Henrik Ibsens skrifter

Kan føres tilbake til Johan Peter Strømberg, som 1827 åpnet teater i nye lokaler i Theatergaden i Kristiania. Fra 1828 ble bygningen leid av Christiania offentlige Theater, som hadde tilhold der til bygningen brant 1835. Fra 4. oktober 1837 hadde teateret tilhold i et nytt bygg på Bankplassen, tegnet av Chr. Grosch. Navnet Christiania Theater ble først brukt fra sesongen 1854/55. Teateret var i lang tid dominert av danske skuespillere, dansk scenespråk og utenlandsk repertoar. Dette endret seg gradvis utover i 1850-årene, da en tydelig nasjonal stemning gjorde seg gjeldende med etableringen av Det norske Theater i Bergen og Kristiania Norske Theater. Det beskjedne innslaget av norske skuespillere, norsk scenespråk og norsk dramatikk ved Christiania Theater under direktøren Carl Borgaards ledelse ble gjenstand for flere debatter i byens aviser. Søknader om offentlig støtte 1854 og 1857 førte ikke frem, og teateret var helt avhengig av sine billettinntekter. Etter at Kristiania Norske Theater innstilte driften 1863, ble de to teatrene slått sammen og samtlige skuespillere tilbudt engasjement ved Christiania Theater. En rekke danske og norske skuespillere bidro til å gjøre teateret til den viktigste teaterinstitusjonen i landet, deriblant dansken Wilhelm Wiehe og de norske Laura Svendsen (g. Gundersen), Lucie Johannessen (g. Wolf), Sofie Parelius, Johannes Brun og Sigvard Gundersen. Sentrale personer i ledelsen i 1850–60-årene var foruten Carl Borgaard (1851–62), Bjørnstjerne Bjørnson (1865–67) og Michael W. Brun (1868–72). Ibsen fikk oppført skuespillet Kjæmpehøien i 1850. Fra 1863 var han engasjert i bistilling som estetisk konsulent. Kongs-Emnerne ble oppført 1864 under hans instruksjon. Bjørnson satte også opp Kongs-Emnerne (1866/67) og dessuten Gildet paa Solhoug (1865/66). Flere ganger var Ibsen på tale som leder, men han var selv avvisende til dette. 1871/72 ble Michael Wallem Brun erstattet av Hartvig Lassen som estetisk konsulent og sensor, mens Andreas Isachsen ble sceneinstruktør. Skuespillerne som 1870 hadde forlatt teateret og startet sitt eget i Møllergaten under Bjørnsons ledelse, fikk tilbud om nytt engasjement. Februar 1873 overtok Ludvig Josephson som artistisk direktør. Han åpnet med Bjørnsons Maria Stuart i Skotland, ble likevel møtt med piping fordi han var svensk, men opparbeidet seg snart respekt. Han åpnet 1873/74 med Ibsens Kongs-Emnerne, 24. november fulgte urpremieren på Kjærlighedens Komedie. 10. september 1874 overvar Ibsen selv en forestilling med De Unges Forbund. 7. november 1874 introduserte Josephson opera ved teateret med premiere på Mozarts Don Juan. 20. mars 1875 var det premiere på Fru Inger til Østraat i anledning Ibsens 25-årsjubileum som dikter. 1875 fikk teateret sitt eget programblad, Mellemakten, først redigert av Thomas Thoresen, senere av Tharald Høyerup Blanc. 24. februar 1876 var det urpremiere på Peer Gynt i regi av Josephson og med musikk av Edvard Grieg. 15. januar 1877 brant det i teateret, og det ble midlertidig stengt. 11. februar samme år ble teateret gjenåpnet, men samtlige operister var sagt opp, og med nedleggelsen av operavirksomheten sa Josephson opp sin stilling og sluttet ved utgangen av sesongen. Under etterfølgeren Johan Vibe (1877–79) boikottet Ibsen teateret, og Samfundets Støtter ble først oppført 7. mars 1879. Teatersjef 1879–99 var Hans Schrøder. 1884–94 virket Bjørn Bjørnson i kombinert stilling som skuespiller og assisterende instruktør. Senere virket flere sceneinstruktører: Hans Wiers-Jenssen, Hjalmar Christensen (1893–98) og Otto Sinding (1898/99). Teateret opphørte med åpningen av Nationaltheatret høsten 1899. Om Ibsen-oppsetninger i 1880–90-årene, jf. H. Schrøder . Øyvind Anker har utarbeidet oversikt over blant annet repertoaret, ledelsen og direksjonsmedlemmene for samtlige sesonger 1827–99 (Anker 1956a). Teaterets historie frem til 1877 er skrevet av T. Blanc (1899), mens Trine Næss (2005) har skrevet om den følgende perioden.