Henrik Ibsens skrifter

Det er avdekket satsintern variasjon (endringer foretatt under trykkeprosessen i samme opplag) i teksten i de tre eksemplarene. Det er derfor kollasjonert ytterligere fire eksemplarer (det tilgjengelige antall):

Variasjonen mellom eksemplarene finnes på tre steder: I ark 2, s. 21, ved linje 26–27 mangler bindestrek i ordet «Øie-bliks» i eks. 2; i ark 5, s. 66, linje 25 mangler en «a» i ordet «maatte» i eks. 2, 4 og 7; i ark 5, s. 72, linje 20 er tegnrekkefølgen ved «op).» gal i eks. 1, 2, 3, 5 og 6, det skal være «op.)». Med unntak av det siste tilfellet, som omfattes av HIS’ standardisering ved sceneanvisninger (se nedenfor), opplyses det om internvariasjonen i de tekstkritiske notene.

Nr. 1, det mest feilfrie, er brukt som hovedeksemplar og er grunnlag for beskrivelsen i det følgende.

Boken er ubeskåret og bundet inn sammen med forsats- og omslagsblad. Innbindingen er håndverksmessig utført i halvbind med skinnrygg og -hjørner. Permen har papirovertrekk med marmorering i blått, grønt og brunt. Ryggen er dekorert med tittel og horisontale striper i gullpreg. Forsatsbladene er lyseblå med fiberstruktur. Fremre originalomslag med tittel i ornamentert ramme på rectosiden er intakt og originalt. Bakre omslag er nyere, sannsynligvis lagt til ved innbindingen.

Det er observert farvevarianter av det fremre omslaget: rødbrunt, brunt, grønt, gult og rosa (Schiötz & Ringstrøm 1990, 87). HIS’ hovedeksemplar har et tynt, rødbrunt fremre omslag. Mellom omslagsblad og tittelblad har dette eksemplaret et blankt blad. På innsiden av forpermen står Johan Schweigaards ex libris, med teksten «Fructus inter Folia». Under står et tidligere ex libris, der man kan skimte teksten «J. Schweigaard» samt en annen latinsk tekst. På tittelbladet står navnetrekket «Siegw. Petersen», antagelig tidligere eier, med et utradert årstall etter.

Boken består av seks ark falset i oktavformat (8 blad, 16 sider pr. ark), ca. 127 × 203 mm.Målene gjelder boksiden, bredde × høyde. Høyden er på følgende sider mindre (ned til ca. 189 mm): s. 5–8, 17–20, 29–32, 41–44, 53–56, 65–68. Arksignaturene 2–6 (uten tekst) finnes på s. 17, 33, 49, 65 og 81. Det siste arket har fire blad, og bokens omfang er 88 sider. Pagineringen er med arabiske tall, inkluderer mellomtittel s. [1], rolleliste s. [2] og løper fra side 4 til 88. Foran dette står et løst og upaginert tittelblad. Dramateksten begynner på s. [3]. På sidene [43] og [70] begynner nye akter, og pagineringen er her utelatt.

Teksten i Gildet paa Solhoug 1856 er satt i fraktur. Tittelen er midtstilt i et fett snitt. Rollelisten er venstrestilt, rollenavnene i et fett snitt. Akt- og sceneoverskrifter er fete og midtstilte, aktoverskrifter i en større grad enn sceneoverskrifter, som igjen er satt i en større grad enn replikkene. Rollenavn i replikk er satt i samme grad som replikkene, men sperret og midtstilt. Sceneanvisninger er satt i en mindre grad enn replikkene, men under akt- og sceneoverskrifter også i samme grad, og står i parentes (ikke konsekvent). Rollenavn i sceneanvisning under sceneoverskrifter er fete. Etter rolleliste og akt brukes enkel, kort skillestrek av varierende lengde; ved siste akts slutt en engelsk linje (symmetrisk ornamentlinje). Sidetall er plassert i overmarg med korte streker på hver side.

Trykkvaliteten er jevnt god, men noe svakere i HIS’ hovedeksemplar enn i de øvrige. Det er et ganske stort antall typografiske mangler og inkonsekvenser (for eksempel manglende eller gal utheving av rollenavn og gal skriftgrad), typeskader (for eksempel manglende del av bokstav) og satsforskyvninger (for eksempel for store mellomrom). Slike typografiske feil er i HIS’ hovedtekst rettet stilltiende.

Papiret er litt gulnet og har noen mindre flekker. Noe av gullpreget på permen er slitt bort. For øvrig er eksemplaret i god stand.

Sufflørbøkenes forhold til et tapt, trolig egenhendig forelegg er vanskelig å bestemme, likeledes deres innbyrdes avhengighetsforhold. De kan alle tre være skrevet av etter samme forelegg, og det lar seg ikke entydig fastslå om de har vært forelegg for hverandre. Det er tegn som tyder på at TarkUiB NT348 er eldst, NBO TS ark A2 505a nest eldst og BOB hBI yngst, men det faktum at rettelser i det antatt eldste både er tatt til følge og ignorert i det yngste, vanskeliggjør en klar konklusjon. Egenhendige rettelser finnes bare i den eldste og yngste sufflørboken. Den yngste har merker av svertede fingre og blyantrammer rundt replikker i versform, og det er derfor grunn til å tro at den kan ha fungert som trykkmanuskript. Det understøttes av denne sufflørbokens tekstlige nærhet til (men ikke identitet med) førstetrykket.

Vi finner ingen større endringer eller tillegg i forholdet mellom grunntekst og øvrige tekstkilder. De aller fleste endringene forekommer i forbindelse med tegnsetting i rollenavn og sceneanvisninger, men det finnes også en del ortografiske varianter. De vesentligste endringene finnes i rollelisten. Under overskriften «Personerne» er det overensstemmelse mellom grunnteksten og BOB hBI, mens TarkUiB NT348 og NBO TS ark A2 505a har uoverensstemmelser innbyrdes og med de to første. «Kongens Sendebud» (grunntekst og BOB hBI) heter i TarkUiB NT348 og NBO TS ark A2 505a «Et Sendebud»; i NBO TS ark A2 505a mangler rollen «En gammel Mand»; i TarkUiB NT348 mangler «En Pige», «Første Huuskarl» og «Anden Huuskarl». Også i forholdet mellom rolleheftene og de tre sufflørbøkene er det uoverensstemmelser. For mindre roller svarer ikke heftene helt til rollelisten i noen av sufflørbøkene. For rolleheftet «En Pige» finnes en tilsvarende rolle i rollelisten i NBO TS ark A2 505a og BOB hBI, men ikke i TarkUiB NT348; dette rolleheftet er skrevet i en annen hånd enn de øvrige og kan være yngre. For heftet «En gammel Mand» finnes rollen i BOB hBI; i TarkUiB NT348 er den tilføyd av Ibsen; den finnes ikke i rollelisten i NBO TS ark A2 505a. For heftet «Første Huuskarl» finnes rollen i NBO TS ark A2 505a og BOB hBI, men ikke i rollelisten i TarkUiB NT348.

Ellers tyder noen forskjeller mellom grunnteksten og manuskriptene på at rettelser er kommet til under trykkeprosessen, men om de skyldes Ibsen selv, kan vi ikke vite (jf. også Utgivelse ). Noen eksempler: I grunnteksten s. [2] heter det at «Handlingen foregaaer paa Solhoug i Begyndelsen af det fjortende Aarhundrede». I de øvrige tekstkildene heter det «i Slutningen». Grunntekstens «Døren i Baggrunden» på s. [3] heter i alle de andre tekstkildene «Døren til Baggrunden». Grunnteksten avviker på s. 68 og 79 fra alle manuskriptene ved ordet «yndigste». Manuskriptene har begge steder «yndeligste». Begge former kan aksepteres i det metriske mønsteret, kjempevise med fritt blandet versgang, og det metriske kan derfor ikke tjene som bevis for at det er Ibsen som har villet endre teksten.

I tillegg til HIS’ hovedtekst finnes en diplomatarisk og søkbar gjengivelse samt en fotografisk faksimile av grunnteksten. Manuskriptene gjengis diplomatarisk og med faksimile, med mulighet for søk og sammenligning med grunnteksten. Det finnes også en metrisk analyse av teksten.

Det vises til grunntekstens paginering i den ederte tekstens yttermarg.

Ordvalg, ortografi og grammatikk i grunnteksten er, som offisiell norsk i samtiden, i tråd med danske normer, men med mange ord og uttrykk fra arkaisk folkevisespråk (jf. innledningen, under Bakgrunn samt Ord- og sakkommentarer ). Språkformen er ellers som i de øvrige av Ibsens tidligere stykker, men Ibsen følger ikke den danske normen strengt. Med noe vakling benyttes dobbel vokal (både Deel og Del forekommer) for å markere vokallengde eller trykk eller for å gjøre ord entydige, samt understøttende stum e for å markere lang vokal i trykksterke enstavelsesord. At vaklingen ikke bare skyldes tilfeldigheter, men kanskje også en tilpasning til samtidig praksis (og muligens til Knud Knudsens reformforslag), kan tenkes.

Tegnsettingen i grunnteksten er for moderne lesere ofte uventet, for eksempel bruk av semikolon og tankestrek ved linje- og setningslutt, noe som også finnes i andre tidlige Ibsen-dramaer. I noen tilfeller står majuskel for minuskel (vanligst) etter semikolon eller komma, og punktum utelates oftest ved innstev. Komma mangler flere steder der vi i dag ville forventet det, for eksempel foran leddsetninger eller etter annet nei i en hyppig forekommende konstruksjon som i denne replikken: «Nei, nei ikke derom!»

I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramateksten er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert sceneanvisninger som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.

Skillestreker er beholdt der de har strukturerende funksjon, for eksempel når de markerer sceneskift og sceneskiftet ikke er markert på annen måte. Skillestreker som har karakter av ornament alene, er ikke gjengitt. Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.

Tekstfeilene i grunnteksten angår foruten internvariasjonen (se ovenfor) først og fremst feilstaving, gal tegnsetting og majuskel for minuskel. Vakling i ortografi (for eksempel tilvenstre og til Venstre) og interpunksjon som avspeiler tidens og Ibsens vekslende praksis, er ikke rettet i HIS. Avvik fra rettskrivningen i for eksempel flertallsbøyning av verb, «De døer» i stedet for det korrekte «De døe», forekommer og rettes ikke i HIS. Liten forbokstav etter utropstegn, for eksempel på s. 3 i Bengts replikk, kan ved første øyekast se ut til å være feil, men utropstegn brukt slik, og ikke som alternativ til punktum, forekommer såpass ofte at det får karakter av regianvisning. Det markerer at ordet før utropstegnet skal gis et annet uttrykk, og HIS vil derfor ikke rette. Vektlegging og substantivering av for eksempel ordet et (i betydningen ett) skjer på ulike måter på 1850-tallet: Det vakles mellom eet og Et. Det kunne være fristende å rette et til én av de to formene på steder der det er overveiende sannsynlig at tekstens kontekst forlanger utheving, for eksempel s. 67: «Men jeg troer dog, jeg mindes et.» De øvrige tekstkildene har her den uthevede formen «Et», noe som tyder på at «et» med liten e kan være feil. Imidlertid er dette langt fra sikkert. Man kan tenke seg muligheten av at et eventuelt trykkmanuskript fra Ibsens hånd har «et», for eksempel som en følge av at forfatteren, eller setteren, ville legge vekten på det foregående ordet «mindes», og en entydig rettelse er derfor ikke mulig.

Ved ett tilfelle har vi latt en sannsynlig feil stå, men med opplysning om dette i note. På s. 45 i grunnteksten heter det: «Jeg skulde mægte at binde din Hu!». Alle de øvrige kildene har her «fylde». Kanskje har setteren vært for rask og gjentatt «binde», som står i linjen ovenfor, men «binde» gir mening begge steder, og dette stedet lar seg derfor heller ikke rette entydig.

Alle rettelser er anført i det tekstkritiske noteapparatet. Mulige feil som ikke kan rettes entydig, er også anført i noteapparatet.

For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til en redegjørelse i innledningen til Catilina 1850. Det vises dessuten til de tekstkritiske retningslinjene for HIS.