Henrik Ibsens skrifter

Den største delen av repertoaret ved teatrene i Kristiania og Bergen bestod av lettere skuespill som lystspill og vaudeviller. De mest populære scenestykkene i tiårene rundt 1850 var syngespill med nasjonale emner av forfattere som Henrik Anker Bjerregaard, P.A. Jensen, Christian Monsen, Hans Ørn Blom, Rolf Olsen og Claus Pavel Riis. Men også danske vaudeville- og lystspillforfattere hadde en høy stjerne, med Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg, Henrik Hertz, Jens Christian Hostrup og Erik Bøgh som noen av de mest kjente.

Forkjærligheten for syngespill vokste sterkt etter 1850. I perioden fra 1855 til 1877 var vaudevillenes og syngespillenes andel av repertoaret ved Christiania Theater hele 79 %. Talestykker utgjorde 14 % og operaer bare 7 %. Ser vi på antall oppførelser, varierer det sterkt gjennom årene, men med et gjennomsnitt på 77 % for syngespill, 14 % for talestykker og 8 % for operaer (Henriksen 1983, 103–10).

Denne tendensen var et internasjonalt fenomen som også preget teatersituasjonen i Danmark, der Johan Ludvig Heiberg i perioden 1849–56 var teatersjef ved Det kongelige Theater, og hvor han fremførte sine egne og andre forfatteres vaudeviller og syngespill med stor suksess (jf. nedenfor).

Innflytelsen fra Frankrike var også sterk, både på den dansk-norske vaudevillediktningen og på teaterrepertoaret generelt. Den tyske dramateoretikeren Hermann Hettner stilte seg kritisk til en slik dominans når han skrev at «I øyeblikket er det det franske intrigelystspillet som hersker på alle scener i den dannede verden» (Hettner 1852, 168; til norsk ved HIS). Eugène Scribe hadde i 1840- og -50-årene stor suksess på danske og norske scener med sine intrigestykker, og for mange yngre dramatikere var han en høyt respektert læremester. Teaterhistorikeren Henning Fenger skriver at «Scribes sejr i Danmark er fuldkommen, ja vist uden sidestykke i dramaets historie. Fra 1826–27 er opførelseskurven i uafbrudt stigen for at kulminere i 1830rne, hvor Scribe undertiden spilledes 50 aftener i sæsonen, og først i 1840rne begynder kurven at falde» (Fenger 1962, 226). Under Ibsens tid ved Det norske Theater i Bergen (1851–57) oppførte teateret 21 stykker av Scribe eller hans forfatterkollektiv (jf. Gatland 2000). En rekke andre franske lystspilldiktere var også representert, sammen med danske vaudeville- og lystspillforfattere som ekteparet Heiberg, Bøgh, Hostrup og Hertz.

Bildet var ikke stort annerledes ved de to teatrene i Kristiania. I perioden 1850–63 oppførte Christiania Theater 44 stykker av Scribe eller hans forfatterkollektiv (Anker 1956a). I hele Christiania Theaters levetid (1827–99) ble det oppført 91 stykker av Scribe, 28 av Heiberg, 18 av Bøgh, 16 av Hertz og 12 av Hostrup. Tittelregistret ved Kristiania Norske Theater skilte seg ikke vesentlig fra dette. «Der som her dominerte fremdeles lystspillet og vaudevillen, Scribe og J.L. Heiberg var fremdeles mønstergivende» (Anker 1856c, 12). I løpet av sine elleve leveår (1852–63) satte Kristiania Norske Theater opp 19 stykker av Scribe, 17 av Bøgh, seks av Heiberg, fem av Hostrup og to av Hertz (Anker 1956c).

Scribes tidligste verker var korte, satiriske vaudeviller. Etter hvert utviklet han en mer seriøs dramaform med omhyggelig uttenkt intrige, der komposisjonen bestod i et strengt logisk forløp av årsak–virkning. En tilsynelatende enkel situasjon rommet en komplikasjon som førte til forvekslinger, misforståelser, stigende spenningskurve og overraskende utgang. Konfliktene lot seg løse rent rasjonelt, ingen overnaturlige eller metafysiske krefter var medvirkende, og utgangspunktet var helst dagsaktuelle forhold. Stykkene hadde ofte lystspillkarakter, der emner fra borgerskapets dagligliv ble fremstilt i pakt med den franske middelklassens forestillinger og verdier. Konfliktene kunne blant annet dreie seg om klassemotsetninger, forlovelser og ekteskap, penger og forskjeller i moralske oppfatninger:

Tilhengere av en mer seriøs dramatikk stilte seg kritisk til Scribes forfatterverksted. Den samtidige dramateoretikeren Hermann Hettner fastslo at «et slikt stykke, limt sammen av flere, må jo nødvendigvis være rent ytre og mekanisk» (1852, 171; til norsk ved HIS).

Selv om Scribe var populær som få andre dramatikere, var altså samtidens vurderinger av hans forfatterskap sammensatte. Den danske kritikeren P.L. Møller hevdet at når Scribe gjør fabrikkeiere, notarer, grosserere og andre borgermenn til dydshelter i sine lystspill, skjer det på bakgrunn av en overfladisk, utvendig moral som er et dårlig forbilde for seriøse dramatikere (Møller 1858, 107), og Hettner taler om «det franske lystspillets upoesi» og karakteriserer Scribes stykker som «mer esprit enn poesi […] Komikken er derfor ikke hendelsenes humor, den er kun et kunstig maskineris humor […] der agerer bare livløse masker» (Hettner 1852, 170–71; til norsk ved HIS). Ibsen var ikke mindre kritisk. I en annmeldelse av J.N. Nestroys bearbeidelse En blaseret Herre (1851) skriver han at «Scribe er fortærsket» (HIS 16, s. 67 l. 23), og i anmeldelsen av Karl Gutzkows Haarpidsk og Kaarde (1851) taler han om «Scribe & Komp.’s dramatiske Slikkerier» og lignende «Poesisurrogater» (s. 55 l. 1–3). I fjerde del av artikkelrekken «De to Theatre i Christiania» skriver Ibsen i 1861 at «Scribes Historie paa Christiania Theater» (s. 245 l. 20) viser at det norske teaterpublikum fortsatt svever i den villfarelse at Scribe er en klassisk forfatter som bør nytes med stort behag.

Ved siden av lystspill og franske intrigekomedier hadde også det mer seriøse borgerlige samtidsdrama en stor plass på tidens teaterscener. Særlig populære var tyske skuespillforfattere som August Wilhelm Iffland, August von Kotzebue og Gutzkow. Gutzkow tilhørte forfatterkretsen Det unge Tyskland, som ble positivt omtalt av Ibsens venn Paul Botten-Hansen i en serie på seks artikler i bladet «Manden»/Andhrimner sommeren og høsten 1851. Botten-Hansen så disse forfatterne som opprørere mot den lumre stemningen i tysk høyromantisk diktning: «en ny Skole af Romantikere […] kaldede til at skride ind i de literære og politiske Forholde, for at forene Poesien med Politiken» (Botten-Hansen 1851, sp. 19). Botten-Hansen ser Gutzkow som en av Tysklands førende litterater, men når han vurderes som dikter, blir fremstillingen mer kritisk:

Også Ibsen er kritisk til Gutzkow som skjønnlitterær forfatter. Han mener i sin anmeldelse av hans drama Haarpidsk og Kaarde at det er skrevet uten sans for hvordan dramatiske arbeider må utformes for å få liv på scenen, og han stiller seg i det hele kritisk til utviklingen innenfor nyere tysk drama.

I sin bok Das moderne Drama tar også Hettner klart avstand både fra intrigedramatikken og fra skuespill med borgerlig miljøskildring og moralistisk innhold, Gutzkows dramatikk inkludert: