer. I løpet av 1860-årene utviklet den seg i konservativ retning (H.F. Dahl red. 2010, b. 2, 412–14, b. 4, 51). I tillegg fantes de to avisene Bergens Tidende (I) (1856–57) og Bergenseren (1857), begge med kort levetid. Ibsen publiserte i samtlige aviser, med mulig unntak for sistnevnte, som ikke er bevart. Dessuten var han bidragsyter til tidsskriftet Theatervennen (1851–52). Adressekontorets innehaver fra 1848, Anna Lemmich Geelmuyden, var utgiver både av Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger og Bergens Stiftstidende.

Fra Ibsens annen periode i Kristiania (1857–64) finnes også flere bidrag i aviser fra hans side. De fleste er fra 1862, da Ibsen var litteratur- og teateranmelder i Morgenbladet. Morgenbladet hadde på dette tidspunkt fått en klart konservativ profil. Aftenbladet, som Ibsen skrev for i denne perioden (jf. nedenfor), var redigert av Ditmar Meidell og hadde en viss, men forsiktig opposisjonell profil. Avisen bukket under da partipolariseringen av pressen satte inn for alvor fra 1870-årene og ikke gav rom for noe sentrumsorgan (Ottosen, Røssland & Østbye 2002, 31, 40).

Ved midten av 1800-tallet var aviser fremdeles meget dyre, og blant annet av den grunn hadde de ennå svært begrensede opplag. Først i begynnelsen av det følgende århundret ble avisene allemannseie. Sikre opplagstall finnes ikke før etter 1947, men i 1873 offentliggjorde Dagbladet den offisielle statistikk over antall postsendte årgangseksemplarer av noen hovedstadsaviser. Morgenbladet hadde da 2063 abonnenter, som mottok avisen per post, derav 533 i hovedstaden. Aftenbladet hadde 1032 abonnenter, derav 245 i Kristiania. Tallene er tolket som en indikasjon på at omrent tredjedelen av totalopplaget til hovedstadspressen ble solgt i Kristiania (Høyer 1995, 239). Morgenbladet opplyste på denne tid på sin førsteside at et abonnement kostet tre spesidaler per halvår, foruten postporto på 55 skilling.