Henrik Ibsens skrifter

Bror av Georg Brandes. Studerte sanskrit, hebraisk, gresk, latin og slaviske språk og ble 1872 cand.mag. Publiserte 1870 en oversettelse av kong Sudrakas Lervognen og 1874 en oversettelse av Kalidasas Kongen og Danserinden. 1873 gift med Harriet Camilla Salomonsen. 1879 dr.philos. på en avhandling om Ushas og Ushashymnerne i Rigveda. Parallelt med studiene interesserte han seg for teater- og skuespillkunst, der han hentet sine første idealer fra Johan Ludvig Heibergs estetikk, fra Oehlenschlägers ungdomsdiktning og fra samspillet mellom Johanne Luise Heiberg og Michael Wiehe, samtidig som han ble venn av Frederik Høedt. Avla 1868 prøve på Det kongelige Theater for bl.a. fru Heiberg, men ble avvist. Skrev 1871–72 anmeldelser under signaturen «Spectator» i Illustreret Tidende. Anmeldte oppførelsen av Kongs-emnerne på Det kongelige Theater i København (1871) i Illustreret Tidende XIII, nr. 649 og 651. En reise til Paris 1873 ble avgjørende for hans syn på dramaturgi, som han fremførte i sitt og brorens tidsskrift Det nittende Aarhundrede 1874–78 og i anmeldelser under signaturene «Alceste» og «E.B.» i Morgenbladet 1875–78. Her angrep han Det kongelige Theaters repertoarmonopol (jf. innledningen, under Skandinavisk teater ) og teaterets ledelse, bl.a. for dets mangel på forståelse for den nye franske og norske dramatikk. Publiserte 1878–84 sine fremste dramaturgiske avhandlinger i Ude og Hjemme, der han krevde at sannhetskjærlighet måtte avløse deklamasjon og virtuositet. Skrev om Et dukkehjem i Ude og Hjemme III, 1879/80, nr. 118, 148–53 (HFL 3, 44, 67). Etter å ha forsvart doktorgraden 5. april 1879 reiste Brandes noen uker til Roma, der han også traff Ibsen (jf. GEBB 2, 43). 23. juli 1879 begikk hans hustru selvmord (jf. Harriet Brandes).

1880 valgt til Folketinget. Inngikk sammen med V. Hørup en avtale med C. Berg om leie av det danske Morgenbladet 1881–83. Motstanden mot Brandes i grundtvigianske kretser og håpet om regjeringsmakt fikk Berg til å oppsi kontrakten, og oktober 1884 startet Brandes, Hørup og Herman Bing Politiken. Skrev i 1880-årene en rekke skuespill og var meget produktiv som teater- og litteraturkritiker. Skrev om En folkefiende i Morgenbladet 1882 nr. 285 og om oppførelsen av stykket på Det kongelige Theater mars 1883 i Ude og Hjemme VI, 290–93, om A. Lindbergs oppsetning av Gengangere i København august 1883 i Ude og Hjemme VI, 594–95, om Vildanden i Politiken 1884 nr. 47 og om oppsetningen av stykket på Det kongelige Theater februar 1885 i Politiken 1885 nr. 54, om Peer Gynt på Dagmarteatret i Politiken 1886 nr. 15 og 16, om Gildet paa Solhaug på Dagmarteatret i Politiken 1886 nr. 307, om Rosmersholm i Politiken 1886 nr. 329 og om Fruen fra havet på Christiania Theater i Politiken 1889 nr. 147 (HFL 3, 34, 50, 72, 74–76, 78, 80).

August 1894 nedla Brandes sitt folketingsmandat. Han bodde oktober 1894 – februar 1897 i Norge, men bidro fremdeles til Politiken. Ved tilbakekomsten til Danmark ble han raskt meget omstridt. Utgav to radikale, naturalistiske romaner: Lykkens Blændværk (1898) og Det unge Blod (1899). Den siste skildret elskovsmøter mellom bokens unge helt og en grossererfrue og ble beslaglagt. Hans krasse litteratur- og teaterkritikk førte 1900 til at han ble fysisk forulempet av skuespilleren Robert Schyberg, som følte seg og sine kolleger ved Det kongelige Theater krenket. Brandes forlangte unnskyldning. De endte med å duellere, traff ikke hverandre, men ble begge idømt 14 dagers fengsel. Brandes la etter dette ned sin kritikervirksomhet fordi han følte hans motiver uansett ville bli trukket i tvil. 1900–01 bodde han igjen i Norge. 24. juli 1901 utnevnt til minister etter systemskiftet. Overtok samtidig redaksjonen av Politiken, men forlot bladet ved utgangen av 1904 etter strid om dets videre utvikling. Oversatte 1902–06 flere gammeltestamentlige skrifter. Etter Venstres sprengning januar 1905 gikk Brandes til Radikale Venstre. 1906–27 kongevalgt medlem av Landstinget. 1909–10 og 1913–20 finansminister i Carl Theodor Zahles regjeringer (Bricka; DBL). Brandes skrev om Bygmester Solness (Politiken 20. desember 1892); om Det franske Skuespillerselskabet i Kristiania (Samtiden 1894, 369–77); om Lille Eyolf (Politiken 14. desember 1894, nr. 348); om Når vi døde vågner som bok og på Det kongelige Theater (Politiken 20. desember 1899 og 29. januar 1900); Le drama d’Ibsen (Revue d’art dramatique 1900, 220–27, 322–30) (Ibsen-bibliografien).