Henrik Ibsens skrifter

Vurderingene av Ibsen som brevskriver har stort sett vært negative. Halvdan Koht åpner innledningen til Hundreårsutgavens (HU) første brevbind med å si at «Henrik Ibsen var ingen stor brevskriver – hverken kvantitativt eller kvalitativt» (HU 16, 9). Oppfatningen er representativ: Ibsens brev er gjennomgående blitt regnet som tørre, upersonlige, tilknappede og trivielle (jf. Ystad 1999, 34–36). Kvantitativt stiller han klart bak de fremste skandinaviske brevskriverne. Fra August Strindberg er det bevart rundt 10 000 brev, og en mengde er i tillegg tapt (Dahlbäck 1994, 9). Bjørnsons brevproduksjon er enorm. Koht, som også publiserte det første utvalget Bjørnson-brev, mente at Bjørnson kanskje kunne ha skrevet 30 000 brev i sitt liv (HU 16, 9). Senere biografer har ikke revidert det anslaget (Amdam & Keel 1993–99, b. 1, 13), men noe sikkert grunnlag for å beregne totalmengden finnes ikke. Det vi imidlertid kan slå fast, er at Nasjonalbiblioteket har nesten 6500 brev fra Bjørnson. Bokutgaven av Henrik Ibsens skrifter inneholder til sammenligning 2388 brev. Det kommer stadig nye til, men mengden vil uansett aldri nå Bjørnson-nivå. På den annen side ligger ikke Ibsen så langt etter Knut Hamsun, som det er bevart rundt 3000 brev fra.

Det er klart at brevet ikke var en genre Ibsen dyrket, og i hans brev er det velkjente beskjedenhetstopos, der avsenderen beklager overfor mottageren hvor dårlig brevskriver han er, en gjenganger. Her er det langt til den skriverus han rapporterte om mens han arbeidet med Brand (brev til Bjørnson 12. september 1865). Brevskrivningen synes å ha kommet i klasse med leilighets- og oppdragsdiktningen, som Ibsen ifølge vennen Michael Birkeland aldri hadde ferdig «førend Trykkergutten staaer hos ham» (Birkeland 1920, 91).

En meget stor del av Ibsens brev er offisielle eller halvoffisielle brev av forretningsmessig karakter. Det er i og for seg ikke påfallende, men det som kanskje særlig har bidratt til hans omdømme som brevskriver, er at heller ikke private venne- og familiebrev gir det innblikk i mennesket Ibsen som en moderne leser gjerne forventer. Familiebrevene er ytterst få, og vennebrevene i stor grad reserverte og knappe. Fra 1800-tallet kjenner vi flere eksempler på følsomme vennskap mellom menn, der brevvekslingen ble brukt til forførelsesleker og som speil i bestrebelsen på å nå større selvforståelse. Forholdet mellom læreren Maurits Hansen og dikteren og juristen Conrad Nicolay Schwach er ett norsk eksempel (Karlsen 2001). Andre eksempler er H.C. Andersen, Orla Lehmann, Clemens Petersen og Bjørnson (J. Andersen 2004, 150). Ibsen kan åpenbart ikke regnes blant disse. Brevene hans har heller ikke den umiddelbare, løsslupne muntligheten som preger blant annet Bjørnsons brev, og han skrev ikke brev bare for selskaps skyld, slik som Strindberg. Strindberg dyrket brevgenren i en slik grad, og utfoldet i den en slik språklig virtuositet, at brevene blir regnet blant det mest verdifulle i hele hans produksjon (Dahlbäck 1994, 9, 30). I norsk sammenheng er det særlig Alexander Kielland som er kjent for sitt mesterskap i genren (jf. F. Bulls innledning i Kielland 1950, 5).

Ibsens brev kan likevel være gripende nok, ofte nettopp på grunn av sin emosjonelle økonomi og det de eksplisitt eller implisitt holder tilbake: Et eksempel er brevet til søsteren Hedvig Stousland 26. september 1869. I den tidlige perioden kunne han også la følelsene strømme nokså fritt, som i de hjertelige brevene til den danske advokat Anton Klubien eller i brevene til Bjørnson, der han både kunne gi uttrykk for all sin usikkerhet og gi fritt utløp for sitt raseri.

Ibsens brev demonstrerer til fulle hvor lite ensartet brevgenren er, og hvor vanskelig den lar seg avgrense entydig. Her skal bare kort skisseres noen av problemstillingene genren reiser, med utgangspunkt i distinksjoner som privat/offentlig, uformelt/formelt, utrykt/trykt, dokument/litteratur.

Skillet mellom private brev og offentlige, offisielle eller profesjonelle brev er et av de eldste innen brevgenren. Vi oppfatter gjerne det typiske privatbrevet som beregnet på én enkelt leser, og i dette kommuniserer et jeg med et du på en fortrolig måte i en uformell, talemålsaktig stil, med innslag av avbrytelser, metakommentarer om skrivesituasjonen, innforståttheter, digresjoner osv. (Jørgensen 2005, 11). I den andre gruppen kommer brev til offentlige myndigheter, styrer, forretningsforbindelser, arbeidsgivere, redaksjoner, leserbrev osv. Det må understrekes at skillet ikke nødvendigvis sier noe om innholdet: Et av de mest private brev Ibsen noen gang skrev, var brevet til byfogd Preus i Grimstad 7. desember 1846, der han vedkjente seg farskapet til Hans Jacob Hendrichssen Birkedalen. Distinksjonen gir heller ikke noe entydig klassifikasjonskriterium, for en mengde brev vil i realiteten falle mellom disse to kriteriene, eller innunder begge. Dette gjelder for eksempel brevene til F.V. Hegel, som både er forleggerbrev og vennebrev – personlige, vennskapelige og fortrolige som forretningsbrev, heller avmålte, høflige og formelle som vennebrev. På 1800-tallet ble også brev til individuelle mottagere gjerne skrevet med tanke på at de kunne leses høyt i en større eller mindre krets, for eksempel blant familie og venner (B. Dunker 1922; C.B. Dunker 1871).

For offisielle brev fantes det meget klare regler for innhold, stil, tiltaleform og underskrift nedfelt i tallrike lærebøker, og Ibsen synes alltid å ha fulgt konvensjonene nøye. For privatbrev var ikke reglene like klare. På 1800-tallet kom dessuten ideologien om brevene som uttrykk for det unike, individuelle jeg. Det eksisterte likevel en tradisjon for å lære av mønsterbrev, for eksempel mønsterbrev for elskende, og behovet for slike samlinger og for instruksjonsbøker generelt økte med brevskrivningens demokratisering i siste del av 1800-tallet (Dahlbäck 1994, 22; Jørgensen 2005, 29–30). Også privatbrevet kunne derfor følge nokså standardiserte mønstre. En spøkefull oppskrift for et vennebrev, og ikke helt misvisende for mange Ibsen-brev, ble beskrevet slik av den nevnte M. Hansen i ett av brevene til C.N. Schwach i 1823:

• 1. Undskyldning fordi man saalænge ei har skrevet.
• 2. Disse Forretninger omtales nøiere.
• 3. Nyheder berettes. (Dødsfald. Ildebrand. Forflyttelser.)
• 4. Anmodning om Udførelse af en Comminision [sic] (f.Ex. et Indkjøb).
• 5. Begjering om snart at høre fra Vennen og Spørgsmaal om han ikke vil komme ind til Byen (ud paa Landet) paa Besøg.
• 6. Hilsning fra og til gode Venner.
• 7. Slutning med en Bevidnelse af Venskab.

(Karlsen 2001, 78)

Rimbrevene utgjør en spesiell gruppe som helt overskrider grensen privat/offentlig og også grensen brev/kunstverk. I HIS vil flere av dem bli regnet både som brev og som dikt. Rimbrevene til Fredrika Limnell 24. desember 1870 og til Johanne Luise Heiberg 4. mai 1871 ble begge sendt som brev i posten til de to adressatene og noe senere trykt i Digte. Det første ble også publisert i Morgenbladet, og da det ankom adressaten i Stockholm, ble det i vanlig salongtradisjon arrangert en opplesning for en invitert krets. Rimbrevene til H.Ø. Blom i desember 1859 ( «Sendebrev» og «Hastværkslinjer» ) er derimot neppe sendt adressaten direkte, det siste ble ikke engang trykt, og det kan diskuteres om det egentlig kan kalles et brev.

Ellers vil trykt/utrykt gjerne i utgangspunktet være noe som skiller litteratur fra brev, og man kan derfor reservere betegnelsen brevlitteratur i streng forstand til brev som foreligger publisert (Jørgensen 2005, 10). I denne forstand tilhører de fleste av brevene i HIS allerede litteraturen, og selv om de i utgangspunktet var private, er de for lengst blitt offentlige. De er allerede rekontekstualisert, plassert inn i en annen sammenheng enn den de opprinnelig hørte til i, og dette fører med seg en rekke implikasjoner som har betydning for hvordan de blir lest. Én viktig forskjell er at leseren av publiserte brevsamlinger vil ha muligheten til å lese brevene til ulike mottagere i sammenheng og holde dem opp mot hverandre, en lesesituasjon som skiller seg vesentlig fra situasjonen til de opprinnelige adressatene (Robinson 1999, 19). Her har ettertidens lesere et forståelsesfortrinn i forhold til primæradressatene, mens de på andre områder stiller med handikap. En åpenbar ulempe er at ettertidens lesere bare får bidragene fra den ene parten i korrespondanseforholdet, noe kommentarene riktignok prøver å bøte på i den grad brevene som er skrevet til Ibsen, finnes. Transkriberrte og publiserte brev vil dessuten gi et ensartet fysisk uttrykk, der viktige meningsdimensjoner kan være utslettet. Igjen er Strindberg et godt eksempel: Hans valg av brevpapir, papirfarve og skriveredskap var meningsbærende og gjennomtenkt (Dahlbäck 1994, 33–35), men dette forsvinner i den trykte utgavens typografiske uniformitet. Når det gjelder Ibsen, er det særlig ett forhold som her har påkalt interesse, nemlig hans endringer av håndskriften. Én endringsperiode var i 1867, da han i arbeidet med Peer Gynt gikk over fra en høyrehellende til en nærmest rett eller svakt venstrehellende skrift. Dette og dokumentenes nåværende fysiske egenskaper for øvrig er i HIS kommentert i manuskriptbeskrivelsene, og faksimiler er tilgjengelige elektronisk.

Spørsmålet er om Ibsen etter sitt litterære gjennombrudd allerede i utgangspunktet skrev sine brev med bevissthet om deres sannsynlige trykking, noe som ville medføre at ingen av dem derfor i streng forstand kan kalles private. Det var ikke noe nytt at brev ble trykt: Allerede Samuel Johnson (1709–83) klaget til sin venn James Boswell over at det nå var blitt så vanlig å publisere brev at han prøvde å skrive så lite som mulig i dem (Robinson 1999, 11). Strindberg betraktet på sin side brevene som en del av sitt forfatterskap og påla sine litterære eksekutorer å sørge for at de ble utgitt (Dahlbäck 1994, 293–94). Kielland tok selv initiativet til å publisere egne brev for å ha kontroll med utgivelsen (Robinson 1999, 13), og også den første samling Ibsen-brev ble utgitt mens Ibsen ennå levde. Tanken på senere offentliggjøring av brev og manuskripter må i det minste ha streifet Ibsen siden gjennombruddet med Brand. I 1867 skjenket han manuskriptet til Peer Gynt til Edvard Collins autografsamling (jf. brev til J. Collin 21. oktober 1867). Edvard Collin hadde helt fra 1830-årene regnet med at hans egen korrespondanse med familievennen H.C. Andersen en gang ville bli ettertraktet, og tross et til tider anstrengt forhold testamenterte Andersen hele sitt enorme papirbo til ham (J. Andersen 2004, 164–65). I Collins samling ble også flere norske forfattere innlemmet. Ibsen var dessuten oppmerksom på den skandaleaktige oppmerksomheten det vakte da Peder Hjort i 1867 publiserte en rekke brev han hadde mottatt, blant annet fra Carsten Hauch (jf. brev til Hegel 24. februar 1868 med kommentar). Det er derfor nærliggende å tro at Ibsen i alle fall fra denne tid må ha regnet med at hans brev en dag ville kunne bli publisert eller i det minste bli alment tilgjengelig i offentlige biblioteker.

Senere gir Ibsen flere steder klart uttrykk for sin bevissthet om at hans brev har offentlig interesse. Han skriver til August Larsen 4. mai 1892 at selv om det er Larsen som tar seg av hans saker, vil han helst ikke avbryte korrespondansen med Jacob Hegel helt, fordi han vet at Hegel samler på hans brev. Det kan vel leses som en oppfordring til Larsen om at han også bør samle. Til Hildur Andersen skal Ibsen en gang ha skrevet: «Hildur! tag godt vare paa vore breve, du saavel som jeg» (sitert etter Anker 2, 121). I 1910 fortalte Hildur i et intervju med Verdens Gang at Ibsen hadde gitt henne hele deres brevveksling, med ønske om at den skulle utgis samlet. Senere lovet hun Francis Bull at han skulle få alle brev og dedikasjoner hun hadde mottatt fra Ibsen, men at intet av det måtte offentliggjøres så lenge Bergliot Ibsen levde. I et brev til K.V. Hammer 27. oktober 1907 skriver Andersen i anledning et foredrag Gerhard Gran har holdt om Alexander Kiellands brev: «det var ingen sak, hvis det var saa liketil at utgi Henrik Ibsens breve som Kiellands. Hvor Kielland spotter og haaner og er vittig paa andres bekostning, der hugger og flænger og saarer Ibsen» (sitert etter Anker 2, 124). Vi kan vel regne med at Ibsens omtale av Bjørnson og hans familie har vært blant de hensyn som holdt Andersen tilbake. Det hele endte visstnok med at hun mot slutten av livet, tross sitt løfte til Bull, ødela mye materiale (Anker 2, 127). Manuskriptene og en del av hans brev til henne er likevel bevart.

Ibsens nærmeste familie opplevde at Georg Brandes kort etter Ibsens død publiserte hans brev til Emilie Bardach. Det ser ut til at det var Bardach selv som presset på, og nærmest truet Brandes med at hun ville gjøre det selv, om ikke han som Ibsen-ekspert tok seg av det (L.P. Andersen 2006, 361). Denne opplevelsen fremmet nok familiens kassasjonsiver, og etter Ibsens død satte både Susanna og Sigurd i gang med å brenne etterlatenskaper. Sigurd Ibsen skriver til hustruen Bergliot 8. juli 1906: «Blandt dem, der tilintetgjøres, er også brevene fra mig: jeg har forlangt det, da det altid har været mig en utålelig tanke, at de engang kunde gjennemsnuses af uvedkommende» (NBO Brevs. 576). Alt fikk han likevel ikke ødelagt. En del brev til Ibsen fra andre avsendere lar seg også rekonstruere fra andre kilder enn de originale brevene.

Den første utgaven av Ibsen-brev ble publisert mens Ibsen ennå levde, av Julius Elias og Halvdan Koht i 1904 (K&E). Utgivelsen skjedde i samarbeid med familien, særlig med Sigurd. De «offisielle» brevene dominerer, og den kronologiske hovedtyngden ligger på 1870- og 1880-årene (Ystad 1999, 37). Susanna leste høyt fra utgaven for Ibsen, og skrev til svigerdatteren Bergliot at hun selv syntes brevene var «meget interessante, jeg læser et par af dem om Aftenen for Ibsen som modtager dem med lakonisk Ro» (brev til Bergliot Ibsen 9. [desember 1904], NBO Brevs. 576). Selv i disse brevene syntes Edvard Brandes at Ibsens omtale av Bjørnson var ubehagelig. Ellers festet Brandes seg ved Ibsens høflighetsretorikk. Høflighetsfrasene var så overdrevne, skrev han i en anmeldelse, at «den, der har modtaget et saadant Høflighedsbrev og bagefter finder det her trykt mellem andre enslydende eller i hvert Fald enstydende, næppe kan undgaa en ret flov Fornemmelse» (GEBB 5, 27, 350–51).

Etter Ibsens hjemkomst til Norge i 1891 var han en etterspurt underskriver av ulike typer opprop, støtteerklæringer og lignende. Ibsens tilkjempede distanse til den politiske striden gjorde at hans underskrift i en rekke slike sammenhenger synes å ha vært mer ettertraktet enn Bjørnsons. For utgiverne har noen av disse brevene skapt vansker. De faller inn under HIS’ brevdefinisjon og blir derfor trykt her, mens de ikke er trykt i tidligere brevutgaver. Men noen av dem har så mange underskrivere at andre signaturer enn Ibsens ikke er gjengitt. For eksempel er Ibsen en av ca. 375 underskrivere på et opprop om innsamling til jubileumsfond i forbindelse med 25-årsdagen for Oscar 2.s tronbestigelse i 1897. Å gjengi alle underskriftene ville både ta uforholdsmessig mye plass og dessuten sprenge rammene for kommentarene i og med at HIS har regnet medunderskrivere til Omtalte personer. I fem slike tilfeller er derfor medunderskriverne ikke gjengitt, men det er opplyst om antallet og om noen av navnene i kommentarene. En systematisk gjennomgang av aviser og lignende ville sannsynligvis kunne avdekke enda flere brev av denne typen.

Når en brevskriver er profesjonell forfatter, må man forutsette en høy grad av litterær selvbevissthet også ved utformingen av brev. Hos en språkarbeider er en uformell, direkte stil aldri helt spontan, like lite som en formell stil er ubevisst konvensjonell. Som andre skriftprodukter er også brev litterære komposisjoner som velger ut, fortolker og reformulerer, i større og mindre grad influert av konvensjonelle retoriske strategier. I forlengelsen av et slikt resonnement kan man problematisere brevenes status som dokumentariske kilder ved å hevde at de konstruerer like mye som de avspeiler den kontekst de stammer fra, og man kan spørre om det overhodet lar seg gjøre å skille fiktive brev fra autentiske brev (MacArthur 1990, 118; Robinson 1999, 21–23).

Mot dette kan det anføres at brevet er karakterisert ved en særlig måte å peke mot og forankre seg i verden på, nemlig ved å referere til person, tid og sted og ved å forutsette at innholdet først blir meningsfullt når det relateres til den sosiale virkelighet (Jørgensen 2005, 17). Dette danner grunnlag for HIS’ brevdefinisjon (jf. Tekstkritisk redegjørelse ) og for hele kommentarmaterialet. Spørsmålet om brevet avspeiler eller forvrenger den sosiale virkelighet, har som premiss at brevet i utgangspunktet er noe utenfor og annet enn virkeligheten, men det burde snarere stilles spørsmål ved på hvilken måte brevet inngår i vår handlingsverden. I sosiologisk forstand kan vi si at korrespondanse er et middel til å utleire eller løfte ut sosiale relasjoner fra lokale samhandlingskontekster på: I forhold til samtale og handling ansikt til ansikt gjør brev det mulig å handle og kommunisere på avstand (jf. Giddens 1990, 21). Brevets sosiale verden er ikke dermed mindre virkelig. Brev er handlinger i sin egen rett – ytringer, oppfordringer, bekreftelser, betalinger, samtykker, bønner, søknader osv. – og brevenes fortsatte eksistens dokumenterer disse handlingene.

Sammenlignet med den muntlige samtale blir likevel brevets begrensninger gjerne fremhevet. Brevet blir da oppfattet som en tvungen nødløsning, en ufullkommen erstatning for samtale, som er påtvunget av fysisk adskillelse. Å kommunisere per brev kompliserer samtidig den enkle jeg-du-relasjonen i samtalen. Det kan hevdes at brevets virkelige du i korrespondansen blir en annen enn adressaten: Det kan altså hevdes at det alltid er flere personer til stede i en brevveksling: De to virkelige personene og de forestillinger de har om hverandre (Jørgensen 2005, 53). Denne observasjonen kan finne støtte i følgende linjer fra Ibsens brev til G. Brandes 18. mai 1871, der han også kommenterer utveksling av fotografier som en måte å konkretisere og realitetsorientere brevskrivernes forestillinger om hverandre på: I tillegg må vi skille mellom brevets jeg og det brevskrivende jeg: I brevet kan det brevskrivende jeg forstille seg, ikle seg masker, manipulere med sin identitet.

Alt i alt er altså forholdet mellom brevets jeg og brevets du langt mer komplisert enn det umiddelbart kan synes. Men igjen må vi unngå å forutsette at den sosiale verden i motsetning til dette er åpen, gjennomsiktig og entydig. Også i vår daglige verden har vi ulike identiteter og spiller forskjellige roller. I stedet for å forutsette et egentlig, autentisk, identisk jeg bak brev-jegene kan man si at brevet gir en mulighet til å uttrykke jegets reelle kompleksitet: Når det gjelder Ibsen, må det særlig understrekes at flere av hans viktigste sosiale relasjoner primært eksisterte som brevrelasjoner. Det gjelder forholdet til Brandes, og det gjelder ikke minst forholdet til Hegel. Da Ibsen og Hegel første gang møttes i 1870, hadde de korrespondert i fem år, og forholdet dem imellom ser ikke ut til å ha endret seg vesentlig etter det. Som forretningspartnere bevarte de De-formen også etter møtet, men Koht har påpekt en viss forenkling i avslutningsformularene. Brevet av 15. november 1865 ble underskrevet «ærbødigst Deres meget forbundne Henr: Ibsen» og det neste 25. november «tegner mig med Højagtelse og Forbindtlighed Deres ærbødige Henrik Ibsen». Senere ble «Deres ærbødigst hengivne» vanlig, og i 1870 ble bare «Deres hengivne» brukt (HU 16, 14–15). Men endringen kan ikke knyttes direkte til deres første møte; den siste formen bruker Ibsen allerede 2. juli 1870, før avreisen til København.

Vi har en rekke vitnesbyrd om at Ibsen kunne være mer reservert og tilknappet i direkte samvær enn i brevveksling. Bjørnson skrev til ham 19. januar 1865: «Hvor ofte jeg længes til dig, Ibsen! Det gjør jeg altid, naar jeg er borte fra dig, allerede dengang, du var i Bergen og jeg her, – men naar vi kommer sammen, saa glipper det. Hvorfor?» (Bjørnson 1912, b. 2, 150). Noen av de mest åpenhjertige brevene vi har fra Ibsen, er brev hvor han skriver om hvor vanskelig det er for ham å være åpen (brev til C.J. Anker 30. januar 1858 og til Bjørnson 16. september 1864). I Ibsens tilfelle gjelder det ikke at en avmålt, tilslørt brevskriver står i kontrast til en åpenhjertig, gjennomsiktig samtalepartner, snarere tvert om. I noen tilfeller ser det ut til at han valgte brevets distanse for å uttrykke sine innerste ønsker, også når han kunne ha henvendt seg muntlig. 9. september 1870 skriver Ibsen således til vennen Anton Klubien og ber ham ta et initiativ til å skaffe ham Dannebrogsordenen, selv om det av samme brev fremgår at de dagen etter skulle møtes til privat middag og gå sammen i teateret.

På 1800-tallet ble brevskrivningens betingelser grunnleggende endret av det som er kalt «en postal revolution» (Dahlbäck 1994, 23), og som skyldtes brevskrivningens demokratisering. Den kom som et resultat av almen skolegang, postreformer og industrialisering av transportsystemet.

I 1850 var det kanskje noe slikt som 16 000 km kjørbar vei i Norge, dvs. vei som var fremkommelig med hestekjøretøy, og som hadde posttransport som et av sine hovedformål. Det var sammenhengende postvei langs kysten fra svenskegrensen til Stavanger, med avstikkere. Det var tverrforbindelse til Bergen over Fillefjell og Lærdal, mens det til Trondheim gikk kjørevei over Dovre og over Røros. Et nett av hovedveier eksisterte bare på Østlandet. Bøndene var lenge negative til veibygging fordi det var de som ble beordret til å bygge veiene, som måtte betale dem og holde dem ved like, og som også hadde skyssplikt (jf. kommentar til brev til Det Akademiske Kollegium 6. mars 1863b). Sine egne fraktbehov dekket bøndene i hovedsak ved å bære på egen rygg eller ved å kløve på hesteryggen. Transport av tyngre varer var basert på bruk av båt langs kysten og på vintertransport med hest og slede. Bygging av båter og skip var ulike mye billigere enn veibygging. Veier fremstod som et behov for embetsmenn og stat: Det var de som hadde behov for skyssvesen. Det var også i stor grad de som sendte brev, enten offentlig eller privat.

Etter midten av århundret endret dette seg meget raskt, og særlig lengden av bygdeveier økte sterkt, mens hovedveiene først og fremst ble utbedret. I 1854 ble dessuten landets første jernbanestrekning åpnet mellom Kristiania og Eidsvoll. Den var særlig begrunnet i hensynet til trelasttransporten. I 1860-årene ble det i tillegg bygget tre nye banestrekninger: fra Trondheim til Støren, fra Lillestrøm til svenskegrensen og fra Hamar til Elverum. Reisende måtte fra nå av gjerne veksle mellom den gamle og den nye tids kommunikasjonsmidler. En bekjent av Ibsen fra Dresden, senere direktør i Norges Bank, Karl Bomhoff, forteller i sine erindringer hvordan en reise fra Kristiania til Trondheim artet seg i 1863: «Den foregikk med jernbanen til Eidsvold; derfra dampskib til Lillehammer og saa i 4 hjuls vogn – vi var tre ifølge – helt til Trondhjem, da Størenbanen endnu ikke var færdig […]» (NBO Ms.4° 4432). Men ellers var man fremdeles vant til å gå. I 1860 gikk dikteren og journalisten A.O. Vinje til fots fra Kristiania til Trondheim for å overvære kroningen av Karl 15. Også hans gamle venn Ibsen, forfatter av sangen «Vi vandrer med freidig mot», kunne bruke føttene. Det gjorde han blant annet på sin stipendreise over Sognefjell til Vestlandet sommeren 1862.

For post- og personbefordring på sjøen ble det gjort et radikalt grep allerede i første halvdel av århundret da staten i 1826 kjøpte to dampskip, «Prinds Carl» og «Constitutionen». Det første ble satt i rute mellom Fredriksvern (det nåværende Stavern) og København, det andre mellom Kristiania og Kristiansand. Dampskipstrafikken økte snart i omfang og nådde sitt høydepunkt i 1850-årene. Allerede i 1841 hadde staten, i samarbeid med private, etablert en sammenhengende rute fra Kristiania til Hammerfest, og fra 1840-årene ble også dampskip tatt i bruk på de store innsjøene – av den typen som Karl Bomhoff reiste med på Mjøsa i 1863, og som Ibsen også hadde reist med på sin stipendreise året før. Dampskipsanløpet var en begivenhet, og navnet på reisende ble trykt i avisene – dessverre ikke alltid i fullstendig og pålitelig form. De fleste skipene var relativt små hjuldampere; ett av dem kan sees på et maleri av Grimstad havn i 1849, som gjerne blir tilskrevet byens amatørmalende apotekermedhjelper, Henrik Ibsen.

De private dampskipsselskapene hadde delvis ruteavtaler med statsskipene og avtaler om postbefordring, og konkurrerte delvis med statsdamperne. Etter hvert ble statens dampskipstrafikk et underskuddsforetak, og den ble stort sett avviklet i løpet av 1860-årene.

Det var statens behov for bedre postgang som var hovedmotivet ved etableringen av statlige dampskipsruter. I 1848 var det én million brevpostsendinger i Norge, og 30 prosent av dem var offentlige. Det var lenge meget dyrt å sende brev. Inntil 1840-årene var portoen regulert etter avstand, riktignok ikke helt proporsjonalt. For en avstand mellom 48 og 60 mil var portoen 18 skilling. I tillegg måtte det betales gebyr ved innlevering og utlevering; det var en del av avlønningen av postmester og postbetjenter. Ved frankerte brev, dvs. brev der portoen var betalt av avsender, var gebyret to skilling for avsender og én skilling for mottager. Dessuten måtte mottager betale bærepenger dersom han fikk brevet levert på døren (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 207–08). I 1848 ble portoen forenklet til to takster: åtte skilling for en avstand på mer enn 20 mil, ellers fire skilling. I 1854 ble det så innført frimerke med ens takst, fire skilling, for vanlige brev over hele landet. Det førte til at brevmengden ble doblet allerede det første året. Likevel var det fortsatt relativt dyrt å sende brev sammenlignet med dagens priser: For eksempel ville en sagbruksarbeider for en dagslønn ikke kunne sende mer enn fem–seks brev (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 212; jf. også nedenfor om pengeverdier).

Postsamkvemmet med utlandet ble regulert av bilaterale avtaler mellom det norske og de enkelte lands postverker (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 237–38). Med Danmark ble det inngått en postkonvensjon i 1846, som de følgende tiår ble revidert flere ganger. Den inneholdt detaljerte regler for dampskipsfart, portotakster og transitt gjennom Danmark. Forhandlinger om en postkonvensjon med Preussen skulle begynne i 1866, men måtte utsettes til 1868 på grunn av krigen mellom Preussen og Østerrike. Den endelige avtalen bestemte at det skulle være direkte postutveksling mellom Norge og Det nordtyske forbundet med dampskipsforbindelsen til Kiel. Portoen for alminnelige brev var i begynnelsen av 1870-årene tre sølvgroschen (jf. nedenfor, Valuta, pengeverdier, bankforbindelser ).

Når det gjelder postforbindelsen med Italia, fremgår det av brev fra Ibsen til Hegel 16. mars 1866 at det ikke eksisterte noen postkonvensjon mellom Danmark og Kirkestaten. Vi kjenner ikke taksten for alminnelige brev, men da Ibsen 8. august 1867 sendte en del av Peer Gynt-manuskriptet sammen med et manuskript av Vilhelm Bergsøe som brev fra Sorrento i Sør-Italia, kostet det 19,47 rigsdaler i porto. Det tilsvarer omtrent ti spesidaler, som igjen er omtrent ¼ av det Ibsen regnet som leveomkostninger per måned i Roma (bl.a. i brev til Bjørnson 28. januar 1865). Et alternativ for trykksaker og småpakker var korsbånd-sendinger. Slike måtte ikke inneholde verdipapirer eller personlig korrespondanse, og de måtte sendes slik at man ikke måtte bryte noen innpakning for å se hva den inneholdt. Sendingene kunne merkes med «korsbånd» eller med et skrevet kors, eventuelt bindes med et korslagt bånd. Aviser ble vanligvis sendt i slike åpne sendinger. Av brev til Johan Bravo 26. januar 1870 fremgår det at portoen for å få Morgenbladet til Roma i ett år (som Ibsen betalte for å avdra gjeld han hadde stiftet til Den Skandinaviske Forenings hjelpekasse i 1865), var «nogle og tyve» spesidaler, altså tilsvarende over en halv måneds leveomkostninger, og da ble ikke avisen sendt hver dag.

Å regulere utenriksposten gjennom bilaterale avtaler ble mer og mer tungvint. I Europa var det ved begynnelsen av 1870-tallet over tusen forskjellige postkonvensjoner, og i Norge fantes det femti forskjellige portosatser for alminnelige brev til utlandet. Dette presset frem et internasjonalt postsamarbeid, som ledet til en internasjonal postkonvensjon i 1875 (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 237–41).