Henrik Ibsens skrifter

Oversatte og bearbeidet 1840–50 og i 1860-årene en rekke franske skuespill. Fikk 1851 et umiddelbart gjennombrudd som skuespiller da Johan Ludvig Heiberg lot ham spille tittelrollen i Hamlet. Hans realistiske spillestil var ny og avvek fra Johanne Luise Heibergs, og ble utgangspunkt for en opprivende teaterstrid. 1855 forlot han sammen med Michael Wiehe teateret under stor oppmerksomhet og spilte 1855–56 ved Hofteateret under stor publikumstilstrømning. Vendte 1856–57 etter Heibergs avgang tilbake til Det kongelige Theater i København. Øvde deretter stor innflytelse som elevinstruktør, bl.a. på Edvard Brandes. 1858–64 sceneinstruktør for skuespill, fra 1861 også for opera. 1859 utnevnt til titulær professor med tanke på sjefsstillingen ved Det kongelige Theater, men ble ikke ansatt fordi teateret ønsket å beholde fru Heiberg som skuespiller. Etter 1864 ved Folketeatret (DBL; K&E 1, 326). Ibsen så ham 1852 i rollen som Hamlet, men sa senere at han beundret ham mer i den komiske elskerrollen som Grignon i Naar Kvinder føre Krig, og at han foretrakk polakken Boguwil Dawisons Hamlet, som han så i Dresden like etterpå (Jæger 1888, 84).