Henrik Ibsens skrifter

Den norske politiske utvikling fikk altså stor betydning for 1880-årenes litteratur, og den blir stadig referert til i Ibsens brev.

Fra 1870-årene pågikk det i Norge en stillingskrig mellom det venstredominerte Stortinget og den uavhengige, selvsupplerende embetsmannsregjering. I utgangspunktet gjaldt striden en grunnlovsendring som skulle gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger. Reformen var i sin tid lansert av dem som nå satt med regjeringsmakten for å styrke regjeringens lederskap. Siden var den blitt overtatt av stortingsopposisjonen som et ledd i å binde regjeringen sterkere til Stortinget og bane veien for parlamentarisme. Reformen reiste i neste omgang spørsmålet om kongelig grunnlovsveto, noe som ikke var uttrykkelig regulert i Grunnloven selv. Regjeringen insisterte på at det kongelige grunnlovsvetoet var absolutt, opposisjonen på at det i høyden var suspensivt.

I 1880 hadde Stortinget fulgt lovlinjen til ende ved at tre påfølgende storting hadde vedtatt grunnlovsendringen i likelydende form. Regjeringen nektet fremdeles sanksjon. Stortingsflertallet besluttet 9. juni 1880 at vedtaket i statsrådssaken skulle gjelde som grunnlov uten kongelig sanksjon. Da regjeringen fremdeles ikke gav seg, hadde Stortinget bare riksrett igjen. Frederik Stang ble tvunget til å gå av som statsminister, og kong Oscar 2. erstattet ham med den uforsonlige, men mindre betydelige Christian A. Selmer.

Venstre ventet med riksrett til etter stortingsvalget i håp om å mobilisere velgerne bak aksjonen og sikre seg full kontroll over riksrettens sammensetning. Stortingsvalget 1882 fikk dermed karakter av en landsomfattende folkeavstemning, og det var det første klare partivalg i norsk historie. Høyresidens forkjempere måtte tilpasse seg agitasjonsformer de tidligere hadde sett ned på, og for eksempel delta på folkemøter. På venstresiden var Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson de fremste agitatorene. Venstre åpnet valgkampen med et stort folkemøte på Stiklestad 4. og 5. juli 1882 med Bjørnson som hovedtaler. Avisene opptrådte som partiorganer og spilte en viktig rolle i striden, dessuten ble en mengde brosjyrer og pamfletter spredt i store opplag. Av rundt 100 000 stemmeberettigede gikk over 72 000 til valgurnene. Venstre fikk vel 60 % av stemmene, med velgertyngdepunkt på bygdene, mens Høyre stod sterkest i byene og særlig i områdene rundt Kristiania-fjorden.

Riksretten ble innledet av Odelstinget 23. april 1883. Den 27. februar 1884 falt dommen mot statsminister Selmer, og deretter over en etter en av de andre regjeringsmedlemmene frem til 1. april. Oscar 2. forsøkte å føre den konservative motstandspolitikken videre ved å oppnevne et nytt ministerium under ledelse av Christian Schweigaard. Schweigaard måtte imidlertid snart gi opp, da Stortinget truet med ny riksrett. Den 26. juni 1884 ble Johan Sverdrup statsminister i den første regjering med utgangspunkt i stortingsflertallet. Først i den siste fasen av striden ble partiene formelt organisert: Norges Venstreforening ble stiftet 28. januar 1884, Høyre i august samme år (Nerbøvik 1999, 118–61).

De indre spenningene og motsetningene i venstrekoalisjonen ble snart åpenbare. De kom først til uttrykk i striden om tildeling av diktergasje til Alexander Kielland. Det ble en bitter strid mellom den religiøse og den kulturradikale fløy av Venstre. Også de konservative var mot diktergasjen, men de forholdt seg rolige og lot motsetningene i Venstre få slå rot. Aksjonene mot Hans Jæger og Christian Krohg utdypet kløften, det samme gjorde striden om innføring av menighetsråd i kirken. I den siste saken led regjeringen et knusende nederlag i Stortinget, uten at Sverdrup trakk den parlamentariske konsekvensen og gikk av. Splittelsen gikk helt inn i regjeringen, og i februar 1888 gikk flere statsråder av. Noe senere fikk statsministeren i Stockholm, Ole Richter, avskjed, og kort tid etter tok han sitt eget liv. Samme år konstituerte venstrerepresentantene seg i to parlamentariske grupper: Moderate og Rene Venstre. De moderate utgjorde regjeringens basis, mens de Rene kontrollerte partiet og stod i åpen opposisjon til Sverdrup. I 1888 fikk Høyre den største stortingsgruppen. I 1889 presset flertallet i gruppen gjennom at Emil Stang skulle reise mistillitsforslag mot regjeringen, og i juli 1889 overtok Stang som statsminister (jf. kommentarer til brev til N. Lund 1. juli 1888).

Ibsen kunne følge denne prosessen i avisene, i tillegg kjente han en rekke av de mest sentrale personene. Da han var i Gossensass sommeren 1884, møtte han Emil Stang. Stang hadde vært hans advokat under prosessen mot H.J. Jensen. Nå ferierte Stang i Mellom-Europa under det dobbelte inntrykket av sin fars død og embetsmannsstatens undergang, og han stod overfor oppgaven å lede de konservative over i partipolitikkens tidsalder (jf. brev til Susanna Ibsen 19. august 1884 med kommentar). Like etter hadde Ibsen sitt gjensyn med Bjørnson i Schwaz, deres første møte på over 20 år. Under oppholdet i Norge i 1885 kunne Ibsen observere stridighetene på nært hold, og han ble trukket direkte inn i dem. Den 10. juni, like etter å ha ankommet Kristiania, satt han på stortingsgalleriet og hørte debatten om diktergasje til Kielland (jf. kommentar til brev til B. Bjørnson 22. desember 1885). Ibsen hadde under dette besøket en helt annen omgangskrets enn under sitt opphold i Kristiania i 1874. Han oppsøkte denne gang ikke sine gamle venner fra hollenderkretsen, men han møtte Ludvig Ludvigsen Daae tilfeldig på hotellet i Trondheim (jf. kommentar til brev til F. Hegel 11. juli 1885). Daae var en av Høyres fremste folketalere i 1882, og var også denne gang ute på politisk agitasjonsreise. Daae skal ha oppfattet seg som modell for rektor Kroll i Rosmersholm, og han forsonet seg aldri med Ibsen (L.L. Daae 2003, 440). En annen av de gamle hollenderne, Ole Andreas Bachke, var en av statsrådene som ble fradømt embetet våren 1884. Mest dramatisk ble Ibsens møte med Lorentz Dietrichson i 1885. Det endte med et åpent, offentlig brudd og en omfattende strid i Det Norske Studentersamfund (jf. brev til L. Dietrichson [6. oktober], Det Norske Studentersamfund 23. oktober og F.S. Lund 8. november 1885 og C. Snoilsky 14. februar 1886 med kommentarer). Under besøket i Stockholm i 1887 var Ibsen på visitt hos sin gamle venn Ole Richter i Ministerhotellet syv måneder før han skjøt seg. Ludvig Daae, ikke å forveksle med Ludvig Ludvigsen Daae, var forsvarsminister i Sverdrups regjering og kom snart i opposisjon til statsministeren. Han var Susannas fetter.

Også Sigurd fulgte nøye med i norsk politikk. Hans doktoravhandling fra 1882 inneholdt en kritikk av tokammersystemet. Innføring av et slikt system i Norge, med et førstekammer som garanti for konservative interesser, var en av de konservative motstandsstrategiene. Denne strategiens fremste talsmenn var Ibsens hollendervenner (jf. kommentar til brev til J. Lie 22. juni 1882). I 1884 møtte Sigurd Johan Sverdrup bare et par uker etter at Sverdrup var blitt statsminister (jf. kommentarer til brev til Sigurd Ibsen 20. juli 1884). Den 24. januar 1887 skrev Sigurd til faren fra New York at Sverdrup var en maktpolitiker som aldri hadde hatt noen idealer. Beslaget av Albertine fant Sigurd opprørende, men han var også skeptisk til Rene Venstre og «Kristiania-literat-partiet». Folket ville ikke akseptere «literater» som politiske ledere, fortsatte han 31. januar. Sverdrup var nok opportunist, men dikterne burde ikke være altfor strenge mot ham. De hadde det mye enklere enn polikerne. De kunne forme personene som de ville, mens «politikeren behøver hjælp af selve dem, han vil påvirke. […] Derfor er opportunismen hyppigere at finde blandt politikere end blandt digtere» (NBO Brevs. 200).