OM UTGAVEN HENRIK IBSENS SKRIFTER
Henrik Ibsens skrifter (HIS) er en historisk-kritisk utgave. Dette innebærer for det første at utgaven har som mål å presentere alt kjent skriftlig materiale fra Ibsens hånd i historisk-autentisk form, og videre at den derfor følger nærmere definerte retningslinjer og standarder for tekstkritikk og ord- og sakkommentarer. Disse standardene skiller seg fra dem som er fulgt i tidligere tekstkritiske utgaver av Ibsen.
Henrik Ibsens skrifter er tidligere (2005–10) kommet ut i en trykt utgave (HISb). Bokutgaven begrenses til å inneholde ederte hovedtekster med ord- og sakkommentarer, innledninger, tekstkritiske redegjørelser og manuskriptbeskrivelser. For en nærmere redegjørelse for spesifikke prinsipper for bokutgaven (blant annet ordning av materialet), se bokutgavens bind 17, Utgavens retningslinjer.
Den elektroniske utgaven (HISe) inneholder i tillegg til alt materiale fra bokutgaven samtlige tekstkilder til de ederte tekstene, det vil si alle manuskripter og alle trykte utgaver i dikterens levetid. Tekstkildene gjengis i diplomatarisk (bokstavrett) transkripsjon. Grunntekstene (i de fleste tilfeller førstetrykkene) og manuskriptene ledsages av faksimiler der dette har vært mulig å oppdrive. Tekstkildene kan stilles opp ved siden av hverandre slik at variasjonen mellom dem blir synlig. Feil i og tilleggsopplysninger til HISb står i en liste over Errata i HISe.
Den eldste tekstkritiske utgaven av Ibsen er en samling av Ibsens brev, utgitt av Julius Elias og Halvdan Koht i 1904 (Breve fra Henrik Ibsen, 2 bind). Denne utgaven presenterer bare et utvalg av brev og gjengir heller ikke alle brev in extenso. Den er forsynt med omfattende sakkommentarer. I 1909 publiserte også Koht og Elias Ibsens Efterladte skrifter (forkortet ES). Utgaven kom i tre bind og inneholder trykte tekster som til da ikke hadde vært publisert i samleutgaver, samt store deler av Ibsens etterlatte manuskriptmateriale i tilnærmet diplomatarisk transkripsjon (idet det ikke redegjøres for stilltiende rettelser), men den er ikke komplett. Den er forsynt med omfattende innledning, til dels svært grundige manuskriptbeskrivelser samt fyldige sakkommentarer.
Den hittil mest omfattende tekstkritiske utgave av Ibsens skrifter, den såkalte Hundreårsutgaven (forkortet HU), ble utgitt av Francis Bull, Halvdan Koht og Didrik Arup Seip og kom med 21 bind i 22 i årene 1928–57. Den inneholder skuespill, dikt, brev, artikler og taler og gjengir foruten hovedtekster også et antall forarbeider/varianter som full tekst eller som variantapparat. Utgaven bygger ikke på noen konsekvent standard for tekstetableringen og redegjør ikke samlet for sine tekst- og kommentarkritiske prinsipper. Det redegjøres bare summarisk for utgivernes tekstendringer. Utgaven er forsynt med innledninger til hvert enkelt verk og har sporadiske sakkommentarer til en del brev- og sakprosatekster. Manuskriptene omtales til dels svært kortfattet og gjerne med henvisninger til de mer utførlige beskrivelsene i ES. For brevenes del opplyses det ikke i alle tilfeller, og svært ujevnt, om tekstgrunnlag, og manuskriptene er ikke beskrevet. For en nærmere beskrivelse av HU, se Ystad 1997 og Janss, under utg.
En senere brevutgave er Øyvind Ankers Brev 1845–1905 : ny samling (1979–81, 2 bind, omtalt som Anker). Ankers utgave sikter mot å presentere alle senere kjente brev som ikke kom med i HU. «Brev» er gitt en vid definisjon, og utgaven inkluderer en del tekster som ikke regnes som brev i HIS. Den omfatter også brev som er kjent gjennom omtale, men som enten er tapt, eller som utgiveren på det tidspunkt ikke hadde greid å oppspore, såkalte minusbrev. Utgaven opplyser om sitt tekstgrunnlag og er forsynt med omfattende sakkommentarer.
HIS står i gjeld til alle disse tidligere utgavene, men i HIS utgjør både totalitetskriteriet og tekstkritikken, manuskriptbeskrivelsene og ord- og sakkommenteringen klare forskjeller i forhold til forgjengerne. HIS er mer omfattende enn noen tidligere utgave av Ibsens forfatterskap. Utgaven inneholder flere dikt og artikler som ikke tidligere har vært tilskrevet Ibsen, og en rekke nye brev som er kommet til etter Anker. Den utelater tekster som tidligere utgivere på feilaktig grunnlag har tillagt Ibsen. Definisjoner og redigering av tekstmaterialet kan også avvike i forhold til tidligere utgaver. Blant annet kan tekster som HU trykker blant Ibsens artikler, i HIS omdefineres og publiseres som brev, for eksempel «Eine Rechtfertigung» (HIS 13t, 31–33 med kommentarer). Diktinnslag i Ibsens skuespill er ikke inkludert i HIS’ utgave av diktene. Dette er en annen praksis enn i HU, som gjengir slike dikt både i løpende skuespilltekst og som separate tekster i diktbindet HU 14.
Begrunnelsen for den nye utgavens tekstetablering er resepsjonshistorisk og sosiologisk. Presentasjonen av de skjønnlitterære tekstene i HIS bygger ikke på forfatterintensjon, men sikter mot en sikrest mulig etablering av historisk-autentiske tekster i den form de hadde da de første gang møtte offentligheten og ble gjenstand for leseres og teatergjengeres resepsjon. Det er i denne form tekstene danner grunnlag for den senere virkningshistorien i form av senere tekstutgaver på originalspråket, oversettelser og teateroppførelser (jf. Tekstkritiske retningslinjer, pkt. 3.1).
En slik resepsjonshistorisk oppfatning av tekstmaterialet preger også utgavens kommentarpraksis. Ord- og sakkommentarer skal bidra til i størst mulig grad å gjenskape den forståelseshorisont teksten ble til i og mottatt innenfor. Det innebærer at kommentarene sikter mot å gjøre våre dagers lesere mest mulig samtidige med Ibsens tekster. Slik kan kommentarene bidra til frigjørelse fra sekundære tekstforståelser som skyldes senere tiders resepsjon. Når det gjelder historiske tekster, er imidlertid kommentarpraksis noe annerledes (jf. Retningslinjer for kommentarene).
