Henrik Ibsens skrifter

Stiftet 15. november 1893, etter initiativ fra Erik Lie. Med seg hadde han en gruppe unge forfattere og sin far, Jonas Lie. Ibsen var en av innbyderne til det konstituerende møtet 7. mai 1894. Han deltok etter dette møtet ikke i foreningens virksomhet, men stod som medlem livet ut. Foreningen hadde to seksjoner, én faglitterær (oppløst 1902) og én skjønnlitterær. Seksjonene hadde egne styrer og formenn, samt en felles formann (den første var Gustav Storm). Ledere for skjønnlitterær seksjon var Arne Garborg (1894–96; i praksis Andreas Aubert), Jacob Hilditch (1896–1900), Jacob B. Bull (1900–1903), Knut Hamsun (januar–mars 1903), Gerhard Gran (1903–05) og Vilhelm Krag (1905–08). Foreningen oppnevnte i samarbeid med Kirkedepartementet et sakkyndig utvalg som fra 1894 innstilte kandidater til statens forfatterstipendier og private legater (jf. brev til H.E. Kinck 18. august 1895 med kommentarer). Foreningen bidro også med innspill til den politiske behandlingen av spørsmål tilknyttet internasjonal forfatterrett, særlig Norges tilslutning til Bernkonvensjonen (1896). Foreningens skjønnlitterære seksjon hadde 60 medlemmer i 1895, 75 i 1899 og 78 i 1905 (Brochmann 1952, 17–92; Ringdal 1993, 11–54).