Henrik Ibsens skrifter

Den tyske bokhandel opplevde en avsetningskrise mellom 1848 og 1880. Etter en topp med 14 039 nyutgivelser i 1843 falt tallet sterkt de følgende år. 1851 var lavpunktet med 8326 titler, og ikke før 1879 var produksjonen igjen oppe på 1843-nivå. Av det samlede antall utgivelser utgjorde skjønnlitteratur 8–10 % (Wittmann 1982, 117–18). Samtidig med nedgangen i nyutgivelser ble distribusjonskanalene kraftig utvidet. Både forlag, bokhandlere, kolportører og leiebibliotek økte i antall. Forretningsformene, med utstrakt returrett, stilte ikke høye krav for den som ville etablere seg som bokhandler, og medvirket til å holde prisene nede og tallet på konkurser og innstillinger oppe. Voksende lagerbeholdninger fristet forlagene til å selge unna restopplag til spottpris og dermed undergrave butikkprisene – i «moderne antikvariater» kunne bøkene dukke opp til sterkt reduserte priser etter bare noen måneder (Wittmann 1982, 120–21). Først i 1887 ble det innført en enhetlig, forpliktende utsalgspris. Dette resulterte i at en betydelig del av den lettest omsettelige litteraturen etter hvert ble formidlet av store bestillingsfirmaer og av omreisende kolportører (Wittmann 1982, 138–42; Wittmann 1999, 260–74). Under slike betingelser var det ikke enkelt for nye, ukjente forfattere å slå igjennom. Tysk originallitteratur måtte i tillegg konkurrere med utenlandsk litteratur som var billigere, fordi den inntil Bernkonvensjonen av 1886 kunne oversettes uten kompensasjon til opphavsmannen. Nykommere måtte dessuten konkurrere med de prestisjefylte klassikerne.

Cotta hadde rettighetene til de tyske klassikerne (Goethe, Schiller, Lessing, Christoph Martin Wieland o.fl.) og solgte dem til meget høye priser. Forlagets prispolitikk førte til at utgiftene til klassikerne alene slukte mesteparten av det borgerlige publikums bokbudsjett. Derfor var det store forventninger til det såkalte klassikeråret 1867 da samtlige verker av forfattere som var døde før 1837, ble fri fra opphavs- og forlagsrettslige bindinger. Etter et første oppsving stabiliserte imidlertid opplagstallene seg snart igjen rundt det gamle Cotta-nivået. På lengre sikt var et av de viktigste resultatene av klassikeråret etableringen av Reclams Universal-Bibliothek. Her kunne man for en brøkdel av Cottas pris få tyske klassikere. Reclams standardpris på to groschen innebar for eksempel at man kunne skaffe seg Schillers Don Carlos til 1/24 av det Cotta forlangte. Første nummer i Reclam-serien var Goethes Faust, som kom i 20 000 eksemplarer, men i tillegg til slike titler kom underholdningslitteratur. Kombinasjonen av høyverdig dannelseslektyre og ren underholdningsvare ble en stor og varig suksess (Wittmann 1982, 128–32). Ibsen ble første gang representert i Universal-Bibliothek med Die Stützen der Gesellschaft i 1878 (nr. 958). Samme år kom stykket også ut i en annen serie etablert i kjølvannet av klassikeråret, da Emil Jonas’ oversettelse ble publisert i Otto Jankes Hausbibliothek (nr. 26–27). Det er sannsynligvis disse to utgavene Brandes refererer til når han taler om «Piratforlæggere» i det ovenfor siterte brevet (noen tredje utgave er imidlertid ikke kjent; jf. HFL 3, 57–58; Pettersen 1922, 45).

De desidert viktigste formidlingskanalene var likevel leiebibliotekene (jf. kommentar til brev til J. Vibe 3. mars 1875) og tidsskrifter og dagblad. G. Brandes noterte seg at tyskerne i langt høyere grad hentet sin kulturelle orientering fra tidsskrifter og aviser enn fra bøker, og at selv keiserinnen heller lånte enn kjøpte de bøkene hun lot lese høyt for seg (J. Knudsen 1988, 23, 291). I 1883 ble det sagt: «99 prosent av de tyske roman- og novelleskriverne kan takke leiebibliotekene alene for sitt navn og sin eksistens, og de forholder seg til dem som til fabrikkeiere» (sitert etter Wittmann 1982, 145; til norsk ved HIS). Leiebibliotekenes antall er vanskelig å fastslå fordi de ofte var tilknyttet beslektede virksomheter som bokbinderi, utsalg for skrivesaker eller sortimentsbokhandler. Etter offisielle adressebøker var det rundt 1000 av dem i 1870-årene; sannsynligvis kan tallet dobles fordi mange, spesielt i provinsen, ikke var tilsluttet den organiserte bokhandel (Wittmann 1999, 275–76). Små provinsbibliotek kunne ha et par tusen titler, ledende regionale institusjoner kanskje 50 000 og de største rundt en halv million. De to største leiebibliotekene i det tyske språkområdet var Borstell i Berlin og Last i Wien. De tyske forfattere som var representert med flest eksemplarer ved slutten av århundret, var Gustav Freytag (Soll und Haben og Verlorene Handschrift), Felix Dahn (Ein Kampf um Rom), Victor Scheffel (Ekkehard), Marlitt (pseudonym for Eugénie John) (Goldelse), Georg Ebers (Eine aegyptische Königstochter) og Paul Heyse (Kinder der Welt). Adalbert Stifter (1805–68), Theodor Storm (1817–88), Wilhelm Raabe (1831–1910) og Theodor Fontane (1819–98) er ikke på listen. Det eneste vi finner av kanonisert tysk litteratur, er Gottfried Kellers (1819–90) Der grüne Heinrich og Die Leute von Seldwyla (Wittmann 1999, 276–77).

Blant leiebibliotekenes toppforfattere finner vi noen av de få som virkelig tjente store penger på sitt forfatterskap. Blant de mest populære og best betalte var ellers blant andre Berthold Auerbach, Ferdinand Freiligrath, Karl Gutzkow, Heinrich Laube, Fanny Lewald, Levin Schücking og Friedrich Spielhagen (Wehler 1987–2008, b. 3, 435).