Henrik Ibsens skrifter

Frederik Paludan-Müller var en av de danske dikterne som hadde størst betydning for Ibsen i hans tidlige forfatterår, noe en av hans tidligste litterære artikler også antyder. Paludan-Müllers forfatterskap, med de mytologiske diktverkene Amor og Psyche (1834), Venus (1841), Dryaden (1844) og Tithon (1844), ble både på grunn av sitt idealistiske og filosofiske emnevalg og sin suverene formelle beherskelse sterkt støttet av kritikeren Johan Ludvig Heiberg og hans krets (Paludan-Müller 1909, b. 1, 16–17). Ibsens syn på dette forfatterskapet svarte til en rådende vurdering i samtidskritikken. Paludan-Müllers store satiriske og filosofiske versroman Adam Homo (1841–48, 3 b.) fikk imidlertid en mer blandet mottagelse (1909, b. 2, 532–41), og tiden var kanskje i ferd med å gå fra en såvidt høystemt idealistisk diktning som Paludan-Müllers.

Også en annen av de store danske dikterne var nå i ferd med å miste sin sterke posisjon. Adam Oehlenschlägers stilling i årene rundt Ibsens debut i 1850 var preget av at hans ry var dalende (jf. Nasjonalromantikk nedenfor). Den danske forfatteren Jens Baggesen hadde allerede i årene mellom 1813 og 1820 rettet skarp kritikk mot Oehlenschläger. Med grunnlag i klassiske stilidealer anklaget han den store romantikeren for fri fantasiflukt på bekostning av sunn rasjonalitet og elementær etterrettelighet. Motsetningen mellom de to utløste en av de store feider i dansk litteraturhistorie. Ibsen kjente til denne polemikken og hentydet til den flere ganger (jf. bl.a. «Lidt, men Nok om Theaterafhandlingen i Christianiaposten» 1861). Også Heibergs kritikk av Oehlenschläger, fremsatt i flere store polemiske artikler (jf. nedenfor), kan Ibsen ha kjent. Ibsen skrev riktignok et hyllestdikt etter Oehlenschlägers død i 1850 (HIS 11, 80–83), og han refererer gjerne til Oehlenschläger i sine artikler (ikke minst i «Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien» 1857), men etter hvert fjernet han seg og tok avstand fra Oehlenschlägers stilidealer og emnevalg (jf. artikkelen «[Der gives en hel stor Klasse af Theaterstykker]» 5. oktober 1862 samt fjerde del av artikkelrekken «De to Theatre i Christiania» , der Ibsen 12. april 1861 skriver at «Oehlenschlægers nordiske Tragedier kan i vore Dage hos os for en stor Del umuligt nydes anderledes end literaturhistorisk» (HIS 16, s. 245 l. 7)).

Norsk litteratur i de første tiårene av 1800-tallet hadde vært dominert av lyrikken, mens seriøs dramatikk og prosakunst hadde færre utøvere (jf. innledningen til HIS 11k). Ved midten av århundret var denne situasjonen i endring, og prosadiktningen var i ferd med å finne sterkere fotfeste, parallelt med en begynnende dreining i retning av en mer individualiserende og realistisk-psykologisk menneskeskildring. En av de få utøverne på prosaens område, novelle- og romanforfatteren Maurits Hansen, døde i 1842, men var fremdeles det største navn på sitt felt. Mange av hans fortellinger hadde en psykologisk tematikk og bygget på en gradvis avsløring av en hemmlighet fra fortiden, mens personer og miljøer ofte var hverdagslige og kunne synes velkjente. Hansens fremstillingsteknikk hadde imidlertid et romantisk preg, blant annet med hyppig bruk av allvitende forfatterkommentar. Bjørn Tysdahl fastslår at Hansen «forholder seg til mange av de mer spesifikke tradisjoner i fortellerteknikk som var sterke i årene omkring 1800» (Tysdahl 1988, 13). Ibsens påbegynte romanmanuskript «Fangen paa Agershuus» (1850) har en rekke fortellertekniske trekk felles med Hansen (jf. kommentarer til denne teksten).

I løpet av 1850-årene kom flere markante nye forfattere til. Camilla Collett utgav i 1854–55 Norges første større roman, Amtmandens Døttre. Boken vakte oppsikt ved sitt sterke engasjement når det gjaldt kvinnenes undertrykte situasjon i ekteskap og samfunn, men den var både tematisk og fortellerteknisk beslektet med Hansens fremstillingsmåte. Noe nytt kom til med Bjørnsons såkalte bondefortellinger, som kan karakteriseres som lange noveller eller små romaner (Aanun, Et farlig Frieri, Ole Stormoen, En munter Mand, Synnøve Solbakken, Arne og En glad Gut). Bjørnsons fortellinger, som be utgitt i tidsrommet 1856–60, stod både formelt og innholdsmessig nært en populær genre på kontinentet, de såkalte landsbyhistorier (Dorfgeschichten), skrevet av forfattere som Berthold Auerbach, Gottfried Keller og deres etterfølgere. Slike historier foregikk i et avgrenset, oversiktlig lokalmiljø og inneholdt en i viss forstand realistisk personskildring, satt inn i rammer av folkelig sed og skikk. Bjørnson videreutviklet genren, ikke minst ved sin direkte fortellerstil og ved en nyskapende bruk av språket i norsk retning. Han benyttet ikke lenger allvitende fortellerholdning, og samlivet mellom menneskene ble gjerne fremstilt ved hjelp av direkte tale, noe som bidro til å gi tekstene et dramatisk og alment-realistisk preg. Genren hadde også en rekke utøvere i Danmark, og Ibsen viser god kjennskap til den i sine anmeldelser av Hother Hakon Wiggo Tolderlunds, Athalia Schwartz’, Herman Fredrik Ewalds og Klaus Groths fortellinger fra 1860–61 (jf. kommentarer til henholdsvis «[‹Fortællinger af Dr. H.› og ‹Danske Landsbyhistorier›]», «[Valdemar Krones Ungdomshistorie]» og «[Fortællinger af Klaus Groth]»).

Også Ibsens svigermor, Magdalene Thoresen, forsøkte seg innenfor en tilsvarende litterær form. Hennes fortelling «En Aften i Bergen», trykt i Illustreret Nyhedsblad i 1858, fikk senere plass sammen med andre korte tekster i hennes første samling, Fortællinger (1863). Thoresen tilstreber en realistisk fremstillingsmåte, og hennes emnevalg hentes gjerne fra lokalmiljøet, men historiene dreier seg ofte om skjulte lidenskaper og ulykkelige kjærlighetsforhold, fremstilt på en måte som også knytter dem til den foregående periodens litteratur (jf. Ibsens anmeldelse «[Fortællinger af Magdalene Thoresen]» 1863).

Den mest suksessrike danske prosaforfatteren i tiårene frem mot 1850 var kanskje Thomasine Gyllembourg, kritikeren Johan Ludvig Heibergs mor. Hun skrev en rekke fortellinger som gikk under betegnelen hverdagshistorier, etter tittelen på en av de tidligste, En Hverdagshistorie (1828), publisert i Heibergs tidsskrift Kjøbenhavns flyvende Post. Handlingen var lagt til borgerlige miljøer i forfatterens samtid, og borgerskapets dagligliv avløste her den romantiske diktningens mer eksotiske emnevalg. Gyllembourg skrev om forlovelser og ekteskap, økonomiske problemer, barneoppdragelse og sosiale omgangsformer, formidlet i en lettlest prosastil som gjorde henne svært populær. Men også Gyllembourg kunne, i likhet med Maurits Hansen, la avsløringer av skjulte hemmeligheter fra fortiden bli avgjørende for utviklingen av nåtidshandlingen. Dette trekket kan være en arv fra romantikken, men hennes forfatterskap regnes i dansk litteraturhistorie til den såkalte biedermeierlitteraturen, som også gjerne blir karakterisert som poetisk realisme. Betegnelsen innebærer at tidens virkelighetsoppfatning og estetiske idealer fortsatt preges av idealismen, som var en arv fra romantikken (jf. nedenfor), men det ideelle innholdet formidles på en mer realistisk og nøktern måte enn hos romantikerne. Betegnelsen har også vært brukt om norsk litteratur fra tiden midt på 1800-tallet (jf. Aarnes 1968).

I løpet av 1850-årene utviklet dansk prosadiktning seg i retning av psykologiske og individualiserende karaktertegninger. Heiberg karakteriserte den moderne litteraturens personer som interessante, et begrep han tilla positiv betydning (jf. nedenfor). Interessant var et moteord, opprinnelig introdusert av den tyske romantikeren Friedrich Schlegel i forbindelse med den forskjellen han mente å se mellom klassisk og moderne diktning (Über das Studium der griechischen Poesie, 1795–96). Heiberg hevdet at klassisk diktning lot karakterutviklingen være en følge av handlingen, mens moderne diktning lar handlingen være en følge av karakterutviklingen hos interessante og partikulære personligheter. Hos slike litterære personer må man skille mellom det ytre og registrerbare, og det indre, hemmelige liv de bærer i seg. Man er altså ikke i stand til å se og umiddelbart forstå de indre lidenskaper i en slik person, og diktning om interessante personligheter består ofte i opprulling av hemmeligheter fra fortiden.

Et mer realistisk preg hadde Hans Egede Schacks roman Phantasterne (1857), «dette merkelige arbeide, hvis indflydelse paa norsk literatur kan forfølges fra Bjørnsons ‹Arne› til Ibsens ‹Peer Gynt› og endog lige til ‹Vildanden› [denne romanen] ‹danner et af merkeskjellene i den danske literaturs udvikling›» (Collin 1907, b. 2, 314). Tittelen viser til de tre vennene Conrad, Christian og Thomas og deres ulike fantasier og fantasterier. Thomas er den mest nøkterne, mens de to andre benytter fantasien til ren virkelighetsflukt. Conrad makter å vende tilbake til et mer nøkternt liv, mens Christian glir inn i galskap og ender sitt liv på et sinnssykehus. Boken ble omtalt i Illustreret Nyhedsblad 27. desember 1857 (nr. 52, s. 260). Ibsen kjente denne ferske romanen og benytter den som sammenligningsmateriale når han i 1860 skriver i en anmeldelse at «Denne Art af fortællende Digtning, Sjælelivsskildringen […] har sjelden tidligere været behandlet i Danmark. Hvad der vel maatte komme denne Digtning nærmest, er den afdøde Schak’s ‹Phantasterne,›» (HIS 16, s. 224 l. 26). Realistisk-psykologiske sjelelivsskildringer var relativt få også i Norge på dette tidspunkt, til tross for de psykologiske portrettene i Bjørnsons bondefortellinger og Colletts roman.