Henrik Ibsens skrifter

Da Ibsen kom til Tyskland i 1868, var han helt ukjent utenfor Skandinavia, og slik forble det i flere år. L. Dietrichson skriver riktignok at da han besøkte Dresden i 1872, kjente nesten alle han snakket med, Ibsen av navn, og de visste at han var en stor nordisk forfatter (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 354). Da L.L. Daae var i Lübeck sommeren 1875, ble han imidlertid forundret over å høre i et selskap av akademikere at alle hadde lest Bjørnsons fortellinger, men at ingen kjente Ibsen (Ording 1927, 237).

Det er en slående kontrast mellom hvordan Georg Brandes inntok Tyskland, og Ibsens langsomme og forsiktige fremrykking. Da Brandes var i Dresden i 1872, oppsøkte han Hermann Hettner, forfatteren av Das moderne Drama (jf. HIS 1k, 355–57), straks Emigrantlitteraturen forelå i tysk oversettelse. 27. september skrev han til foreldrene:

Etter møtet neste dag fortsatte Brandes: «Gjensidig Forundring over vor fuldstændige Enighed paa alle Punkter uden nogensinde at have confereret» (Brandes 1994, b. 1, 29).

Det samme gjentok seg med Heyse, som Brandes skrev til i 1872 etter å ha lest Kinder der Welt. I juli 1873 møttes de i München:

Ibsens situasjon synes å ha lignet mer på den Theodor Fontane beskrev da han var i München i 1859. Heyse hadde forespeilet ham at han kanskje kunne få overta stillingen som kongens privatbibliotekar, men ukene gikk, og ingenting skjedde. Fontane skrev til hustruen:

Brandes var en Bildungsbürger og hadde i kraft av det ingen problemer med å vinne innpass i tilsvarende miljøer i Tyskland. Ibsen manglet alle formelle kjennetegn på en slik status. Ikke hadde han latinskole, og ikke hadde han greid opptaksprøven til universitetet, examen artium. Brandes gikk snart lei av ham og klaget over hans mangel på dannelse sammenlignet med Heyse (jf. kommentar til brev til F. Hegel 27. juni 1874).

Brandes reagerte blant annet på at Ibsen sympatiserte med katolikkene, og i det skilte han seg definitivt fra de fleste liberale i Skandinavia. Bjørnson var for eksempel voldsomt begeistret for Bismarcks kulturkamp, og den var med på å stimulere hans pangermanistiske omorientering i denne perioden (Sørensen 1997, 64–67; jf. også kommentar til brev til F. Hegel 10. november 1872). Ibsens motsatte sympatier kan ha vært betinget bare av det. De kan også ha vært en trassreaksjon mot den triumferende tyske nasjonalliberalismen. Men i tillegg kan Ibsen, bevisst eller ubevisst, ha identifisert seg med katolikkenes situasjon som kulturelt underlegne: Katolikkene var klart underrepresenterte i de høyere utdannelsesinstitusjonene og i kulturlivet (Wittmann 1982, 216–18).

Ibsen sørget imidlertid for at Sigurd fikk en solid bildungsborgerlig utdannelse; det var hensynet til utdannelsen som bestemte rytmen i familiens flyttemønster. For sin egen del anla han et utseende som var til overmål embetsmannsaktig. Svigerinnen og prestedatteren Marie Thoresen kalte ham bare «den Geistlige» (div. brev til Susanna Ibsen, NBO Brevs. 200). Fritz von Dardel, svensk medlem i kunstjuryen i Wien 1873, skriver om Ibsen at «De svarta kläder och den hvita halsduk, som han ständigt bar, samt den forskande, genomträngande blick, som skönjdes bakom hans glasögon, gåfvo honom snarare utseende af en fransk notarie än af en konstnär» (Dardel 1916–20, b. 1, 28; i Frankrike hadde notarene en særlig fremtredende rolle fordi de ivaretok en rekke rettslige funksjoner utover de vanlige med å utstede og sanksjonere dokumenter, jf. Salmonsen). Mer oppsiktsvekkende er det at Ibsen smykket seg med doktortittel uten å ha doktorgrad. Fra han første gang figurerer i adressebøkene i Dresden i 1869, er det med tittel «D. Phil»/«Dr. Phil» (adressebøker for Dresden 1869, 1871, 1872, 1873, 1876, Sächsisches Staatsarchiv Dresden), og han fortsatte på samme måte i München (jf. Nilsen & Reznicek 1993, 29). Kanskje oppstod det hele ved en misforståelse. Kanskje følte han seg også berettiget til det når han for eksempel sammenlignet seg med Andreas Munch. Munch hadde fått dosenttittel, og senere professortittel i forbindelse med at alle lærerstillinger ble omgjort til professorater i 1866, sammen med det som i realiteten var en ren diktergasje av samme størrelse som den Ibsen mottok (HFL 4, 143).

Bakgrunnen må likevel være at doktortittelen var helt alminnelig for forfattere i Tyskland. München-dikterne var, som vi har sett, samtidig professorer, og nesten alle tyske forfattere Ibsen skriver til eller omtaler i sine brev i denne perioden, hadde doktorgrad. I 1880 hadde 80 av 150 medlemmer i Allgemeiner Deutscher Schriftsteller-Verband doktorgrad, 32 betegnet seg som redaktører, og de som oppgav borgerlige yrker, var for det meste embetsmenn. Bare to figurerer som «Schriftsteller» (forfatter/skribent) (Wittmann 1982, 183) – «Schriftsteller» var ellers nesten ukjent i høytysk midt på 1800-tallet, den alminnelige term var «Literat» (Zimmermann & Zschalig 1913, 3). I Heinrich Manns roman Im Schlaraffenland : ein Roman unter feinen Leuten, der handlingen er lagt til Berlin i 1893, møtes diktere og litteraturkritikere i et litterært kafémiljø der alle kritikerne tituleres doktor. Hovedpersonen oppdager raskt at dette bare skyldes kollegial konvensjon, men i dette tilfellet brukes adresseboken til å avsløre bløffen: «Den ene doktoren etter den andre ble slått opp i adresseboken, og ingen tålte stikkprøven. Bare doktor Libbenow sparte man av høflighet» (Mann [1966], 16; til norsk ved HIS).

Det er fristende å se Kejser og Galilæer delvis i lys av disse forholdene. Kejser og Galilæer demonstrerte en så inngående fortrolighet med antikkens kultur, språk og historie og var bygget på så omfattende forstudier at det kunne sammenlignes med en doktoravhandling. Det er muligens også en av grunnene til at Ibsen i brev til den lærde L.L. Daae 4. februar 1873 kaller boken for sitt «Hauptwerk», altså noe stort, tysk, avhandlingsaktig. I alle fall ble problemet løst i 1877 da Ibsen ble æresdoktor ved Uppsala Universitet.

Når det gjelder Ibsens omgangsform i denne perioden, spriker kildene. I forbindelse med universitetsfestlighetene og doktorpromosjonen i Uppsala i 1877 skriver L. Dietrichson: «Hvorledes det er gaaet til, at Ibsen har faaet Ord for at være saa overmaade taus, har altid været mig uforklarligt» (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 360; jf. kommentar til brev til Sigurd Ibsen 12. september 1877). Direktøren for de kongelige svenske teatre, Erik af Edholm, skriver på tilsvarende måte etter en middag med Ibsen i München i 1876 at Ibsen hadde vært «ganska treflig […], fast väl mycket och kanske något dunkelt snackende» (Edholm 1848, 84). Om arbeidet i kunstjuryen i Wien skriver Dardel derimot at Ibsen aldri sa et ord og alltid gikk og spiste og drakk for seg selv (jf. kommentar til brev til Susanna Ibsen 25. juni 1873). Ibsen møtte en overveldende ansamling sosial og kulturell kapital i Wien. I tillegg var de fleste, i motsetning til Ibsen, faktisk kunsteksperter (jf. brev til ukjent mottager 23. august 1873 med tilhørende biografier). I dag er det omtrent bare Ibsen som fremdeles er alminnelig kjent blant disse navnene, og det i en slik grad at det er vanskelig å se at det i 1873 var nesten helt omvendt. I sammenhenger som den i Wien fremstod Ibsen som taus og tilknappet – det er mønsteret helt siden han besøkte ekteparet Heiberg i København i 1852 (jf. Paulsen 1900, 5). I sammenhenger der han hadde et navn og kjente seg hjemme, kunne han derimot vise andre sider av sitt vesen.

Den radikaliseringen som finner sted i Ibsens litteratur, og den endringen som hans forfatteridentitet gjennomgår fra slutten av 1870-årene, kan, som vi har sett, ikke forklares ved å vise til tilsvarende tendenser i Tyskland, og slett ikke i München. Da er det enklere, slik talløse Ibsen-forskere har gjort, å peke på estetiske disposisjoner som Ibsen hadde med seg hjemmefra, og som peker fremover. Men også på flere andre måter må norsk-skandinaviske forhold fremheves som avgjørende, forhold som først trer klart frem på bakgrunn av en sammenligning med situasjonen i Tyskland i denne perioden.

For det første kom Ibsen fra et samfunn som ikke hadde noe helt tilsvarende det tyske Bildungsbürgertum og det kulturelle hegemoniet det utøvet. Riktignok kan det pekes på likheter med den norske embetsstanden, som også oppfattet seg som et «dannelsens aristokrati» / «intelligensens aristokrati» / «åndens aristokrati». Også formelen «eiendom og intelligens» (tilsvarende «Bildung und Besitz») ble brukt (J.A. Seip 1974–81, b. 1, 107). De norske latinskolene, beregnet på embetsmanns- og borgersønner, kan sammenlignes med sine tyske motstykker. I 1846/47 tilsa timeplanen ved katedralskolen i Kristiania at elevene i løpet av syv års skolegang skulle ha 8–8–7–8–8–9–7, totalt 55 ukentlige timer latin, totalt 24 timer matematikk, 23 timer gresk, 18 timer morsmål, 9 timer fransk og tysk – engelsk ble først innført fra 1858 (E.B. Johnsen 2006, 132–33). Men i Norge kompenserte ikke klassisisme for politisk avmakt. Embetsstanden var tvert om statsbærende fra 1814 til 1884. Blant annet derfor fikk dannelse heller aldri det samme enhetlige og sosialt og kulturelt bestemmende preget som i Tyskland. Den del av den norske embetsstanden som hadde ansvar for statsledelsen, stod fra 1840-årene i spissen for en moderniseringspolitikk som også innebar konflikt med nyhumanismens representanter. I 1830-årene gikk Anton Martin Schweigaard til angrep på de klassiske språkenes dominans i den høyere skolen, og da Ludvig Vibe i 1848 tok avskjed ved universitetet og ble rektor ved katedralskolen i Kristiania, var det under inntrykk av at de klassiske studier allerede da var på defensiven. I 1851 fikk universitetet egen embetseksamen i realfag, og i 1857 ble artiumsprøven i latinsk stil opphevet. Med skoleloven av 1869 ble både middelskole og gymnas delt i latinlinje og engelsk-/reallinje, og de to veiene ble likestilte som forberedelse til universitetsstudier (Try 1979, 390–93).

For det andre var den politiske utviklingen i 1870-årene helt forskjellig i Skandinavia og i Tyskland. De liberale i Tyskland allierte seg med Bismarck og identifiserte seg helt ut med den nye tyske staten. Fra slutten av 1870-årene fikk kampen mot sosialdemokratiet høyeste prioritet, og den fremskyndet tendensen til at borgerskapet mer definerte sin identitet i motsetning til de lavere klasser enn i motsetning til aristokratiet (Kocka 1993). I 1879–80 ble dessuten antisemittisme for alvor en politisk faktor (jf. kommentar til brev til F. Hegel 18. februar 1879). Utviklingen i Skandinavia var i samme periode fremdeles preget av konflikten mellom liberalt dominerte parlamenter og konservative regjeringer. Danmark hadde fra 1849 et tokammersystem, og i forfatningskampen fra 1875 presset det liberale flertall i Folketinget på for å innføre folketingsparlamentarisme, i opposisjon til den konservative regjeringen og det konservative flertallet i Landstinget. Frem til 1901 greide kongen å stå imot og utnevnte bare konservative regjeringer. I det norske ettkammersystemet artet den samme konflikten seg som en avgjørende styrkeprøve mellom det liberalt dominerte Stortinget og regjeringen, med støtte av kongen, gjennom hele 1870-tallet (jf. nedenfor, Embetsmannsstatens fall og den første venstreregjering ). Helt i takt med forskyvningen av tyngdepunktet mot venstre orienterte Ibsen seg i samme retning. Tidlig i 1870-årene hadde han ingen motforestillinger mot å la sin egen konflikt med boktrykker H.J. Jensen bli forbundet med regjeringens kamp mot opposisjonen (jf. brev til J.H. Thoresen 22. februar 1872 med kommentarer), og særlig i brevene til svogeren J.H. Thoresen kommer Ibsen med en rekke utfall mot Bjørnson og opposisjonslederne. Da Ibsen besøkte Kristiania i 1874, hadde han omtrent bare omgang med sine gamle og på den tiden sterkt konservative venner, og det var disse som feiret hans dikterjubileum i 1875. Men samme år begynte Ibsen å holde Dagbladet ved siden av Morgenbladet, og 4. februar 1877 skrev han til opposisjonslederen Johan Sverdrup for å be om høyere diktergasje, i erkjennelse av at det var i Stortinget makten nå lå. Bjørnson hadde politisk egentyngde, det hadde ikke Ibsen. Hans kompassnål fulgte bare forskyvningen av det politiske polpunktet mot venstre.

Sist, men ikke minst oppstod det i løpet av 1870-årene et selvstendiggjort litterært felt i Skandinavia. Én side av den prosessen er at litteraturen rev seg løs fra akademia. Den mest berømte enkeltepisoden i så måte er striden om G. Brandes’ forelesninger Emigrantlitteraturen 1871/72 og utestengelsen av ham fra professoratet i estetikk ved Københavns Universitet (jf. brev til G. Brandes 4. april 1872 med kommentarer). Dette professoratet hadde institusjonalisert forbindelsen mellom litteratur og akademia: Oehlenschläger hadde vært professor fra 1809, deretter fulgte Carsten Hauch 1851–72. På dødsleiet pekte Hauch på Brandes som tronfølger, men Brandes ble avvist av universitetet og måtte slå seg gjennom som fri litterat. Samtidig oppstod det et sjikt av forfattere som var i stand til å leve av sitt forfatterskap. Et første skritt i den retning var diktergasjene. Også det startet som en akademisk sinekyre med dosenturet til A. Munch, men med tildelingen til Bjørnson (1863), som søkte direkte til Stortinget, ble gasjene en direkte litteraturstøtte. I tillegg vokste det frem et bokmarked i Skandinavia der det i 1870-årene ble mulig å selge bøker av en forfatter som Ibsen i ganske imponerende opplag. For eksempel kom Kejser og Galilæer, et lesedrama på 512 sider med alt annet enn lett innhold, i to opplag på til sammen 6000 eksemplarer i utgivelsesåret 1873. Og endelig ble lovgivningen som beskyttet forfatternes opphavsrett, utbygget (jf. nedenfor, Forfatterrett ). I Ibsens tilfelle innebar det siste en kommersialisering av hans forhold til teateret og en frigjøring fra kongelig nåde. Flere har pekt på hvordan Ibsens korrespondanse med Kongl. Theatrarne i Sverige endret karakter samtidig med, og åpenbart delvis i sammenheng med, innføringen av gjensidig beskyttelse av opphavsrett mellom Norge og Sverige fra 1. januar 1878: De personlige relasjonene til teaterdirektøren fikk mindre betydning, det var ikke lenger tale om «gratifikationer» godkjent av kongen og tilhørende underdanige takkebrev (Lindberger 1964, 386; Torsslow 1973, 21). Ibsen behersket, og verdsatte, mesenatøkonomiens former – som innebar at han for eksempel kunne få en fyrstelig orden og en invitasjon i stedet for honorar (jf. bl.a. brev til Georg 2. den 6. juli 1876 med kommentarer eller brev til Oscar 2. den 20. september 1877) – og han la mye energi i å få den økonomiske fremgangen til å bli ledsaget av kongelige tegn på sosial anerkjennelse av hans dikterstatus. Men det synes også som den rent økonomiske fremgangen og kommersialiseringen av forfatterrollen virket frigjørende på ham. I det hele tatt finnes det ikke hos Ibsen noe spor av åndsaristokratiske reservasjoner mot å også oppfatte sitt forfatterskap som forretning. Ikke en gang overfor Hegel holdt han seg tilbake for å problematisere sine økonomiske vilkår, hvilket førte til det nærmeste vi kommer et tilfelle av misstemning mellom dem (jf. brev til F. Hegel 31. oktober 1876 med kommentarer). Når Ibsen skrev til J. Sverdrup, var det kanskje ikke så mye fordi han trodde henvendelsen ville føre frem, som for å understreke at nå var det ikke lenger snakk om underhold og forsørgelse, men om en ren kompensasjon for tapte inntekter. I alle fall er det ikke lenger en allerunderdanigst søknad til kongen, men en fremførelse av et rettmessig krav overfor en borgerlig likemann.

Når det ofte fremheves, også av Ibsen selv, at det var nødvendig for ham å reise fra Norge for å få distanse til hjemlige forhold, bør det derfor samtidig understrekes at hans tilknytning til Norge og Skandinavia gav ham distanse til Tyskland, både økonomisk, kulturelt, sosialt og politisk. Det var denne doble distansen som karakteriserte hans forfattersituasjon i 1870-årene. Også på en annen måte ble hans utvikling preget av en dobbeltsidig prosess. Mens Ibsens eksistens dette tiåret ble borgerliggjort både økonomisk og sosialt, oppstod det på samme tid et eget litterært felt som ble strukturert av motsetningen borgerlig/fri. Dette utgjør i sosiologisk forstand forutsetningen for det moderne gjennombrudd i litteraturen: Det er effekten av dynamikken i et selvstendiggjort litterært felt. To hendelser høsten 1877 viser avstandene i det feltet som nå var i ferd med å oppstå. 6. september ble Ibsen kreert til æresdoktor ved Uppsala Universitet ved at professor i estetikk, C.R. Nyblom, plasserte en laurbærkrans på hans hode. Samme måned forlot G. Brandes Danmark etter at flere forsøk på å skaffe ham stilling ved universitetet hadde mislyktes. I den forbindelse intervenerte også Bjørnson til fordel for Brandes (jf. brev til B. Bjørnson 28. oktober 1877 med kommentar), noe som innledet hyppig brevforbindelse mellom Brandes og Bjørnson de følgende år, mens kontakten mellom Brandes og Ibsen opphørte og ikke tok seg opp igjen før med striden om Gengangere 1881/82 (nærmere nedenfor, Ibsen og det moderne gjennombrudd ).