Henrik Ibsens skrifter

Under sin tid i Bergen ble Ibsen i 1855 medlem av diskusjons- og foredragsklubben Foreningen af 22. December, der han i 1857 presenterte sitt store arbeid om balladediktningen før essayet kom på trykk i Illustreret Nyhedsblad. I den samme foreningen hadde han allerede i 1855 holdt et foredrag om «Shakespeare og hans Indflydelse paa den nordiske Kunst» (HU 3, 18), og i det følgende møtet i samme forening gav skuespilleren Johannes Brun «en dramatisk forelæsning af Falstaffske scener fra Shakespeares Henrik V» (Bull 1919, 161). Dessverre er Ibsens foredrag tapt (det ville ellers ha utgjort et sentralt innslag i HIS 16), men både dette og Bruns opplesning vitner om Shakespeare-interessen i samtiden. Kristian Smidt peker på at Shakespeare «was well known in educated circles in Norway» fra rundt år 1800. Han gir eksempler på hvordan «Shakespeare was […] widely promoted in Norway» i form av oversettelser, teateroppførelser ved private og offentlige teatre, tekstinnslag i leseverk, undervisning og utlån fra det norske universitetsbiblioteket. Shakespeares verker fantes også i store privatbiblioteker (Smidt 2004, 10–13).

Det var som oftest en modifisert versjon av Shakespeares dramaer som ble vist på norske og danske scener, i form av den danske forfatterinnen og dramaturgen Sille Beyers gjendiktninger. Ibsen så Beyers versjon av As You Like It (Livet i Skoven) på Det kongelige Theater i København i 1852 (Ewbank 2001, 63, 73), og han satte selv opp det samme stykket ved Det norske Theater i Bergen i september 1855 (Gatland 2000, 15). Ved Christiania Theater ble Beyers gjendiktning av All’s Well That Ends Well (Kongens Læge) spilt åtte ganger i perioden 1853–58 (Rudler 1963, 68–69).

J.L. Heiberg var ingen stor beundrer av Shakespeare, som han mente var «for stoflig og for vulgær» (Henriques 1941, 278). Hans kritiske anmeldelser av Hamlet- og Macbeth-oppsetninger utløste motinnlegg og strid (1941, 156–61). I avhandlingen Om Philosophiens Betydning for den nuværende Tid (1833) kritiserer Heiberg Shakespeares personskildring og finner Goethe, Dante og Calderón større enn den engelske dramatikeren. Hos Shakespeare møter man

Heiberg mente at Shakespeare bare lot seg oppføre i bearbeidelser, og sannsynligvis var det han som stod bak Beyers omskrivninger. Flertallet av dem ble til mens Heiberg var leder av Det kongelige Theater (Henriques 1941, 176).

På dette området tok imidlertid Ibsen klart avstand fra den danske kritikerens vurdering. Ibsen må ha kjent den originale Shakespeare så godt at han hadde grunnlag for sin kritikk av Beyers bearbeidelser, da han senere skrev at «Med den ægte Shakespeare gav man sig ikke ifærd, her hjalp man sig med de Sille-Beyerske Tidsmæssigheder […] det er en forloren Shakespeare, der bydes» (HIS 16, ). Også andre av Ibsens teaterartikler inneholder referanser til Shakespeare, og han ser skuespill som Hamlet og Macbeth som eksempler på stor kunst (anmeldelsene av Lord William Russell 1857 og Diana 1862).

Shakespeare var blitt svært populær i Tyskland i løpet av romantikken, og det kom etter hvert en rekke Shakespeare-oversettelser til tysk (bl.a. August Wilhelm Schlegels og Ludwig Tiecks versifiserte oversettelse fra 1797–1833, Johann Joachim Eschenburgs prosaoversettelse fra 1798–1806 og Johan Heinrich Voss’ prosaoversettelse fra 1818 og fremover). Shakespeare var også den dramatikeren som ble sterkest fremhevet i Hegels estetiske forfatterskap.

Også på dansk kunne man lese Shakespeare i oversettelser (forskjellige fra Beyers adaptasjoner). I løpet av årene 1807–21 utkom en oversettelse ved Peter Foersom og P.F. Wulff, og i 1861 begynte Edvard Lembcke utgivelsen av sin oversettelse, som egentlig var en revisjon av Foersoms. I en anmeldelse hevdet Ibsen i 1862 at man ved en eventuell oppførelse av Macbeth selvfølgelig «maatte benytte Lembckes Oversættelse, og ikke Foersoms» (HIS 16, ). Også M.J. Monrad hadde uttrykt seg kritisk om Foersom i en artikkel i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur i 1854–55 (nr. 7, 378–85), der han skrev om en ny oversettelse av Macbeth (1855) ved nordmannen Niels Hauge. Foersoms oversettelser ble kritisert også av Clemens Petersen:

Petersen var Shakespeare-beundrer, men hans fremstilling av dikterens storhet legger hovedvekten på individuell psykologi, ikke på en overordnet idévirkelighet. I artikkelen «Studier over Kong Lear» i Nordisk Universitets-Tidskrift ser han Hegels behandling av King Lear som «et glimrende Exempel paa, hvad død, tom Abstraktion i Ordets allerodiøseste Betydning vil sige» (1858, 76). Men «i en Digtning som Kong Lear, hvor Individerne bestandig kun handle ud af deres Menneskelighed, forstyrrer man derved ogsaa Stykkets Construction, og quæler dets Indhold» (1858, 69). En abstraherende, idealistisk lesemåte innebærer ifølge Petersen at man fratar de litterære personene deres menneskelighet og gjør dem til bilde på abstrakte ideer (jf. Ibsens tilsvarende synspunkt i anmeldelsen av Andreas Munchs Lord William Russell 1857). Petersen går selv videre med en inngående psykologisk analyse av Lear, som først og fremst kjennetegnes ved sin overdrevne fantasi, i den grad at han blir en ren fantast: «det er selve denne Sjælsevne, der er Gjenstand for en Skildring; Phantasien træder her op som det afgjørende Moment i hans Leven» (1858, 80).

Interessen for og kjennskapet til Shakespeare fikk en ny oppblomstring i Danmark og Norge midt på 1800-tallet, og ser ut til å ha blitt styrket i sammenheng med 300-årsminnet for dikterens fødsel (jf. Ruud 1917). Carsten Hauch publiserte i Nordisk Universitets-Tidskrift «Nogle kritiske Undersøgelser med Hensyn til Tragoedien Macbeth» (1854, nr. 1) og en stor artikkel om «Shakespeares Skærsommernatsdrøm» (1856, nr. 1), i 1855 kom nordmannen Niels Hauges oversettelse av Macbeth, Illustreret Nyhedsblad bragte i 1863 en artikkel om Shakespeares føde- og dødssted Stratford-upon-Avon, Andreas Munch offentliggjorde i april 1864 et dikt til Shakespeares ære i sitt blad For Hjemmet, Paul Botten-Hansen skrev om Lembckes Shakespeare-oversettelse i Illustreret Nyhedsblad i 1865, og i april samme år satte den nyansatte teatersjefen Bjørnstjerne Bjørnson opp Skjærsommernatsdrømmen ved Christiania Theater i Oehlenschlägers oversettelse og med musikk av Mendelssohn.

Det norske Theater i Bergen satte under Ibsens ledelse opp Sille Beyers Livet i Skoven (As You Like It) i oktober 1856, og i juli 1860 stod Beyers Viola (en bearbeidelse av Twelfth Night) på plakaten (Gatland 2000). I tidsrommet fra 1852 og frem til Bjørnsons oppsetning i 1865 ble følgende Shakespeare-forestillinger vist i Kristiania: Romeo og Julie i 1852, As You Like It (Beyers versjon Livet i Skoven) i 1852, All’s Well That Ends Well (både i Beyers versjon Kongens Læge / Naar Enden er god, er Alting godt og Lembckes oversettelse) i 1852, Much Ado About Nothing (teatersjef Carl Borgaards versjon Blind Allarm) i 1854, The Taming of the Shrew (Hun maa tæmmes) i 1858, Twelfth Night (Beyers versjon Viola) i 1860 og The Merchant of Venice i Rahbeks oversettelse i 1861 (Ruud 1917).

Den fornyede Shakespeare-interessen kan henge sammen med en ny åpenhet for psykologisk dramatikk med individualiserende karakterskilderinger. Men en slik interesse kunne komme i konflikt både med den dominerende idealismen og med en altfor fastlåst genretenkning.