| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til brev
av Narve Fulsås
SAKEN MOT BOKTRYKKER H.J. JENSEN
Den saken som i Norge særlig aktualiserte spørsmålet om forfatterrett, var Ibsens konflikt med boktrykker Hans Jacob Jensen. Flere brev fra 1870-årene dreier seg om eller omtaler saken, og fordi den også har generell bokhistorisk og rettshistorisk interesse, gis det her en samlet fremstilling av den med presentasjon av sakens viktigste dokumenter og henvisninger til de aktuelle Ibsen-brevene (jf. også Haugholt 1956).
Saken startet med at Jensen planla å trykke opp og gjenutgi Ibsens to skuespill Fru Inger til Østeraad 1857 og Hærmændene paa Helgeland 1858. Som tidligere eier og utgiver av Illustreret Nyhedsblad, der stykkene var trykt første gang, påberopte Jensen seg retten til å trykke nye opplag. I et tapt brev av 13. september 1871 har Jensen henvendt seg til Ibsen og meddelt ham dette. I samme brev har Jensen spurt om Ibsen ønsket å foreta rettelser eller forandringer, og derfor vedlagt en pakke som inneholdt «Revisionsaftryk af de første Ark af Bøgerne» (Norsk Retstidende 1876, 433). På dette gir Ibsen et krast, avvisende svar 17. september 1871.
I et utkast til en redegjørelse fremgår det at Ibsen først har oppfattet brevet som en trussel og et krav om løsepenger. Til grunn for en slik antagelse ligger Jensens tidligere økonomiske vanskeligheter. Først gjennom kjennskap til brev fra Jensens juridiske rådgiver til Gyldendal 23. september 1871 har Ibsen forstått at Jensen ville gjøre alvor av opptrykkene (NBO Ms.8° 1950; jf. HU 19, 446).
23. september 1871 heter det i en bekjentgjørelse fra Jensen i flere aviser at stykkene er under pressen, og at de om kort tid vil utkomme. 14. oktober annonserte så Jensen i Norsk Folkeblad: «Paa Undertegnedes Forlag er udkommen og faaes i Boghandelen Hærmændene paa Helgeland. Skuespil i fire Akter af Henrik Ibsen. Andet Oplag. Pris heftet 48 Skill. H. J. Jensen»
(sitert etter Haugholt 1956, 220).
Etter Jensens bekjentgjørelse skrev Ibsen 28. september et åpent brev «Til samtlige danske boghandlere» der han gjorde rede for saken. Brevet ble sendt via Hegel, som sendte det videre til redaksjonen i det danske Dagbladet. Ibsens språkbruk var så sterk at redaksjonen i avisen ved C.St.A. Bille eller V. Topsøe sensurerte flere av uttrykkene (jf. HU 19, 441). Det var først i en formildet form Ibsens brev kom på trykk i det danske Dagbladet 3. oktober (jf. endringsnoter i brevet), noe også Hegel bemerker i brev til Ibsen 4. oktober (KBH HC).
En ukes tid senere kom det svar fra Jensen i det danske Dagbladet, datert 6. oktober. Her hevder Jensen at han har kjøpt forlagsretten til de nevnte verkene fra Ibsen, og at han dermed har rett til å foranstalte nye opplag. Da Ibsen har til hensikt å utgi nye utgaver av de nevnte skriftene på Gyldendal, ser Jensen seg nødt til å sørge for «Standsning af dette Indgrep i min Eiendomsret» gjennom en advokat, samtidig som han appellerer til de danske bokhandlerne:
Det er saaledes mig, der som Eier af Forlagsretten til nævnte Skrifter til Forsvar for min gode Ret, maa paakalde de danske Boghandleres venlige Bistand til Opretholdelse af den literaire Eiendomsret ligeoverfor Digterens excentriske Indfald (sitert etter Haugholt 1956, 222).
Påstand stod dermed mot påstand. Ibsen redegjorde for saken i et åpent brev datert 15. oktober under overskriften «Til Oplysning om Attentatet paa min literaire Eiendom». Det ble trykt i det danske Dagbladet 20. oktober, og på samme måte som med de foregående brevene ble også det trykt opp i Nordisk Boghandlertidende.
Debatten verserte samtidig i de norske avisene, men her deltok ikke Ibsen. Han skrev en artikkel beregnet på Morgenbladet, men denne skal Michael Birkeland ha holdt tilbake av hensyn til Ibsen selv. I brev til M. Birkeland 10. oktober 1871 takker Ibsen ham for det. I den norske offentligheten fikk Ibsen bistand av sine venner hollenderne. Ludvig Ludvigsen Daae publiserte en artikkel «Om H.J. Jensen som Henrik Ibsens Forlægger», signert «En Udenforstående» i Morgenbladet 27. september. Ole Andreas Bachke redegjorde for saken i to artikler i Morgenbladet, først 12. oktober under tittelen «Bogtrykker H.J. Jensens Forlæggervirksomhed» signert «O.A.B.», dernest anonymt 19. oktober under tittelen «Hr. Bogtrykker Jensen». I den første artikkelen viste Bachke til det generelle rettsprinsipp om at den som påstår å ha fått en større rett enn overdrageren medgir, plikter å føre beviset. Han anførte en rekke europeiske rettskilder til fordel for det synspunktet at nye opplag bare kunne utgis med forfatterens uttrykkelige samtykke.
Jensen på sin side fastholdt påstanden om eiendomsrett til stykkene i innlegg i Morgenbladet 26. september, 29. september og 14. oktober 1871. Men det ser ikke ut til at Jensen har fått særlig støtte i avisene. I hvert fall bemerker den sindige O.A. Bachke om sitt eget innlegg i saken i brev til Ibsen 15. oktober: «Jeg har undertvunget min indignation og anslaat de mildere strenger, som bedre passer til min natur. – Efter forskjellige uttalelser fra flere hold tør det ogsaa være at publikum nu synes at Jensen har faat nok»
(Ording 1927, 237).
Senere, under selve prosessen, annonserte Jensen igjen for sitt opptrykk av Hærmændene paa Helgeland. Det ledet til ytterligere brevveksling mellom Hegel, Ibsen og J.H. Thoresen. Før saken var avsluttet, hadde Ibsen utgitt sine reviderte utgaver av de to stykkene på Gyldendal, der Hærmændene på Helgeland utkom 4. desember 1873 og Fru Inger til Østråt 17. desember 1874.
En viktig grunn til at saken kunne skape så mye uklarhet, var det eksisterende lovverket, der forordningen av 1741 fremdeles var gjeldende i Norge, og der beskyttelse av forlegger- og boktrykkerinteressene var det mest fremtredende (Bachke 1875, 55; jf. ovenfor, under
Forfatterrett
).
Den 17. desember 1871 tok Johan Herman Thoresen på Ibsens vegne ut forliksklage til Christiana Forligelseskommission:
I «Illustreret Nyhedsblad» aftryktes i sin Tid efter Overenskomst mellem dette Blads Redaktør, P. Botten Hansen, og Digteren Henrik Ibsen den sidstes Skuespil «Fru Inger til Østeraat». Efter Aftale toges derhos nogle Separataftryk for Boghandelen. Efter senere Overenskomst mellem Botten Hansen og Ibsen omdeltes den sidstes Skuespil «Hærmændene paa Helgeland» som Tillægshefte til samme Blad, hvorhos ogsaa af dette Arbeide efter Aftale et fastsat Antal Exemplarer bragtes i Boghandlen. Heraf erfares Hr. Bogtrykker H. J. Jensen, som dengang var Eier af «Illustreret Nyhedsblad», at tage Anledning til at paastaa at have erhvervet fuldstændig Forlagsret til disse Arbeider, medens Ibsen aldrig har transigeret om mere end Retten til specielt nævnte Benyttelse i «Illustreret Nyhedsblad» med hvad dermed stod i Forbindelse. Da Hr. H. J. Jensen, forsaavidt angaar «Hærmændene paa Helgeland», virkelig har handlet efter sin Paastand og uberettiget udgivet en ny Udgave, hvilken Boghandlerne Jacob Dybwad og Alb. Cammermeyer falholde, kan Ibsen ikke lade dette hengaa upaatalt (Anonym 1875b).
Da saken endte uten forlik, engasjerte Ibsen, etter råd fra J.H. Thoresen, Emil Stang, sønn av statsminister Frederik Stang, som advokat. Ibsen tok deretter ut stevning mot Jensen 5. januar 1872 (Anonym 1875b).
Saken ble først behandlet i byretten. Byrettsdommen 28. september 1875 inkluderer en saksfremstilling og konkluderer med å idømme Jensen bot, inndragelse, erstatning og saksomkostninger:
kjendt for Ret:
Indstevnte, Bogtrykker H. J. Jensen kjendes uberettiget til Forlag eller Oplag af Citantens, Digteren Henrik Ibsens, Skrifter: «Hærmændene paa Helgeland» og «Fru Inger til Østeraat», og bør de af Indstevnte eftertrykte Exemplarer af førstnævnte Skrift, der hos ham befindes eller tilhøre ham, til Citanten være forbrudte.
Indstevnte bør derhos for Overtrædelse af Straffelovens Kapitel 22 § 20 bøde til Statskassen 10 – ti – Speciedaler, samt til Citanten betale Erstatning efter uvillige Mænds paa Indstevntes Bekostning optaget Skjøn, for den Skade, som kan antages Citanten forvoldt ved den af Indstevnte foranstaltede nye Udgave af «Hærmændene paa Helgeland» med 5 – fem – Procent aarlig Rente af Erstatningssummen fra 16de Decbr. 1871, til Betaling sker og 25 – femogtyve – Speciedaler i Sagsomkostninger.
At efterkommes inden 15 Dage efter Dommens Forkyndelse under Adfærd efter Loven (Anonym 1875b).
Stang skrev til Ibsen samme dag og gratulerte ham med utfallet, men la til at det var sannsynlig at Jensen kom til å anke dommen. I brev til Ibsen 12. oktober 1875 informerte han om at det hadde skjedd, og at saken ville komme opp til ny behandling våren 1876.
Forut for Høyesteretts behandling skrev så Stang igjen til Ibsen 1. april 1876 og opplyste at saken ikke lenger stilte seg så gunstig for Ibsens vedkommende:
Jeg har at meddele Dem, at Deres Sag med Bogtrykker Jensen er indtraadt i et nyt og for Dem mindre fordelagtigt Stadium ved et af Jensen under 21de Marts d. A. Optagne Thingsvitne. Under dette er det nemlig endelig bevidnet af et Par herværende Boghandlere, hvilket ogsaa er forklaret i Ærklæringen fra forskjellige andre Boghandlere, at begge de ompræcederede Skrifter i længere Tid havde været udsolgte før den nye Udgave paabegyndtes.
Da saken ble behandlet i Høyesterett, var det vesentlig to spørsmål retten tok stilling til: «Det første Spørgsmaal under Sagen er, hvorvidt Ibsen i sin Tid har overdraget til Jensen Forlagsretten til de nævnte Skrifter, eller han kun har overdraget ham en begrænset Ret til at trykke dem. I denne henseende staa begge Parters Paastande naturligvis mod hindanden» (Norsk Retstidende 1876, 434). Her stod retten overfor det problem at opplysninger om saken utover det partene selv hadde oppgitt, ikke var tilgjengelig. Noen form for skriftlig avtale eller kontrakt mellom forfatter og forlegger fantes ikke, og den mannen som hadde stått for forhandlingene, redaktøren av Illustreret Nyhedsblad Paul Botten-Hansen, var død. Retten tok imidlertid stilling til spørsmålet på prinsipielt grunnlag, og det skulle bli avgjørende for utfallet. Førstvoterende dommer Christopher Hansteen formulerte seg slik: Vi løbe efter dette den Fare at Høiesteret vil antage Forlagsretten til den ældre Form af Hærmændene og fru Inger falden i det Frie. Derimod vil Deres Eiendomsret til de reviderede Udgaver være Dem forbeholdne, selv om Sagen skulde tage den nærmeste mindre gunstige Vending.
Forøvrigt skal jeg gjøre hvad jeg kan for at afværge dette Resultat og er derav ikke uden Haab, deels af formelle, deels af reelle Grunde.
At Jensen ikke skal blive tilkjendt nogen Forlagsret til Skriftene, anseer jeg for ganske givet (RAO PA 142).
Min Mening er, at naar det ikke er oplyst, hvorvidt det er udtrykkelig aftalt, at Forlagsretten, den fulde og uindskrænkede Forlagsret, er afstaaet, eller om der kun er afstaaet en Ret til at trykke et Oplag, saa maa i Almindelighed Formodningen være for, at kun Retten til første Oplag er afhændet. Men hva man nu end i Almindelighed herom vil antage, tror jeg det maa være klart, at naar som her et Skrift er solgt til Trykning i et Blad, maa Formodningen være mod, at det har været Forfatterens Mening at Afstaa den fulde Forlagsret, saaledes at Bladets Forlægger senere skulde kunne trykke nye Oplag (Norsk Retstidende 1876, 434).
I Ibsens tilfelle var skriftene solgt til trykking i et blad. Det lå da i forholdenes natur at hverken forfatteren selv eller bladutgiveren kunne forutsettes å ha tenkt på trykking av senere opplag når ingenting var nevnt om dette. At det i dette tilfellet også var gått noen eksemplarer til bokhandelen, kunne ikke forandre saken, da det ikke var grunn til å tvile på at trykkingen for bladets abonnenter fra begge parters side hadde vært ansett som hovedsaken, det annet som en biting.
I mangel av nærmere opplysninger er det altså rettens mening at saken går Jensen imot allerede på grunn av bevisbyrdens stilling. Som et tilleggsmoment ble det anført at Jensen under konkursbehandlingen i 1864 ikke hadde oppgitt forlagsretten til disse to stykkene som sin eiendom. Jensen hevdet selv at det var fordi forlagsretten den gang ble ansett for å være ganske verdiløs. Men samtidig hadde han oppgitt forlagsretten til en rekke andre skrifter, til tross for at flere av dem innbragte én spesidaler eller mindre på auksjon. Denne brist i logikken var også Ibsen tidlig klar over (jf. brev til M. Birkeland 10. oktober 1871).
Det Høyesterett deretter tok stilling til, var spørsmålet om det kunne antas at retten til å utgi skriftene på nytt i henhold til gjeldende forordning av 7. januar 1741 var «faldt i det Frie i 1871 som Følge af, at Skrifterne da vare udsolgte» (Norsk Retstidende 1876, 435). For det tilfellet at saken i hovedspørsmålet skulle gå Jensen imot, hadde Jensens advokat T.E.B. Heiberg anført dette prinsipielle standpunkt «som Grund til Frifindelse for enhver Straf efter Kriminalloven, – – –, Konfiskation, Erstatning og Sagsomkostninger» (Norsk Retstidende 1876, 435). I første omgang var det Hærmændene paa Helgeland det gjaldt, og Jensen kunne her henvise til Norsk Bog-Fortegnelse 1848–1865, utgitt i 1870 av P. Botten-Hansen og Siegwart Petersen, som anførte stykket som utsolgt, samt uttalelser fra Feilberg & Landmark om at boken forgjeves hadde vært etterspurt i flere år, og lignende erklæringer fra bokhandlerne Richie, Petersen og Stensballe.
Her stod retten i en vanskelig situasjon. Forordningen av 1741 var foreldet og ikke lenger i samsvar med rettsoppfatningen i slike spørsmål. Rettens flertall gikk derfor inn for en svært streng tolkning av uttrykket «aldeles bortsolgt». Førstvoterende la her liten vekt på bokfortegnelser og innkomne erklæringer, men fremholdt at det måtte stilles de strengeste krav til bevisførsel om man ønsket å tilegne seg retten til å utgi en bok med den begrunnelse at boken var utsolgt. Løse erklæringer som de foreliggende var ikke nok. En av dommerne, Christian Julius Blich, måtte erklære seg uenig i den rigorøse tolkningen. Skulle man følge førstvoterende, mente han, var det ikke nok å foreta undersøkelser her i landet eller i de skandinaviske landene, det måtte kreves at man henvendte seg til samtlige bokhandlere i Europa, kanskje hele verden rundt, for å høre om verket var utsolgt eller ikke. De andre dommerne sluttet seg imidlertid til førstvoterende, og dommen i Høyesterett ble dermed i samsvar med byrettsdommen. Høyesterett anså at boktrykker Jensen var uberettiget til å trykke opp Hærmændene paa Helgeland, og at han dermed ikke kunne unngå å dømmes til bot, inndragelse og erstatning samt saksomkostninger. Konklusjonen ble dermed: «Byrettens Dom bør ved Magt at stande. Processens Omkostninger for Høiesteret betaler Bogtrykker H.J. Jensen til Henrik Ibsen med 70 – sytti – Speciedaler» (Norsk Retstidende 1876, 437).
Jensen ble her som i byretten dømt til erstatning etter upartiske menns skjønn. Erstatningen ble i etterkant satt til 500 kroner. Ifølge Ibsens advokat Stang var det et meget lavt beløp, og i brev til Ibsen 27. desember 1876 og 21. mars 1877 ber han Ibsen vurdere om man bør kreve overskjønn. Ibsen svarer imidlertid i brev til E. Stang 26. mars 1877 at han er tilfreds med utfallet. Av regnskapsbøkene og korrespondansen fremgår det ikke klart hvilket honorar Stang beregnet seg, og hvilket beløp Ibsen ble tilgodesett med, men Stang skriver i brev til Ibsen 26. april 1877 at han har holdt tilbake det som tilkommer ham av de 500 kroner Ibsen ble tilkjent i skadeerstatning. Stang spør samme sted om det ubetydelige restbeløpet skal innbetales til Ibsens kommisjonær Lund i Kristiania. I Ibsens regnskapsbok er det under 8. juli 1878 blant utgiftspostene oppført et beløp på 475 kroner, som omfatter gasje for andre kvartal (400 kroner) «samt et indestående restbeløb modtaget gjennem boghandler Lund», altså 75 kroner (NBO RB 1870).
Saken skal være den første norske høyesterettsdom der det opphavsrettslige spesialitetsprinsipp er anvendt, det vil si at det almene spesialitetsprinsipp som tilsier en restriktiv fortolkning av uklare eller mangelfulle avtaler, er lagt til grunn. I dag er dette utviklet til det alminnelige tolkningsprinsipp, og det betyr for eksempel at avtaler blir oppfattet å gjelde bare de utnyttelsesmuligheter som var naturlige på det tidspunkt avtalen ble inngått (Graasvold, Djønne & Bing 2006). Det er åpenbart at konflikten mellom Ibsen og Jensen har sin bakgrunn i den utviklingen som foregikk i bokmarkedet fra 1850- til 1870-årene. Da Hegel i 1869 meddelte Ibsen at han hadde kjøpt forlagsretten til Kongs-Emnerne fra J. Dahl, hadde Ibsen først sagt seg glad for at forlagsretten nå var gått over til Hegel. Det var først da Hegel selv tok opp spørsmålet om avtalen mellom Ibsen og Dahl gjaldt mer enn ett opplag, at Ibsen svarte at Dahl hadde solgt noe han aldri hadde eid. Men i 1850-årene var det ingen som tenkte på muligheten for flere opplag; derfor var det vanlig å anta at eiendomsretten var uinnskrenket (jf. brev til F. Hegel 25. januar og 12. februar 1870 med kommentarer; Tveterås 1950–96, b. 3, 226).
