Henrik Ibsens skrifter

Til Olaf Liljekrans 1857 finnes det også en annen fullstendig, ikke-egenhendig sufflørbok, NBO Ms.4° 923, sannsynligvis en avskrift av NBO Ms.4° 1108, knyttet til forsøket på å få oppført stykket ved Christiania Theater i 1857 (se Oppførelse).

Når det ikke finnes førstetrykk fra Ibsens levetid, men egenhendig manuskript, velger HIS dette til grunntekst. Når det gjelder sufflørbøker, som HIS benytter som grunntekst i de tilfeller der hverken trykk eller egenhendig manuskript finnes, spiller også nærheten til førsteoppførelsen en viktig rolle – som den tekst som først ble presentert for et publikum. NBO Ms.4° 1108 oppfyller begge disse kravene i og med at den var grunnlag for førsteoppførelsen og inneholder egenhendige endringer. I HIS er sufflørbøker grunntekst for Sancthansnatten, Kjæmpehøien 1850 og Olaf Liljekrans 1857. Teaterhistoriske studier (Berg 2003 og 2004) viser at sufflørbøkenes tekst av produksjonsmessige grunner, blant annet kort prøvetid og derav følgende sterk suffløravhengighet, kom til å ligge svært nær opp til den teksten som ble fremført på scenen. Derfor kan den betraktes som en første publisering, om enn av en teksttypologisk annen art enn den første trykte offentliggjøring. Sufflørbøkene skiller seg altså både fra de trykte grunntekstene i HIS og fra de egenhendige manuskriptgrunntekstene, som foreligger ved brevene og ved noen få manuskripter til ufullførte dramaer.

Forelegget til grunnteksten (NBO Ms.4° 1108), den andre sufflørboken (NBO Ms.4° 923) og rolleheftene (TarkUiB NT344r) kan ha vært et nå tapt egenhendig manuskript, levert til direksjonen for Det norske Theater i Bergen høsten 1856. Rolleheftene ligger nærmest NBO Ms.4° 1108, men vi kan ikke vite sikkert om de er skrevet av etter en av sufflørbøkene eller et annet forelegg, for eksempel et egenhendig manuskript. Vi har imidlertid holdepunkter for å hevde at NBO Ms.4° 1108 har vært forelegg for NBO Ms.4° 923 (jf. Manuskriptbeskrivelse). I tillegg finnes noter med sangtekster, TarkUiB NT39en og 40en. De regnes som sekundære og har derfor ikke status som tekstkilder eller betydning for ederingen av grunnteksten.

De to sufflørbøkene avviker i noen grad fra hverandre. Forskjeller av mindre omfang finnes særlig ved bruken av dobbel vokal (for å markere lengde). Vi finner formen Sølvkrus i NBO Ms.4° 1108 og Sølvkruus i NBO Ms.4° 923, men også motsatt, meest i NBO Ms.4° 1108 og mest i NBO Ms.4° 923. Ettersom den siste er en noenlunde samtidig avskrift av den første, mangler den tekst som da var strøket i den eldste, HIS’ grunntekst. (En del strykninger er kommet til siden.) Begge sufflørbøkene har rammer i blyant rundt tekstpartier (en ramme i blekk s. 51). Noen steder som er innrammet i NBO Ms.4° 1108, står uten ramme i NBO Ms.4° 923, for eksempel s. 51–52. På den annen side finnes det innrammet tekst i NBO Ms.4° 923 som ikke er markert slik i NBO Ms.4° 1108.

Rammene i NBO Ms.4° 1108 er vanskelige å tolke og tidfeste. De omfatter hovedsakelig replikktekst i versform og stedvis noe av den omkringliggende teksten. På s. 67 finnes en egenhendig tilføyelse (Hemmings avsidesreplikk «Hvad er ham dog hændt!») som ikke gir mening uten at den innrammede teksten s. 66–68 sløyfes; dette tyder på at rammen er ment som strykning, i alle fall fra det tidspunkt hvor tilføyelsen ble skrevet, som kan være senere (se nedenfor). For dersom rammen er eldre, kan den også ha tjent andre formål, for eksempel under instruksjonen. (Jf. det som trolig er trykkmanuskriptet til Gildet paa Solhoug 1856, BOB hBI, der replikker i versform er markert ved antydede blyantrammer, men uten at teksten er utelatt i førstetrykket, se for eksempel dette manuskript s. 9–10.) Det finnes også tekst som er strøket med diagonalstrek umiddelbart før eller etter et innrammet parti (for eksempel s. 51 og 53). Også disse er vanskelige å tidfeste.

Det er mulig at noen av rammene og diagonalstrekene kan stamme fra en (antagelig egenhendig) bearbeidelse til bind 2 av den tyske Sämtliche Werke (SW, 1898) og til bind 10 av FU (1902). På s. 42–43 finnes rammer med korrekturtegn før og etter, tilsvarende korrekturtegn står også på s. 253–54. Kombinasjonen av korrekturtegn og rammer, samt det at innrammet og diagonalt overstrøket tekst utelates i SW og FU, sannsynliggjør at noen av rammene og de diagonale strekene tilhører en senere bearbeidelse av stykket, men det kan ikke anses som endelig bevist at alle tilhører den 41 år yngre versjonen. Rammene kan være eldre, og utgiverne av SW, eller Ibsen selv, kan senere ha ment, eller forstått det slik, at den tidligere innrammede teksten skulle sløyfes.

Usikkerheten omkring tolkningen av rammene og tidspunktet for disse og for diagonalstrekene gjør at HIS i dette tilfellet gjengir de innrammede og strøkne tekststedene som del av teksten, men med opplysning om rammens/strykningens omfang i noteapparatet. (Mindre blyantrettelser er behandlet som normalt, med rettelsen i den løpende teksten og den opprinnelige teksten i noteapparatet.)

Uttalelser fra Ibsen samt hans brev til SWs utgivere viser at de har lagt NBO Ms.4° 1108 til grunn. Også tekstlige likheter bekrefter dette, for eksempel er navneformen Thorgjerd fra NBO Ms.4° 1108 brukt i SW og FU; den er gjennomgående rettet til Thorgejr i NBO Ms.4° 923. Dette er av interesse ikke bare fordi det kan styrke antagelsen om at noen av blyantrammene i NBO Ms.4° 1108 stammer fra arbeidet med den tyske utgaven, men også fordi denne representerer en tidligere trykt versjon enn førstetrykket – riktignok på tysk. Georg Brandes skriver i sin innledning til Olaf Liljekrans i SW: «Das Drama ist nach der einzigen existierenden Handschrift übersetzt, derselben, die vor einundvierzig Jahren der Aufführung auf dem Bergener Theater zu Grunde gelegen hat» (SW 2, XXIII). I 1877 bad Ibsen om å få utlånt NBO Ms.4° 1108 fra Bergen, jf. brev til teaterstyrets formann Bendix Edvard Bendixen 20. juni 1877. Vi vet ikke når Ibsen mottok manuskriptet, men sannsynligvis ganske snart etter, ettersom det er grunnlaget for hans omarbeidelse av Olaf Liljekrans til operaversjon vinteren 1877/78. Det er ingenting i Ibsens etterfølgende brev til Bendixen 20. september 1877 som tyder på at han ikke fikk manuskriptet. (Ifølge FU 10, V, befant manuskriptet seg i teaterbiblioteket inntil det i 1880-årene gikk over i forfatterens eie; det er mulig at teateret overdro det til Ibsen senere, etter at han hadde hatt det til låns en tid.) Til den andre av de tre utgiverne av SW, Julius Elias, skriver Ibsen 7. september 1897 at han

Til Elias skriver Ibsen 29. mai 1898:

Samtidig med at SW kom ut, fattet Jacob Hegel interesse for en lignende utgave på norsk (jf. innledningen til Olaf Liljekrans 1902), og det er da sannsynlig at Ibsen sendte NBO Ms.4° 1108 til København, ettersom grunnteksten for FU også er dette manuskriptet. Når Ibsen skriver at NBO Ms.4° 1108 tilhører Universitetsbiblioteket, kan det ha sin forklaring i en avtale med eller et løfte til biblioteket som ble utsatt, eller kanskje glemt, inntil biblioteket fikk manuskriptet av familien i 1906. (Vi finner ikke belegg for en slik avtale.)

I tillegg til HIS’ hovedtekst finnes en diplomatarisk gjengivelse samt fotografisk faksimile av grunnteksten i den elektroniske delen av HIS. Her gjengis også de øvrige tekstkildene diplomatarisk og med faksimile, og med mulighet for søk og sammenligning. Her finnes også en metrisk analyse av de versifiserte delene av teksten.

Det vises til grunntekstens og HUs paginering i den ederte tekstens yttermarg.

Grunntekstens doble bindestreker er transkribert som enkle. Enkelte ord er i grunnteksten delvis understreket med blyant, muligens for å markere betoning. Dette er ikke gjengitt i HIS’ hovedtekst. I tråd med konvensjonen har de versifiserte deler av grunnteksten majuskel i første ord i linjen, noe som beholdes i HIS.

De endringer vi vil hevde er Ibsens egne, angis i det tekstkritiske apparatet som egenhendige, og skilles slik ut fra hovedhånden. Andre henders mindre endringer er skilt fra hverandre i den elektroniske teksten, men ikke i notene til den trykte hovedteksten.

Ordvalg, ortografi og grammatikk i Olaf Liljekrans 1857 er, som offisiell norsk i samtiden, i tråd med danske normer, men med enkelte arkaiserende vendinger og innslag av balladestil, for eksempel «Alt hvad jeg her monne nemme» og «han er reden sig ud for at jage», jf. Ord- og sakkommentarer.

I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramateksten er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert sceneanvisninger som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.

Skillestreker er beholdt der de har strukturerende funksjon, for eksempel når de markerer sceneskift og sceneskiftet ikke er markert på annen måte. Skillestreker som har karakter av ornament alene, er ikke gjengitt. Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.

Som ved de øvrige sufflørbok-grunntekstene er det rettet i tekstfeil etter HIS’ definisjon av tekstfeil for trykte skrifter, men med større forsiktighet, ettersom grunnteksten er et håndskrift. Tekstfeilene omfatter først og fremst tegnsetting, feilstavede ord og majuskel for minuskel. Tegnsettingen i grunnteksten er noe inkonsekvent, tilfeldig og delvis manglende. Som særlig mangelfull, men ikke nødvendigvis feilaktig, fremstår kommateringen. Ibsens egne rettelser i grunnteksten omfatter ikke tegnsettingen. HIS retter bare i et fåtall av tilfellene, nærmere bestemt der hvor feilen gjør teksten vanskelig å forstå, slik også manglende avsluttende tegn først og fremst rettes der mangelen er meningsforstyrrende og kan rettes entydig. Vakling i ortografi og interpunksjon som avspeiler tidens og Ibsens vekslende praksis, er ikke rettet i HIS. Alle rettelser er anført i det tekstkritiske noteapparatet.

Alle tekstendringer i manuskriptet (tilføyelser, strykninger, erstatninger og omplasseringer) er gjengitt fullstendig som variantapparat i noter (men jf. Øvrige tekstkilder for innrammet tekst).

For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til en redegjørelse i innledningen til Catilina 1850, HIS 1k. Det vises dessuten til de tekstkritiske retningslinjene for HIS i registerbindet.

I HU brukes NBO Ms.4° 923 som grunntekst. Overstrøket og innrammet tekst i manuskriptet er her tatt med. På s. 293–96 i HU opplyses det om dette og om forskjeller mellom de to sufflørbøkene. HU retter enkelte steder etter NBO Ms.4° 1108. HUs utgivere har ikke omtalt eller tatt hensyn til rolleheftene, sannsynligvis har de ikke kjent til dem. HU følger som hovedregel sine tekstkilders vaklende tegnsetting, men det er eksempler på at tegn (særlig komma) stilltiende byttes ut, fjernes eller legges til. Olaf Liljekrans 1857 er ikke gjengitt i MU, ES eller SU.