Henrik Ibsens skrifter

1841 juridisk embetseksamen. 1842–44 sorenskriverfullmektig i Seljord i Telemark. Fra 1844 praktiserende jurist i Larvik, fra 1851 som autorisert sakfører. 1848 innvalgt i Larviks formannskap, og fra 1849 ordfører. 1851–58 stortingsmann for Larvik og Sandefjord. På Stortinget stod han straks frem som radikal opposisjonsmann med forslag om utvidet stemmerett, reformer som kunne binde regjeringen sterkere til nasjonalforsamlingen (1851) og senere innføring av jury (1854, 1857, 1862). Måtte gi opp sakførerpraksisen og livberget seg i stedet ved beskjedne inntekter fra vervene som hypotekbankdirektør 1858–84 og statsrevisor 1860–81. Etter å ha flyttet til Aker var han 1859–84 valgt stortingsmann for Akershus Amt. Dannet på Stortinget 1859–60 sammen med Ueland, J. Steen o.a. den sterkt omstridte Reformforeningen. November 1859 hjalp han Bjørnson og Ibsen med dannelsen av Det norske Selskab, som skulle arbeide for nasjonal kunst og litteratur. Etter Reformforeningens oppløsning utgjorde hans meningsfeller på Stortinget – bl.a. O. Richter, L. Daae, J. Steen – det såkalte sakførerpartiet. Markerte seg 1862–64, i motsetning til de andre i partiet, mot norsk militær støtte til Danmark og mot all politisk skandinavisme. Gikk i 1860-årene over til å støtte F. Stangs gamle reformforslag om statsrådenes adgang til Stortinget, koblet det til forslag om årlige storting og så det som skritt i retning av parlamentarisme. Beveget seg i slutten av tiåret bort fra sakførerpartiet og inngikk allianse med Jaabæk og hans bondevennbevegelse. Etter at bøndene hadde strittet imot årlige storting av økonomiske grunner, sikret Sverdrup 1869 at reformen ble gjennomført med bøndenes støtte, mot at han sluttet opp om deres økonomiske politikk. Etter det var Sverdrup den ubestridte fører for stortingsflertallet, formelt uttrykt ved at han 1871 ble valgt til stortingspresident, der han bl.a. stod i spissen for å avvise forslagene fra den svensk-norske unionskomité samme vår.

Sverdrup deltok 1865 i pengeinnsamlingen for Ibsen, sammen med Bjørnson, Dunker og J.P. Andresen (Modalsli 2001, 97), og støttet 1866 aksjonen for å skaffe Ibsen dikterlønn. Han skal imidlertid ha reagert svært negativt på Peer Gynt (Tveterås 1950–96, b. 2, 188) og ble regnet som en av dem De unges Forbund rettet seg mot.

Sverdrup fikk 1872 tilslutning fra S. Jaabæk om å ta opp igjen statsrådssaken og den ble vedtatt 1872, 1874, 1877 og 1880. Reiste 1875 også forslag om utvidet stemmerett, som 1879 fikk flertall, men ikke tilstrekkelig stort nok til at reformen ble gjennomført. Fikk 1876 vedtatt en mer demokratisk vernepliktslov og 1880 lov om direkte statsskatt. Oppnådde også flertall for å finansiere utgivelse av P.A. Munchs samlede avhandlinger (1872) og for å gi komponistgasjer til E. Grieg og Johan Svendsen (1878). Led nederlag i sin kamp for bredt spor for alle nye jernbaneanlegg og i spørsmålet om linjevalg for nye baner, i sin motstand mot skandinavisk myntunion (1875), med sitt forslag om å innføre undervisning i landsmål ved lærerskolene (1874) og da han tok opp forslaget om et såkalt rent norsk flagg (1879). 1876–78 redaktør av Verdens Gang. Samlet 1880 stortingsopposisjonen om å erklære grunnlovsforandringen om statsrådenes adgang til Stortinget for endelig vedtatt (9. juni-vedtaket). Etter valgseieren 1882, riksrettssakene mot ministeriet Selmer 1883–84 og det kortvarige aprilministeriet 1884 ble Sverdrup 26. juni 1884 den første statsminister utgått av stortingsflertallet. Satte straks i gang arbeidet med å gjennomføre venstresaker (hærordning, jury, folkeskolelov, arbeidervern), men møtte snart voksende motstand fra den radikale fløy i sitt eget parti. 1888 konstituerte venstrerepresentantene seg i to grupper, Rene Venstre og Moderate Venstre, og tingsamlingen sluttet med et direkte mistillitsforslag mot regjeringen fra de Renes leder, Johannes Steen. Juni 1889 satte Høyre frem mistillitsforslag, og i juli ble Sverdrup-ministeriet avløst av E. Stangs første høyreregjering (NBL; jf. ellers innledningen, under Embetsmannsstatens fall og den første venstreregjering ).