Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til brev
av Narve Fulsås
ØKONOMI
I brev til Bjørnson 28. januar 1865 skrev Ibsen at hans utgifter i Roma var 40 scudi (ca. 40 spesidaler; jf. nedenfor, under Valuta, pengeverdier og bankforbindelser ) i måneden. Det vil si at han kom nokså langt med diktergasjen på 400 spesidaler, som han ble tildelt ved stortingsvedtak 12. mai 1866. I alle fall var dette en ikke ubetydelig sum når man sammenholder den med at Stortinget i 1851 satte høyeste byråsjeflønn til 700 spesidaler (Benum 1979, 326), og at begynnergasjen fra 1866, da alle lærerstillinger ved universitetet ble gjort til professorater, ble satt til 800 og høyeste gasje til 1500 spesidaler (Gran red. 1911, b. 1, 284). En mannlig allmueskolelærer i Bergen tjente 250 spesidaler i 1870 (Hagemann 1992, 50). Og for en forfatter kom jo inntekter av forfatterskapet i tillegg.
I løpet av årene i Roma (1864–68) endret Ibsens økonomiske situasjon seg vesentlig. Særlig hans andre periode i Kristiania 1857–64 hadde vært vanskelig. Hans problemer lar seg ikke enkelt forklare med inntektssvikt: Fra Kristiania Norske Theater fikk han 1857–62 årlig utbetalt mellom 635 og 767 spesidaler, og til tross for en restanse på nesten 100 spesidaler fra våren 1862, som teateret aldri greide å innfri, burde dette sikret en problemfri økonomi (Dahl 2001, 36). At han likevel hadde det så vanskelig, er forklart med at han reiste fra Bergen med gjeld (B. Ibsen 1948, 21), noe også flere brev vitner om. Dessuten hadde han farskapsbidraget, og han greide ikke å komme à jour med skatteinnbetalingene (Edvardsen 2001, 73). Resultatet var at Ibsen levde med utpanting og auksjonstrusler hengende over seg. I tillegg til dette, og sannsynligvis i sammenheng med det, kom alkoholproblemer og i alle fall én tung sykdomsperiode i slutten av 1861. Da Ibsen forlot Norge, hadde han fortsatt gjeld, og også de to første årene i Roma var trange. Men så kom det store vendepunktet i 1866 da han fikk diktergasje samtidig som Brand ble utgitt i fire opplag på til sammen 3000 eksemplarer, til et samlet honorar av 517 ½ spesidaler, og han på toppen av det hele også ble tildelt to reisestipend på 100 og 350 spesidaler. I 1871 var Ibsen stort sett kvitt sin gjeld, og han hadde penger i banken. Han tillot seg å spille litt, men med lav risiko: Gjennom Hegel satset han mindre summer på lodd i det danske pengelotteriet Københavns Klasselotteri. Likevel levde Ibsen-familien fremdeles så spartansk at Sigurd ikke torde invitere kamerater hjem, og han ble ertet for de romslige klærne moren sydde til ham av farens avlagte tøy (B. Ibsen 1948, 37).
IBSENS ØKONOMI 1870–79
I 1870 begynte Ibsen å føre en ny regnskapsbok («Regnskabsbog for Henrik Ibsen. Dresden 1870», forkortet RB 1870). Den går frem til og med 1889 og gjør det mulig fra nå av å følge i alle fall én side av hans økonomi nokså grundig. Det er særlig for inntektssiden regnskapet er informativt, fordi Ibsen har gitt presise og detaljerte opplysninger om hvert enkelt inngående beløp. Når man sammenholder med andre kilder, først og fremst brevene og Gyldendal-materialet, synes det også som om alle inntekter blir innført og ingen holdt utenfor. På bakgrunn av disse opplysningene kan utviklingen i Ibsens inntekt og sammensetningen av den følges fra år til år. I tabellen «Ibsens inntekter 1870–79» er alle beløp omregnet til kroner og fordelt på noen hovedgrupper, og det er overveldende tydelig at Ibsens økonomiske basis i hele denne perioden lå i Norge og Skandinavia. Tidlig i 1870-årene skyldes det at Ibsen nesten bare ble lest og oppført i Skandinavia. Skandinavias økonomiske betydning endret seg ikke vesentlig selv etter at hans stykker ble oversatt til tysk og satt opp på tyske scener, ettersom det ikke eksisterte noen lovgivning som påla tyske forlag eller teatre å betale ham for å bruke hans tekster. 14. april 1878 skrev Georg Brandes til Victorinus Pingel:
Har De seet at der skal være stor Skribentcongres under Pariserudstillingen under Hugos Forsæde for at varetage gjensidige internationale Interesser. Danmark bliver formodentlig det eneste Land som ingen sender. […] Regjeringen vil jo ingen Convention have hos os, for at man i Mag kan plyndre de franske Theatre og Romanforfattere. End ikke med Tydskland vil man have en Convention, skjøndt Tydskland tilbyder. Vi Par mere bekjendte Forfattere have de evige Vanskeligheder med at blive færdig paa Dag og Time hvis vi ei ville miste alt Honorar og det for at usle Oversætteruhyrer i Hjemmet frit kunne rane og plyndre de gode tydske Skribenter.
Tabell 1
Ibsens inntekter 1870–79 fordelt på noen hovedgrupper (kroner). Kilde: RB 1870.
Nylig blev Ibsen ved Samfundets Støtter her berøvet mindst en 15000 Mark [13 350 kroner] i Honorar fra meer end 20 Theatre fordi der ingen Convention er, som tvinger Theatrene til at spørge ham om Forlov. Og hans Forlægger [sikter sannsynligvis til Th. Ackermann] har tabt mange Penge paa hans Stykker; 3 andre Piratforlæggere, der solgte det for 2 Groschen, mens Forlæggeren tok 2 Mark, spandt Silke derved (GEBB 3, 273–74).
På denne bakgrunn forstår man Ibsens engasjement for å sikre forfatteres økonomiske interesser; det gjelder både hans private sak mot boktrykker H.J. Jensen og hans iver etter å få i stand en nasjonal lov om skrifteiendomsrett og internasjonale avtaler om gjensidig beskyttelse av slike rettigheter (jf. nedenfor).
Inntektsoversikten viser at bokinntektene de fleste år veide tyngre enn teaterinntektene. Ved hjelp av de såkalte forlagskladdene i Gyldendals arkiv kan bokinntektene følges helt fra Ibsens første utgivelse hos Hegel, Brand i 1866. Vi ser her hvordan Hegels forventninger, og Ibsens inntekter, steg fra utgivelse til utgivelse. Arkhonoraret (honorar per 16 sider) økte også i takt med økende opplag.
Tabell 2
Opplagsstørrelse og honorar for første utgave av nye verker hos Gyldendal 1866–79 (alle pengebeløp i kroner). Kilde: KBK Forlagskladde 1850–1903; jf. også Tveterås 1950–96, b. 2, 214–15.
Korrigerer vi for økningen i opplagsstørrelsen, ser vi at arkhonoraret endrer seg lite fra 1867 til 1871, men at det gjør et lite hopp fra 50 til 55 kroner per ark per 1000 eksemplarer med Kejser og Galilæer i 1873, og deretter til over 58 kroner per ark for de enda større opplagene av Samfundets støtter i 1877 og Et dukkehjem i 1879.
Dessverre har Ibsen ført sine utgifter på en måte som er langt mindre informativ enn føringen av inntekter. Utgiftskontoen inneholder utvalgte poster fra inntektskontoen, som diktergasje, kontouttak fra Gyldendal og teaterhonorarer, men opplyser sjelden om annet enn at beløpene er innbetalt «husholdningskassen», «rejsekassen» o.l. Utgiftskontoen gir dermed ingen opplysninger om hva disse pengene konkret er brukt til. Kontoen inneholder også noen poster med utgifter til aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer. Samtidig har Ibsen bakerst i regnskapsboken ført en egen «Fortegnelse over mig tilhørende værdipapirer, obligationer m.m.». Sammenholder man de beløpene som er ført til slike formål i utgiftskontoen, med utgiftene i fortegnelsen, viser det seg at innførslene i utgiftskontoen ikke er fullstendige. Dette blir også bekreftet av at Ibsen i 1884 oppjusterte utgiftskontoen med ca. 27 000 kroner for «diverse i årenes løb ikke bogførte udgifter til køb af værdipapirer, aktier, obligationer, til korrekturlæsning o.s.v.». Denne oppjusteringen synes å svare omtrent til differansen man får ved å sammenholde verdipapirutgiftene i utgiftskontoen med utgiftene ført i verdipapirfortegnelsen, og ved oppjusteringen kom inntekts- og utgiftskontoen i balanse. For enkelhets skyld setter vi derfor hans finansinvesteringer lik differansen mellom samlede inntekter og det vi kan kalle forbruksutgifter – selv om altså «finansinvesteringene» da vil inneholde noen mindre utgifter til korrekturlesning o.l. Med dette forbeholdet, og med forbehold om at periodiseringen kan være litt misvisende, kan vi dermed fordele utgiftene hans på disse to hovedgruppene, slik tabellen «Ibsens forbruksutgifter og finansinvesteringer 1870–79» viser. Det fremgår at Ibsen-familien ikke bare kunne nyte en jevnt voksende velstand utover i 1870-årene, men at Ibsen også kunne plassere stadig større honorarinntekter i verdipapirer. Fra 1877 ble finansinntektene på denne måten større enn diktergasjen. Til sammen dekket disse to inntektskildene fra ⅓ til ½ av familiens forbruk mot slutten av tiåret (jf. første tabell).
Tabell 3
Ibsens forbruksutgifter og finansinvesteringer 1870–79 (kroner). Kilde: RB 1870; N.K. Jacobsen 2005.
Ibsen tjente godt sammenlignet med norske embetsmenn. En ekspedisjonssjef hadde 5400 kroner i årsgasje, en byråsjef 3400. Ibsens svoger J.H. Thoresen hadde som sorenskriver i Telemark en gasje på 3800 kroner. I tillegg kom beregnet overskudd av gårdsdrift på 200 kroner og kontorbidrag på 1640 kroner, til sammen 5640 kroner (Norges Statskalender for Aaret 1876, 62; 1877, 13). Slike summer gav ikke nødvendigvis en romslig økonomi. Midt i 1870-årene ble både overlærer Knud Knudsen ved katedralskolen i Kristiania og professor Johan Storm ved universitetet oppført med 4600 kroner i årsinntekt. For den nøysomme ungkaren Knudsen var det nok til at han personlig kunne dekke en vesentlig del av fordringene da Det norske Theater i Kristiania gikk konkurs i 1862, til at han kunne finansiere sine bokutgivelser, til at han kunne støtte en rekke studerende ungdommer og andre trengende og i tillegg etterlate seg en betydelig formue. For familiemannen Storm derimot var samme sum opphav til økonomiske bekymringer (E.B. Johnsen 2006, 315–16).
Mer nærliggende er det likevel å sammenligne med tyske forhold. Midt i 1860-årene trengte en liten borgerlig husholdning ca. 1200 thaler (3200 kroner) årlig for å leve behagelig (Wittmann 1982, 168). Professorlønninger varierte mellom 700 og 2000–3000 thaler (fra 1867 kroner til 5333–8000 kroner) (Wehler 1987–2008, b. 3, 425). Professorer var materielt trygge, men levde ikke overdådig. De tilhørte likevel klart det øverste inntektssjikt. I 1877 tjente for eksempel en bokholder 460 thaler (1225 kroner) i året. En bokhandlerbetjent hos T. Ackermann i München tjente 960–1560 mark (855–1390 kroner) årlig, avhengig av arbeidsoppgavene (Meiner 1965, 15). I 1875 ble bare 5 % av befolkningen i Preussen lignet for en inntekt på mer enn 1000 thaler (2667 kroner) (Wittmann 1982, 205–06).
Georg Brandes bodde 1877–83 i Berlin. Han var flere ganger desperat bekymret for sin økonomi, men måtte også innrømme en gang at «Jeg fortjener uten vanskelighed hva jeg behøver». Hans biograf mener at Brandes alt i alt hadde forholdsvis gode inntekter, at hans problemer i første rekke skyldtes at han bodde i et strøk med nyrike, og at han, helt i motsetning til Ibsen, prøvde å holde tritt med kravene til selskapelig representasjon i en krets som omfattet millionærer. 1879 var et gjennomsnittlig år for Brandes i denne perioden, og da tjente han litt over 6000 kroner (J. Knudsen 1988, 95–102). Det er bare vel en tredjedel av Ibsens inntekt samme år.
I brev til H. Lassen 21. februar 1876 opplyser Ibsen at Paul Lindau tjente 15 000 thaler (40 000 kroner) på sitt stykke Ein Erfolg på bare ett år. Dette synes å indikere at Ibsen var dårligere stilt enn tyske forfattere han kunne sammenligne seg med. Et brev fra Jonas Lie, som også omtaler Lindau, peker imidlertid i en annen retning, både når det gjelder forfatternes økonomi spesielt og deres status mer alment. 11. juni 1879 skrev Lie fra Stuttgart til lærerinnen Olivia Hansen i Kristiania at tyskernes
folkelige Liv og Dannelse, som jeg ser det her i Sydtydskland, ligger femti Aar tilbage for vort Liv i Norden. Man – og Kvinderne er det ikke Tale om – kjender her i Sydtydskland ikke sine egne Digtere og Skribenter; de nyde heller ingen synderlig borgerlig Anseelse ved Siden af Rang og Titler. […] Forfattere som Paul Lindau […] kan ikke leve af deres Forfatterskab alene, og at en Digter lever af sin Pen, er dem temmelig ubegribeligt, men endnu mere ubegribeligt, at han overhovedet vil være det eller Kunstner, hvis han kunde opnaa en fastlønnet og æret offentlig Ansættelse – se der ser Du Virkeligheden, Aanden, som raader under det Hele, og sammenlign saa med vort velsignede Land hjemme! (Lie 1915, 114–15).
Tyske forfatteres økonomi og samfunssposisjon er nærmere behandlet nedenfor under Litteratur, kultur og politikk i Tyskland , og fremstillingen der bekrefter langt på vei Lies inntrykk.
IBSENS ØKONOMI 1880–89
For 1880-årene er oversikten over inntekter supplert med en kolonne for noen beskjedne tyske bokhonorarer, alle fra Theodor Ackermann i München. Dessuten er «skandinaviske teaterinntekter» erstattet med «nordiske teaterinntekter» for å inkludere betalinger fra finske teatre.
Tabell 4
Ibsens inntekter 1880–89 fordelt på noen hovedgrupper (alle pengebeløp i kroner). Kilde: RB 1870.
Vi merker oss for det første at det aller meste av inntektene fremdeles stammer fra Skandinavia. For tiåret under ett kommer 93 % av inntektene fra det som må kalles hjemmemarkedet. Samtidig ser vi at Ibsen enkelte år får en del inntekter fra tyske teatre. Dette ble viktig for hans tyske forlagspolitikk. Måten han kunne hente inntekter på i Tyskland, var i første omgang gjennom kontroll med oversettelsene som ble benyttet av teatrene.
For det andre ser vi at teaterinntektene i dette tiåret passerer bokinntektene i betydning. For tiåret under ett utgjør bokhonorarer 34,4 % og teaterhonorarer 36,6 % av samlet inntekt. Denne forskyvningen i forhold til det foregående tiåret viser først og fremst hvilken økonomisk betydning det hadde for Ibsen at de skandinaviske landene i slutten av 1870-årene inngikk avtaler om gjensidig beskyttelse av forfatterrett (jf. nedenfor, under Forfatterrett ). Det er i første rekke økte teaterinntekter fra Danmark og Sverige som ligger bak den voksende betydningen denne inntektskilden får i 1880-årene.
For det tredje ser vi at finansinntekter nå passerer diktergasjen i økonomisk betydning. Samlet finansinntekt for tiåret er over dobbelt så stor som samlet diktergasje, knapt 35 000 mot 16 000 kroner. Da Ibsen første gang søkte statsstøtte i brev til Karl 15. den 10. mars 1863, skrev han: «At leve udelukkende eller blot væsentligt af literær Virksomhed hertillands, er en Umulighed.» To tiår senere var han i stand til å investere en så stor del av forfatterinntektene sine i verdipapirer at han kunne ha levd av diktergasje og aksjeinntekter alene om det skulle vært nødvendig. Disse to inntektspostene utgjorde gjennomsnittlig vel 5000 kroner årlig. De svenske forfatterne på denne tid, de såkalte åttitalisterna, tjente knapt 2000 kroner årlig på sine forfatterskap (Gedin 2004, 357). På denne bakgrunnen måtte også argumentet for diktergasjene forandres. Begrunnelsen ble nå at de skulle kompensere for tap av inntekter fra oversettelser (jf. brev til J. Sverdrup 4. februar 1877 og H.E. Berner 18. februar 1882).
Samlede inntekter lå de fleste år mellom 15 000 og 20 000 kroner. Det beste året er tiårets første, og det avspeiler suksessen med Et dukkehjem både på bokmarkedet og de nordiske teatrene. I første del av tiåret merker 1882 seg ut som det dårligste året. Årsaken er at ingen teatersjefer ville anta Gengangere. I annen halvdel, og i tiåret under ett, er 1887 det dårligste. Årsaken er blant annet at Edvard Fallesen ikke satte opp Rosmersholm på Det kongelige Theater i København. I tillegg ble Ibsen overtalt av direktør Hans Schrøder ved Christiania Theater til å akseptere tantièmehonorering, 10 % av bruttoinntekten, for samme stykke. Rosmersholm gikk bare tretten ganger i 1887, og for neste stykke forlangte Ibsen igjen et fast honorar (jf. brev til H. Schrøder 6. desember 1888). Dessuten var 1887 et av meget få år uten nye utgaver av eldre bøker på Gyldendal.
For nyutgivelsene er opplysninger om opplag og honorarer samlet i Tabell 5. Mens 1870-årene var kjennetegnet av stadig større førsteopplag og rask oppfølging med nye opplag, er 1880-årene kjennetegnet av at markedet stabiliserer seg rundt opplag på 10 000 eksemplarer. For Vildanden går Hegel ned til 8000, men må raskt følge opp med 2000 ekstra. Det blir ikke nødvendig med Rosmersholm, men med Fruen fra havet går forlaget likevel igjen tilbake til 10 000 med en gang. Et interessant, men uutforsket spørsmål er om stammen av disse 8 000 – 10 000 bokkjøperne er mer eller mindre den samme fra 1870-årene over i 1880-årene, eller om det skjer en vesentlig utskiftning av Ibsen-lesere i og med at han blir de radikales forfatter.
Når det gjelder honorering, ligger også det stabilt. Fra og med Gengangere oppnår Ibsen 60 kroner per ark per 1000 eksemplarer. Det var den høyeste honorarsats forlaget betalte, og Ibsen var sannsynligvis den eneste som oppnådde den. Både Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland fikk rundt 55 kroner. Opplagene deres lå noe lavere enn for Ibsens bøker. I 1883 kom Bjørnsons Over Ævne : første Stykke og Lies Familjen paa Gilje begge i 7000 eksemplarer, Kiellands Gift i 6000 (Tveterås 1950–96, b. 2, 176, 215; b. 4, 62, 66, 71).
Tabell 5
Opplagsstørrelse og honorar for første utgave av nye verker hos Gyldendal 1880–89 (alle pengebeløp i kroner). Kilde: KBK Forlagskladde 1850–1903.
Ibsens utgifter og fordelingen av dem på «forbruk» og «finansinvesteringer» i Tabell 6 er beregnet slik det er gjort rede for ovenfor. Det må igjen presiseres at periodiseringen kan være noe misvisende, idet faktiske investeringer gjerne er gjort på et senere tidspunkt enn det som fremgår av tabellen. Når det gjelder skatter, gir regnskapsboken ingen opplysninger, og det lar seg ikke avgjøre om disse er betalt fra «husholdningskassen» eller ikke. I praksis spiller det imidlertid liten rolle. Ibsen skriver i brev til Jacob Hegel 10. mai 1892 at han som utlending i München «kun havde at svare skat af, hvad jeg ved mit literære arbejde fortjente i selve Bayern og det blev jo ikke så farlig meget».
Gjennomsnittlig årlig forbruk ligger mellom 10 000 og 11 000 kroner; slik sett kunne Ibsen fremdeles ikke «leve» av diktergasje og utbytte av verdipapirer. Utgiftstoppene er i 1884 og 1885. I 1884 reiste Sigurd og Susanna til Nordkapp og Trøndelag. I 1885 var Henrik og Susanna i Norge, samtidig som Sigurd trengte penger som ulønnet attaché i utenriksdepartementet. De fleste somrene hadde Ibsen et lengre opphold på hotell på et eller annet turiststed: 1880 Berchtesgaden, 1881 Sorrento, 1882, 1883, 1884 og 1889 Gossensass, 1885 Molde og 1887 Sæby i Danmark. Unntakene er 1886 og 1888 da han oppholdt seg hele sommeren i München for å skrive, og disse årene er også blant tiårets billigste.
Tabell 6
Ibsens forbruksutgifter og finansinvesteringer 1880–99 (alle pengebeløp i kroner). Kilde: RB 1870.
Selv om Ibsen forbrukte en del av forfatterinntektene, kunne han investere enda mer i verdipapirer dette tiåret enn han hadde gjort i det foregående. Ifølge hans egne summeringer hadde han ved utgangen av 1870-årene verdipapirer til en nominell verdi av 45 800 kroner. Ti år senere var det økt til 107 310 kroner (NBO RB 1870). Ibsen var i økonomisk forstand meget veletablert og i en posisjon som ble misunt av kollegene. Etter forsoningsmøtet mellom Ibsen og Bjørnson i Schwaz sommeren 1884 skrev Bjørnson til Lie: «vi ser både mer og bedre; vor intellektualitet er ubetinget større. Men han inrætter sig således med sin, at den gir flere procent allikevæl» (Bjørnson 1932, b. 2, 244).
IBSENS ØKONOMI 1890–1900
I 1890 påbegynte Ibsen en ny regnskapsbok (NBO RB 1890). Den er ført på samme måte som den forrige, som han påbegynte i 1870, og inntekter og utgifter er registrert til ut i januar 1901. For årene 1890–1900 kan vi derfor presentere hans økonomi etter samme hovedmønster som for 1870- og 1880-årene.
Tabell 7
Ibsens inntekter 1890–1900 fordelt på noen hovedgrupper (alle pengebeløp i kroner). Kilde: RB 1870.
Som tabell 7 viser, fortsetter Ibsens årlige inntekter bare å stige også i dette tiåret. Mens årsinntekten i 1880-årene stort sett lå mellom 15 000 og 20 000 kroner, ligger den i første halvdel av 1890-årene mellom 20 000 og 30 000 kroner og i annen halvdel mellom 30 000 og 50 000 kroner. Da holder vi toppåret 1898 med en årsinntekt på nesten 100 000 kroner utenfor. Dette året bokførte Ibsen et Gyldendal-honorar på 75 000 kroner for Samlede værker (10 b., 1898–1902). Gjennomsnittlig årlig inntekt for hele perioden, med Gyldendal-honoraret inkludert, blir ca. 38 500 kroner.
Mens teaterinntektene i 1880-årene lå noe høyere enn bokinntektene, er det omvendt i 1890-årene. Også her er imidlertid honoraret for samlede verker utslagsgivende. Det mest slående er den regelmessige vekslingen mellom de to inntektskildene: I år med utgivelser av et nytt verk er bokinntektene størst, det følgende året kommer teaterinntektene.
I forhold til en romanforfatter var Ibsen i en forstand privilegert ved å kunne doble inntekten på denne måten. Samtidig er det verdt å understreke det i og for seg velkjente faktum at han holdt seg utelukkende til disse to kildene. Overfor det lesende publikummet insisterte Ibsen på bokformatet som eneste kommunikasjonsform og motsatte seg tidsskriftpublisering, i alle fall der han hadde mulighet for å påvirke det (brev til J. Elias 17. desember 1890). Han avviste også de fleste forespørsler om å skrive for presse og tidsskrifter. Det fantes dessuten en rekke alternative inntektskilder for forfattere på denne tiden. Foredrags- og opplesningsturneer var en av dem. Bjørnson gjorde slike ting, Ibsen gjorde det ikke. Det er blitt sagt at den almene interessen for forfattere og deres verden må ha vært relativt større i perioden 1880–1914 enn noen gang før eller siden (CHBB 6, 211). Ibsen holdt seg i bakgrunnen og gav sjelden intervjuer. Det er vel ikke tvil om at hvis han virkelig hadde ønsket det, kunne han ha tjent nesten det han hadde villet ved å skrive for den kommersielle teatersektoren. Slik sett var det langt på vei hans egne kunstneriske valg som satte grenser for hans inntekter.
Tabell 8
Opplagsstørrelse og honorar for første utgave av nye verker hos Gyldendal 1890–99 (alle pengebeløp i kroner). Kilde: KBK Forlagskladde 1850–1903.
Hjemmemarkedet for bøker holder seg i begynnelsen av 1890-årene på samme nivå som i 1880-årene, med førsteopplag på 10 000 eksemplarer. Men med Lille Eyolf (1894) må Gyldendal straks trykke et nytt opplag, og de to siste utgivelsene kommer derfor i førsteopplag på 12 000. Heller ikke det viser seg å være tilstrekkelig: Markedspotensialet ved utgangen av tiåret ligger snarere rundt 15 000 eksemplarer.
Den viktigste nye inntektskilden i 1890-årene er inntekter fra oversatte bøker. Alt i 1870- og 1880-årene kom det noe fra tyske oversettelser, men alt i alt var det tale om helt ubetydelige summer.
Tabell 9
Bokinntekter 1890–1900, fra Gyldendal og fra oversettelser til tysk, engelsk og fransk (alle pengebeløp i kroner). Kilde: RB 1890.
At Ibsen nå får større inntekter fra oversettelser, skyldes ikke at det først er nå han blir solgt på de store europeiske språk. Allerede i 1890 var Ibsen representert med 16 titler i totalt 494 000 eksemplarer i Reclams Universal-Bibliothek (Keel 1992, 136). Reclams billigbøker gav imidlertid ikke rom for noe forfatterhonorar. I Storbritannia startet massesalget senere, med William Archers oversettelser hos Walter Scott fra desember 1888. I 1893 regnet Archer med at det var solgt 40 000 Ibsen-bøker i Storbritannia, mange av dem med flere stykker i ett bind (Rem 2001, 416–20). De første innbetalingene fra Scott kom i 1890. Samme år betalte også Reclam et «frivilligt forfatterhonorar» på 1000 mark (889 kroner) (RB 1890).
Ibsens inntekter fra oversatte bøker skyldes heller ikke at han selger oversetterrettigheter – slike hadde han fremdeles ikke (jf. nedenfor, under Forfatterrett og utgivelsespolitikk ). Inntektene skyldes at Fischer i Berlin og Heinemann i London var villige til å betale for retten til å være først ute og på den måten forsøke å få eksklusive rettigheter på sine respektive markeder. Markedsverdien av Ibsen-bøker var altså stor nok til å skaffe ham utenlandske bokinntekter også før han ble beskyttet av Bernkonvensjonen.
Tabell 10
Teaterinntekter 1890–1900, fra nordiske oppsetninger og oppsetninger på tysk, engelsk, fransk og italiensk (alle pengebeløp i kroner). Kilde: RB 1890.
Når det gjelder teaterinntekter, er endringen fra 1880-årene til 1890-årene enda mer slående. Her ser vi at de samlede utenomnordiske inntektene nå er helt på høyde med inntektene fra Norden. Det er inntektene fra Tyskland og Østerrike som utgjør den desiderte hovedtyngden. De snaut 57 000 kroner som kom fra tyskspråklige teatre, kom i all hovedsak fra tre hovedkilder: ca. 33 500 kroner gjennom teateragenturet Felix Bloch Erben (jf. Brevmottagere : institusjoner, organisasjoner, bedrifter), ca. 16 500 kroner fra Burgtheater i Wien og ca. 6500 kroner fra Hoftheater i München (NBO RB 1890). Burgtheater skaffet ham i denne perioden like store inntekter som Det kongelige Theater i København og nesten like store som Christiania Theater og etterfølgeren Nationaltheatret.
Utgiftene er som i den foregående regnskapsboken ført på en langt mindre spesifisert måte enn inntektene. De vanlige innførslene er av typen «Modtaget fra NN», eller mer spesifikt: «Modtaget fra NN og indbetalt i huskassen». Det er også ført noen overføringer til innkjøp av verdipapirer, men det er klart at disse ikke er fullstendige; det fremgår når man sammenligner disse postene med oversikten over investeringer i den delen som heter «Fortegnelse over mig tilhørende værdipapirer». Den siste fortegnelsen synes fullstendig og er ført svært oversiktlig, og kunne på den måten vært brukt som grunnlag for oppgavene over «finansinvesteringer» i tabell 11. Ulempen er at periodiseringen dermed ville blitt svært villedende, med negativt forbruk enkelte år. Finansinvesteringer er derfor også i for denne perioden beregnet som for de foregående, det vil si som differansen mellom samlede inntekter og det som i utgiftskontoen synes å kunne klassifiseres som forbruksutgifter.
Tabell 11
Ibsens forbruksutgifter (samt skatt) og finansinvesteringer 1890–1900 (alle pengebeløp i kroner). Kilde: RB 1870.
Sammenholdt med tallene i fortegnelsen over verdipapirer blir de samlede finansinvesteringer på denne måten undervurdert med ca. 15 000 kroner. Det lar seg ikke avgjøre om dette skyldes at noen inntektsposter ikke er bokført, eller om forbruksutgiftene er satt noe for høyt.
Fra Ibsen flyttet inn i Arbins gate i 1895, betalte han 2500 kroner året i husleie (Edvardsen 2001, 279). Under forbruksutgifter kommer også skatter. I Norge ble de noe større enn det Ibsen var vant til fra Bayern (jf. brev til J. Hegel 10. mai 1892). De første årene etter at han var flyttet til Kristiania, protesterte han på ligningsmyndighetenes skjønn. For 1891 gikk skattemyndighetene ut fra en inntekt på 10 000 kroner og en formue på 200 000 kroner. Neste år oppjusterte de anslaget til 25 000 kroner i inntekt og 400 000 kroner i formue. Etter protest gikk de med på å halvere dette til 12 000 kroner i inntekt og 200 000 kroner i formue. Også senere år ble Ibsen satt opp med disse summene, som for 1892 gav en byskatt på 1175 kroner (Edvardsen 2001, 242–43). På denne tiden kom det statsskatt i tillegg. I 1892 ble det vedtatt å innføre direkte statsskatt. Fra 1895 ble den gjort svakt progressiv på bakgrunn av økte forsvarsbevilgninger under unionskonflikten med Sverige (Nerbøvik 1999, 224–25). I brev til Nils Lund 15. mai 1900 ber Ibsen ham betale 2750 kroner i skatter. Av det var vel 2000 kroner kommuneskatt, resten statsskatt (jf. kommentar til brevet).
Anslaget til ligningsmyndighetene i Kristiania over Ibsens inntekter lå alt i utgangspunktet for lavt og ble mer og mer misvisende. Formuen derimot ble i utgangspunktet overvurdert. I verdipapirfortegnelsen har Ibsen nådd en kumulert sum på 125 000 kroner ved utgangen av 1891. Han hadde med seg en del malerier til Kristiania, men ikke så mye annet. Formuen vokste likevel raskt. Ved århundreskiftet var verdipapirbeholdningen nesten tredoblet, med en kumulert sum på 333 000 kroner ved utgangen av 1900. Det er mulig at formuesanslaget ble satt så høyt allerede ved inngangen til 1890-årene fordi ligningsmyndighetene i det inkluderte verdien av forfatterrettighetene.
IBSENS INNTEKTER – NOEN SAMMENLIGNINGER
Hvor godt tjente Ibsen? Michael Meyer har hevdet at Ibsens inntekter var elendige sammenlignet med inntektene til de fremste engelske forfatterne. Hans eksempler er Anthony Trollope, som kunne tjene opp til £ 4500 per år (83 250 kroner), og John Ruskin som årlig fikk inn £ 4000 (74 000 kroner) i royalty på sine bøker. Riktignok kommer Ibsen godt ut sammenlignet med norske embetsmenn, vedgår Meyer, men «så beskjedent var lønnsnivået i Norge at myten om Ibsen som velstående mann har holdt seg helt til våre dager» (Meyer 1971, 392).
Meyers dom er villedende både i en norsk og i en europeisk kontekst. Ibsens gjennomsnittsinntekt i 1890-årene, snaut 38 500 kroner, var nesten det dobbelte av norsk statsministergasje (20 000 kroner), over det tredobbelte av en statsrådsgasje (12 000 kroner) og mer enn det seksdobbelte av høyeste professorgasje (6000 kroner) (Norges Statskalender for Aaret 1901). Ibsen står seg godt også om vi sammenligner med samtidige europeiske forfattere, og da må vi særlig fremheve den økonomiske betydningen av det skandinaviske bokmarkedet. I 1888 skrev Alexander Kielland til den nye Gyldendal-sjefen Jacob Hegel fra Paris: «efter min Formening findes der ikke i vore Dage nogen Nation, hvor der læses saa mange Bøger som i Skandinavien» (A.L. Kielland 1978–81, b. 2, 237). Han mente det bare var 20 franske forfattere som kom i førsteopplag på 5000–6000, til tross for at det var 35 millioner innbyggere i Frankrike. Han kjente bare til Émile Zola som brøt gjennom 10 000-grensen, og som nådde svært høye tall. Ellers var både forfattere og forleggere godt fornøyd med 4000–5000. Dessuten hadde Kielland merket seg den enorme forskjellen i kvalitet og pris. Hans egen siste bok hadde kostet tre kroner i bokhandelen, og Kielland var kjent for å presse forlaget til å ha minimalt med tekst per side (Rem 2002a, 168–69). Hadde hans bok vært trykt i Frankrike, skrev han, ville den ha utgjort en tiendedel av en vanlig Zola-roman. Med ti ganger så mye tekst kostet likevel Zola-boken om lag det samme som det hans egen bok ble solgt for i Danmark og Norge (A.L. Kielland 1978–81, b. 2, 237). Ibsens nye bøker på 1890-tallet kostet 2,75–3,25 kroner heftet og 4,00–4,75 kroner innbundet. Med Samlede værker («folkeutgaven»), utgitt i ti bind i årene 1898–1902, kom Ibsen-bøker på Gyldendal for første gang til relativt rimelige priser. Det skjedde ikke uten motforestillinger. August Larsen skal ha strittet imot og spurt hvorfor de skulle selge Ibsen billig når de solgte så godt av de dyre bøkene (jf. kommentar til brev til J. Hegel 16. januar 1898).
Zolas bøker nådde kolossale opplagstall, det samme gjorde Alphonse Daudet, og suksessen til naturalistiske romaner drev frem en voldsom ekspansjon i fransk forlagsbransje fra 1870-årene til et stykke ut i 1890-årene. Det startet med Zolas L’assommoir i 1877, som forleggeren håpet å selge 5000–6000 av, men som alt i 1882 hadde passert 100 000. Zolas Nana, som kom i 1880, solgte 90 000 det første året og 182 000 frem til århundreskiftet (Byrnes 1951, 232–35).
I festskriftet til Ibsens 70-årsdag var den anonyme forfatteren (sannsynligvis Peter Nansen, jf. brev til P. Nansen 18. januar 1898 med kommentar) av bidraget «Nogle Tal» likevel ikke imponert:
Tages der Hensyn til Norges og Danmarks ringe Indbyggertal, er Ibsen da utvivlsomt den forholdsvis mest læste Digter i Verden. Borkmans 15,000 Exemplarer i Lande med 4–5 Millioner Indbyggere er et godt Hestehoved forud for de Zola’ske Oplag paa 100,000 i det næsten 10 Gange folketalligere Frankrig og med hele den fransklæsende Verden som Opland (Gran red. 1898, 245).
Dessuten opplevde den naturalistiske romanen en konjunktursyklus som ikke rammet Ibsen. Salget av naturalistiske forfattere i Frankrike flatet ut og gikk nedover i første del av 1890-tallet, for deretter å falle bratt, særlig i Zolas tilfelle (Byrnes 1951, 240). Ibsen derimot bare fortsatte å vokse gjennom hele tiåret.
Norge og Danmark hadde begge noe over 2 millioner innbyggere i 1890-årene, Sverige rundt 5 millioner. På de britiske øyer bodde det rundt 40 millioner, mens USAs befolkning vokste fra 63 millioner i 1890 til 76 millioner ved århundreskiftet. Det er beregnet at verden i 1913 hadde ca. 160 millioner engelsktalende mennesker, 130 millioner tysktalende og 70 millioner fransktalende (CHBB 6, 38). Det store engelske markedet gav grunnlag for betydelige inntekter for de best betalte. Etter suksessen med Dr Jekyll and Mr Hyde i 1886 tjente Robert Louis Stevenson årlig £4000–5000 (ca. 75 000–90 000 kroner) (CHBB 6, 212). Det er likevel ikke mer enn vel det dobbelte av Ibsen. Oscar Wilde hadde fra tidlig i 1893 frem til den første rettssaken mot ham våren 1895 et par perioder da flere av hans stykker gikk samtidig både i England og USA, og da han hadde betydelig boksalg. Sannsynligvis var hans samlede inntekter i denne treårsperioden i størrelsesorden £10 000, noe som utgjør rundt 60 000 kroner årlig. Teaterinntektene var klart størst (Guy & Small 2000, 133–34). Nederst på den engelske inntektsstigen finner vi en forfatter som George Gissing, som i New Grub Street (1891) gav en nådeløs skildring av det litterære livets sorger og fortredeligheter. Gissings forfatterinntekter kom aldri over £300, vel 5000 kroner, i året (CHBB 6, 212).
Tar vi i betraktning Ibsens meget behagelige produksjonstempo, hans tilsynelatende ubetydelige hjemmemarked og hans mangel på formell beskyttelse innenfor de store litterære språkområdene, kan konklusjonen knapt bli noen annen enn at hans inntekter var eksepsjonelt høye.
Det betyr ikke at det norske og skandinaviske markedet var like sjenerøst mot alle forfattere. Ibsen var den eneste norske forfatteren på denne tiden som ble rik av sitt forfatterskap. Johs. A. Dale regner med 27 forfattere født mellom 1857 og 1871 som kan regnes til «generasjonen av 1890». Blant dem er, etter alder, Gunnar Heiberg, Per Sivle, Vetle Vislie, Knut Hamsun, Anders Hovden, Rasmus Løland, Hulda Garborg (som eneste kvinne i denne generasjonen), Rudolf Muus, Hans Aanrud, Nils Collett Vogt, Hans E. Kinck, Gabriel Finne, Sigbjørn Obstfelder, Thomas P. Krag, Bernt Lie og Vilhelm Krag. Av disse var det bare Hamsun som etter hvert kom til å tjene godt (Dale 1974, 13, 25–26). Gjennombruddsromanen Sult ble utgitt hos Philipsen i København i 1890. Den ble trykt i 2100 eksemplarer. I 1897 var det ennå over 500 igjen, og et nytt opplag kom først i 1899 (Tveterås 1950–96, b. 2, 350–51).
VALUTA, PENGEVERDIER OG BANKFORBINDELSER
Pengevesenet i Danmark og Norge hadde helt siden 1500-tallet vært influert av det tyske. Da ble, som i de fleste andre europeiske land, sølvmynten daler (eg. «joachimsthaler» etter Joachimsthal i Böhmen, der den først ble slått) innført som hovedmynt. Daler fortsatte å være norsk hovedmynt til langt ut på 1800-tallet. I Norge var myntsystemet fra 1816 som følger:
1 spesidaler = 5 ort = 120 skilling (Speciedaler ‘daleren in specie’, altså ‘i ett stykke’. Denne myntbetegnelsen ble vanligvis forkortet Spd. eller Sp.).
Utmyntingen var den første tiden beskjeden, det var skillemynt og pengesedler som dominerte sirkulasjonen. Sedlene skulle være fullt innløselige i sølvmynt, men innløsning kom ikke i gang før i 1823 og først etter lov av 23. april 1842 til pari kurs (pålydende verdi) (Fladby, Imsen & Winge red. [1981], 67–69).
I Danmark førte napoleonskrigene til statsbankerott i 1813, og deretter ble rigsbankmyntfot innført, dvs. at rigsbankdaler (rigsdaler) ble hovedmynt. Målet var som i Norge å skape tillit til pengesedlene ved å oppnå innløselighet med sølv. Først i 1838 ble rigsbanksedlene notert i pari, og i 1845 ble sølvinnløselighet innført (Alstrup & Olsen red. 1991, b. 2, 684–85).
Det ble regnet med følgende verdiforhold mellom de hovedmynter som er aktuelle her:
1 (norsk) spesidaler = 2 (danske) rigsbankdaler = 1 ½ (prøyssisk) thaler (1 thaler = 30 sølvgroschen).
Mer omtrentlig ser det ut til at vi kan regne slik:
1 spesidaler tilsvarte 1 italiensk scudo (flertall scudi) og 5 ½ franc. (Scudo ble gjerne også omtalt som «italiensk daler». Før samlingen av Italia hadde den noe ulik verdi i ulike stater. I Roma svarte den i 1867 til 100 bajocchi, og den ble senere satt lik 5 lire, jf. Salmonsen.)
I Norge kunne penger sendes uten risiko med posten. Fra første halvdel av 1800-tallet var det blitt praksis at postverket erstattet penger som var blitt borte underveis, uansett årsak. Portoen for verdipost var på den måten en forsikringspremie (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 274). Ibsen uttrykker flere ganger mistillit til det italienske postverket når det gjaldt pengeforsendelser, men konsul Johan Bravo i Roma, som hadde penger til gode hos ham, sa han skulle gjøre det på en lignende måte når han skulle sende penger fra Dresden: gå med åpen konvolutt på postkontoret, få innholdet kontrollert og brevet forseglet, og motta en kvittering. Ble brevet borte, ville det bli erstattet av postverket.
Fra 1860-årene var postanvisninger et alternativ til penger, men fra Norge til utlandet var det en øvre grense på 25 spesidaler (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 276). Når det gjaldt betalingsmidler i pengeforsendelser (remisser), kunne de være både pengesedler, anvisninger, sjekker eller veksler, dvs. gjeldsbrev hvor utstederen forplikter seg til enten selv eller ved en annen å betale et angitt beløp, enten ved forevisning eller innen en viss tid.
Den 16. oktober 1875 sluttet Norge seg til den skandinaviske myntunionen og innførte krone som ny myntenhet, sammen med desimalsystemet: 1 krone = 100 øre. Ved overgangen ble 1 spesidaler satt til 4 kroner. Det nye systemet bygget på gullmyntfot: 1 krone = 0,40323 gram fint gull.
Etter forordninger i 1871 og 1873 innførte Tyskland, med virkning fra 1. januar 1876, mark som ny regneenhet, sammen med gullmyntfot: 1 mark = 0,358 gram fint gull, og desimalsystemet: 1 gullmark = 100 pfennig = 0,89 kroner. Thaler fortsatte å være i omløp også etter innføringen av markregning: 1 thaler = 30 sølvgroschen (à 12 pfennig, som dermed hadde en annen verdi enn pfennig ovenfor) = 3 mark = 2,67 kroner (NF; Salmonsen).
Brevmaterialet inneholder også referanser til gyldenmynt (gulden). Etter myntkonvensjonen mellom det tyske tollforbundet og Østerrike-Ungarn i Wien i 1857 ble det bestemt at forbundsthaleren skulle være felles mynt, og at 1 sørtysk gylden = 6/7 (0,86) østerriksk gylden = 4/7 (0,57) nordtysk thaler. Fra 1875 gjaldt i Tyskland: 1 gylden = 1,7143 mark = 1,52 kroner. Tysk og østerriksk gylden utgjorde tradisjonelt 60 kreuzer, men fra 1858 utgjorde den nye østerrikske gylden 100 kreuzer (Salmonsen; jf. brev til Susanna Ibsen 14. juni 1873 og til ukjent mottager 4. desember 1873).
Frankrike, Belgia, Italia og Sveits inngikk i 1865, med gyldighet fra 1866, en overenskomst, Den latinske myntkonvensjon, der 1 franc à 100 centimes ble regneenhet, og med dobbel myntfot (både gull og sølv). På grunn av fallet i sølvprisen fra 1873 kunne dobbeltmyntfoten ikke opprettholdes, og ved tilleggstraktat 31. januar 1874 ble hvert lands rett til utmynting av 5-francstykker i sølv begrenset. I Italia ble regneenheten lovmessig 1 lire à 100 centisimi = 1 franc = 0,73 kroner; 1 soldo = 1/20 lire. Innførelsen av myntsystemet ble i Italia hemmet av finansielle vanskeligheter, og dette førte til at regjeringen fra 1866 måtte utstede papirpenger som hadde tvangskurs inntil 1883, det vil si at de var uinnløselige og dermed hadde lavere verdi enn det beløpet i metallpenger de lød på (Salmonsen; jf. brev til ukjent mottager 4. desember 1873).
Ibsens pengesaker i Norge ble ivaretatt av svogeren J.H. Thoresen inntil denne i 1875 flyttet til Telemark. I brev til etterfølgeren N. Lund 24. august 1875 gjør Ibsen rede for hva forretningene gikk ut på: Det viktigste var å overføre diktergasjen (jf. kommentar til brev til J.H. Thoresen 22. februar 1872 om forsendelsesmåte og kostnader) og å heve teaterhonorarer. Skiftet fra Thoresen til Lund falt sammen med flyttingen til München, der Ibsen brukte Bayerische Vereinsbank til pengeforretninger. Dette var en av to større bankforetak dannet i 1869 ved sammenslutning av flere mindre bankhus. Banken fungerte både som sparebank og pantelånsinstitusjon (Spindler red. 1967–75, b. 4, 807).
Pengesendinger blir oftere omtalt når Ibsen kommer tilbake til Roma 1878/79, og i brevene er flere bankierforetak nevnt: Spada & Flamiani, Plowden & comp., Emil Bosshardt og Schmitt & Nast (jf. brev til N. Lund 5. november 1878). De første foretakene er ikke identifisert. Det siste, som Ibsen foretrakk, etterfulgte virksomheten til Karl von Kolb, som Ibsen hadde brukt under sitt første opphold i Roma. Kolbs bank var i 1868 overtatt av nevøen Adolf Nast, og ble en del år drevet under navnet Schmitt, Nast & Co. Etter uoverensstemmelser mellom Nast og hans partnere Joseph og Benedikt Schmitt ble firmaet oppløst i 1884. Nast, som fra 1874 også var tysk konsul, dannet sammen med Georg Schumacher foretaket Nast-Kolb & Schumacher, som etter hvert ble Italias betydeligste privatbank (Noack 1927, b. 1, 729; b. 2, 420).
Når Ibsen ber om å få penger sendt til Roma, er det vekselvis i form av veksel på Paris og veksel på Berlin (ev. en anvisning i vekselform), det vil si til utbetaling fra bank på disse stedene og i disse stedenes myntslag, mark eller franc, noe som må ha hatt sammenheng med prisforskjellen på disse myntslagene på avsender- og mottagersted (jf. Salmonsen Arbitrage).