| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
INDIVIDUALISERENDE PERSONSKILDRING OG GRYENDE REALISME
M.J. Monrads idealistiske kunstsyn innebar at han i likhet med Hegel tok avstand fra det partikulære og oppfattet tendenser i retning av individualisering som tegn på en oppløsning av det almene og universelle. Han mente at det menneskelige subjekt og enkeltfenomener i den ytre verden ikke i seg selv kan være meningsbærende. I artikkelen «Om Kunstværdi» (1875) kritiserer han den subjektive retningen i tidens kunstsyn, der «al Interesse skal dreie sig om det saakaldte ‹Personlige›, hvorved man da egentlig forstaaer det tilfældigt Individuelle og Enkelte» (sitert etter Linneberg 1992, 87).
Ibsen kan ikke ha vært ubetinget enig i et slikt syn. I sine vurderinger av hva som skaper stor dramatikk, kan han heller ikke ha følt seg forpliktet overfor tradisjonelle genrekriterier. Han åpner sin anmeldelse av Andreas Munchs Lord William Russell (1857) med å kritisere de tradisjonelle krav som stilles til tragedien:
Det er blevet sædvanligt at fordre af denne en Høihed, en Lutrelse hos de handlende Personer, en Storhed i Tanke og Udtryk, i Villie og Handling, som skal erstatte, hvad Grækernes Kothurner tilsigtede, – en Følelse af, at vi befinde os udenfor Dagligverdenens Omraade; men netop herved forfeiles Virkningen somoftest, den gjennem Digtningen fremmanede Verden staar fremmed for Tilskueren, der er intet Baand, som knytter os til den kjæmpende og faldende Helt, og derfor falder han ogsaa uden Deeltagelse fra vor Side (HIS 16, s. 166 l. 23).
Når Munchs hovedperson utløser så sterkt engasjement hos lesere og tilskuere, skjer det ifølge Ibsen ikke fordi stykket er en tradisjonell historisk tragedie med mytologiske eller guddommelige hovedpersoner som handler i pakt med en verdenshistorisk idé. Han legger istedet, i likhet med Clemens Petersen, vekt på det menneskelige i karaktertegningen, og ser Munchs storhet i dette trekk ved stykket.
Men også idealismens fremste talsmenn kunne legge vekt på den kunstneriske betydning av individualiserte karakterskildringer. Heinrich Theodor Rötscher skriver for eksempel:
Karakteren […] er individets særegne, alltid vordende og av bevegelsen følgende livsprinsipp. Alle åndens elementer har medvirket og medvirker uavbrutt til dens dannelse. Hver karakter er derfor i seg selv konkret, en lukket verden, og har sitt sentrum i seg selv. […] dets skapelse i poesien er det vanskeligste, siden det forutsetter den aller mektigste skapelseskraft. For i skapelsen av karakteren forflytter dikteren seg fullstendig og rett og slett ut av seg selv og inn i et annet liv adskilt fra ham selv, for å la det oppstå som en selvstendig skapning (Rötscher 1841–46, b. 2, 3–4; til norsk ved HIS).
Carsten Hauch uttrykker en tilsvarende oppfatning når han i sitt store essay om Shakespeares Macbeth skriver:
en Characteer [er] dog ingenlunde nogen Abstraction […] en Characteer er jo Udtrykket for en Menneskesjæl; men i en saadan er der jo en Mangfoldighed af Egenskaber og Anlæg, en Fylde af Kræfter, ja en heel Verden tilstede […] Skal nu saaledes enhver Characteer (som det finder Sted i Livet, og som idetmindste tilnærmelsesviis bør ske i Poesien) være den herskende Magt i hele den Verden, som Menneskesjælen indeslutter, da kan jo Intet af det, der hører til det almindelige Menneskelige, deri ganske mangle (Hauch 1854, 40).
Dramatikeren Christian Friedrich Hebbel kombinerte idealisme med en mer realistisk psykologi, og representerte slik nye tendenser i utviklingen av europeisk drama. Han kom opprinnelig fra Ditmarsken i Holsten, fremdeles (inntil 1864) en del av de danske hertugdømmene. Da han i 1842–43 oppholdt seg en periode i København, hadde han nettopp utgitt sitt første drama, Judith (1841). Et stipend fra kong Christian 7. gjorde det mulig for ham å reise videre til Paris og Italia (1844–46), hvor han fortsatte sitt dramatiske forfatterskap. Hebbel skrev hovedsakelig tragedier, men også komedier og tragikomedier. Blant hans mest kjente skuespill var Maria Magdalena : ein bürgerliches Trauerspiel (1844).
Hebbels tragediebegrep stod i gjeld til idealismen. Hans dramapersoner er individer i kamp mot en overmektig skjebne eller verdenshistorisk idé, og handlingen er gjerne lagt til historiske overgangsperioder. Men tross idealismen var han først og fremst opptatt av individuell karakterkskildring og konkret sosialt miljø, noe som avvek fra idealismens normer.
Under oppholdet i København publiserte Hebbel i 1843 en artikkel i avisen Fædrelandet (nr. 1261), der han skrev om utviklingen av nyere tysk dramatikk (opprinnelig trykt i det tyske litterære magasinet Morgenblatt für die gebildeten Stände under tittelen «Mein Wort über das Drama», senere publisert i Sämtliche Werke, Berlin, 1903). Som eksempler på nye tendenser i tysk dramatikk nevnte han flere stykker av Gutzkow og karakteriserte dem som sosialt drama. Han pekte også på en ny oppblomstring av det historiske drama og idédramaet. Sin egen dramatikk (på dette tidspunkt Judith : ein bürgerliches Trauerspiel fra 1841 og Genoveva : eine Tragödie fra 1843) regnet han som en forening av disse retningene. Hebbel hevdet i artikkelen at «Kunstens Gjenstand er Livet, det indre og det ydre» (sitert etter Heiberg 1861–62, b. 5, 344). Hebbel så fremstillingen av det individuelle liv som dramaets egentligste oppgave, og mente dette måtte være overordnet i forhold til fabelen, noe han så Shakespeares dramatikk som et fremtredende eksempel på.
Hebbels artikkel utløste en reaksjon fra J.L. Heiberg. Hans svar var krast og bygget på hans egen versjon av hegelsk idealisme. I artikkelen «Det nyere Dramas Opgave» hevdet Heiberg at utviklingen i tysk dramatikk var inne på et blindspor. Man kan ikke se dramaet adskilt fra
de objective Magter, som bestemme det. Men isaafald vilde man da komme til den usande Paastand, at Kunsten, og navnlig den dramatiske Kunst, idet den fremstiller Individer, ikke kan fremstille Andet end et reent individuelt Liv, at den følgelig ikke kan fremstille dette som et Moment i det Evige, ikke kan vise den guddommelige Verdensstyrelses Virken i det Individuelle. Hermed vilde da Kunstens egentlige Idee være fornægtet (Heiberg 1861–62, b. 5, 344).
Hverken handlingen eller karakterskildringen er det viktigste i et drama, for Heiberg er det ideen som skal ha overherredømmet. De skuespill som primært bygger på karakterskildring (f.eks. Shakespeares), anser Heiberg som eksempler på et tilbakelagt stadium i dramaets utvikling. Når han likevel må medgi at Shakespeare var en stor dikter, skyldes det hans evne til å se alt i historiens lys og til å la «dens ubøielige Nemesis holde Dommedag over alle Charaktererne» (1861–62, b. 5, 350).
Tross sin dogmatiske hegelianisme var ikke Heiberg blind for betydningen av psykologisk karaktertegning. I en omtale av Oehlenschlägers drama Dina (1842) så han skuespillet som en fornyelse av tragediegenren på grunn av den moderne fremstillingen av hovedpersonens psykologi (1861–62, b. 3, 365–94). Heiberg skiller her mellom antikkens karakterskildringer, som han kaller plastiske fordi personene (i likhet med statuer) fremtrer med sine egenskaper fullt synlige og eksplisitt uttrykte, og fordi de ikke gjennomgår noen utvikling, mens den moderne karakterskildringen kalles malerisk og kjennetegnes ved noe uutsagt, noe bakenforliggende, som bidrar til utformingen av personens psykologiske utvikling. Men en slik karaktertegning er bare en oppgave for de største forfattere: «Man kan betragte den moderne Charakteertegning som en stærkere Individualiseren, der hos ringere Genier udarter til en Particulariseren, og igjennem denne synker tilbage i en abstract Almindelighed» (1861–62, b. 3, 375). Det alminnelige vil for Heiberg si en virkelighetsnær fremstilling uten idealitet, altså noe forkastelig eller ukunstnerisk. På bakgrunn av de store vanskelighetene med å fremstille karakterene både som individer og samtidig i et ideelt perpektiv, mener Heiberg derfor at det nye drama ennå bare er «i sin vorden» (1861–62, b. 3, 373).
Utgangspunktet for utviklingen fra plastisk til malerisk og individualiserende karaktertegning finner Heiberg hos Shakespeare: «det var ham, som trak de første Grundrids til hvad jeg har kaldet den moderne Characteertegning, saa at han ialfald maa betragtes som Skaberen af den. Hans Julie, Hamlet, Shylock afgive tydelige Exempler paa hvad der her menes» (1861–62, b. 3, 374). Feilen med Shakespeare er imidlertid at de ulike elementene i hans karakterskildringer står uforløste mot hverandre uten å gå opp i noen høyere enhet. De er, med Heibergs ord, partikulariserende, og de oppfyller altså ikke hegelianismens idé om en overordnet syntese og harmonisering.
Paul V. Rubow har pekt på den «nyerhvervede individualisme» man kan spore hos Heiberg i løpet av 1840-årene (1953, 80), men han mener likevel at Heiberg i bunn og grunn ignorerte «den sjælegranskende Kritik, der netop var ved at kæmpe sig frem» (1953, 95).
