Henrik Ibsens skrifter

Grunnlagt 1770 av Søren Gyldendal, som 1787 flyttet bokhandel og forlag til Klareboderne 3 i København. Gyldendal la særlig vekt på teologisk og religiøs litteratur. Etter hans død 1802 drev enken Frederikke Gyldendal, f. Kraft, bokhandelen videre, men solgte den 1809 til svigersønnen Jacob Deichmann. Under hans ledelse vokste forlaget betydelig, med juridisk litteratur som hovedsatsning. 1846 overtok Frederik V. Hegel sortimentet og papirhandelen, fra 1850 ble han også eier av forlaget. De første år foretok Hegel ingen større forandringer, men 1853 skilte han ut papirhandelen, og fra slutten av 1850-årene begynte det store oppsving som skulle gjøre forlaget til det ledende i Norden. Forgjengerne hadde prioritert den faglige og vitenskapelige litteraturen, mens Hegel la større vekt på skjønnlitterære utgivelser. I hans tid ble forlaget også sentrum for utgivelser av norsk litteratur, som dermed fikk innpass på det danske markedet. Ibsen ble på oppfordring fra Bjørnson knyttet til forlaget 1865 og fikk 1866 sin første utgivelse der med Brand. Senere kom alle hans bøker ut på Gyldendal. Hegel ansatte en rekke dyktige medarbeidere, deriblant August Larsen, som besørget korrekturen på Ibsens manuskripter og ble værende i forlaget i 40 år som fullmektig. Gjennom en omfattende korrespondanse med sine forfattere etablerte Hegel nære og personlige forbindelser og opparbeidet seg en autoritet som ikke var uten innflytelse på den litterære produksjon. I 1880-årene ble Gyldendal det viktigste forlaget for det moderne gjennombrudds forfattere i Danmark og Norge. Da Frederik Hegel døde 27. desember 1887, ble ledelsen overtatt av sønnen Jacob Hegel, samtidig som August Larsen fikk en mer fremtredende rolle i forhold til forfatterne. 1896 ansatte Jacob Hegel Peter Nansen som litterær leder av Gyldendal, noe som innledet en meget ekspansiv periode. August Larsen sluttet i forlaget 1903, ved sammenslutningen med Nordisk Forlag til ett aksjeselskap (L.C. Nielsen 1909; Tveterås 1950–96, b. 2, 113–337).