Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til brev
av Narve Fulsås
BOSTEDER
IBSENS NORSKE BOSTEDER 1828–64
Det finnes ingen Ibsen-brev fra tiden da han ennå bodde i sin fødeby Skien. Byen på telemarkskysten tilhørte den gang Bratsberg amt og var grunnlagt på eksport av trelast. Da Ibsen bodde der, hadde Skien bare vel 2000 innbyggere, men til sin første biograf, Henrik Jæger, beskrev Ibsen den som en
overmåde livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hva den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstående familjer bode dengang dels i selve byen, dels på store gårde i omegnen. Et nærmere eller fjernere slægtskab forbandt de fleste af disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste hverandre både vinter og sommer i tæt rækkefølge (Jæger 1888, 14).
Også senere historikere har fremhevet Skiens rolle som et betydelig regionalt senter med et utadvendt, europeisk elitemiljø (Figueiredo 2006; Rian 1997). Året Ibsen ble født (1828), sendte byens latinskole to elever som senere ble to av embetsmannsstatens forgrunnsfigurer til universitetet: A.M. Schweigaard og P.A. Munch, og i 1834 fulgte M.J. Monrad.
To forhold formørket det lyse bildet av barndomsbyen: Knud Ibsens store økonomiske problemer fra 1834–35 frem til hans definitive fall i slutten av 1840-årene, og den lammerske religiøse vekkelsen som grep byen fra rundt 1850, og som rev med seg blant andre Henriks bror Ole og søsteren Hedvig. Til sammen førte disse begivenhetene til at Knud og Marichen Ibsens familie etter hvert ble oppløst. Henrik Ibsen møtte for øvrig senere Lammers i Dresden. Lammers hadde da for lengst brutt med sin menighet i Skien og gått tilbake til statskirken, og det hadde vært stille rundt ham i flere år (jf. kommentar til brev til F. Hegel 22. desember 1868).
Grimstad, dit Ibsen kom i slutten av 1843 – den nøyaktige dato kan ennå ikke definitivt fastslås (jf. Dahl 2001, 53–60, 119–21) – var med sine 800 innbyggere enda mindre enn Skien (Jæger 1888, 25). Den var én i rekken av sørlandske skipsfartsbyer som i seilskutenes tid opplevde den enorme veksten i norsk skipsfartsnæring på 1800-tallet, særlig fra slutten av 1840-årene og utover da Norge etablerte seg som verdens nest største fraktnasjon. Den tids eierform, partsrederiet, gjerne rundt én enkelt skute, gjorde at store deler av befolkningen hadde interesser i skipsfarten. I brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 kaller Ibsen Grimstad for en liten «spidsborgerby», og han og hans venner talte gjerne nedsettende om byens trykkende materialisme (jf. Due 1909). Men byen hadde privatbibliotek og leseselskap og fikk som Skien besøk av omreisende teatertrupper. Flere kilder tyder på at Ibsen leste mye i Grimstad, og byen var ikke fjernere fra Europa enn at han her mottok sterke inntrykk av 1848-revolusjonen.
Til hovedstad å være var heller ikke Kristiania imponerende ved midten av 1800-tallet. Ibsen bodde der i to perioder i 1850–60-årene, først som student 1850–51 og deretter som teaterdirektør og etter hvert gift mann og familiefar 1857–64. I den første perioden hadde byen knapt 30 000 innbyggere. Veiene var dårlige og sølete. Den sanitære standarden var ikke bedre, og høsten 1850 brøt det ut koleraepidemi. Da Eilert Sundt i 1850-årene undersøkte boligforholdene, fant han at 233 av de 285 familiene han besøkte, bodde på ett rom. Etter utallige branner var det innført murtvang i den indre bydel, men i de fattigere utkantene ble det fremdeles oppført trehus. De fleste hus var i to etasjer, og etter at hovedstaden i flere hundre år hadde vært København, var det lite av monumentale bygninger å vise frem. Christiania Theaters nybygg fra 1837 hadde et visst monumentalt preg, og i 1848 var slottet blitt fullført. Nedenfor det ble de nye universitetsbygningene ferdige i begynnelsen av 1850-årene, mens stortingsbygningen først stod klar i 1866. Byen var i ferd med å innføre gassbelysning, og i 1854 ble den første jernbanestrekningen åpnet (M. Meyer 1971, 52–53). Fra midten av århundret var byen i virkeligheten inne i en meget rask vekst- og omformingsperiode. I 1840-årene var landets første industri etablert langs Akerselva. Forstedene vokste raskt og planløst, og sentrum var i ferd med å bli omdannet til et rent forretningsstrøk, noe som ble påskyndet av en stor sentrumsbrann i 1858. I 1860-årene kom tre- og fireetasjes gårder for fullt, og byens sentrum krøp nordover. Med en byutvidelse i 1859 passerte folketallet 100 000 alt i 1870-årene (Myhre 1990, 177–82).
Bergen hadde lenge vært en viktigere by enn Kristiania. Den var den største eksporthavn for norske fiskevarer, med forretningskontakter til hele Europa, og hadde ved midten av århundret 25 000 innbyggere. Med sine hvitmalte trehus fra 1700-tallet og trange gater gav den et helt annet pittoresk inntrykk enn Kristiania. Byen hadde en musikkforening fra 1765 og et museum fra 1825, og den hadde fostret det største navn i den dansk-norske felleslitteraturen, Ludvig Holberg (1684–1754). Også på midten av 1800-tallet var landets fremste dikter, fremste maler og fremste musiker alle bergensere, men ingen av dem bodde lenger i hjembyen. J.S. Welhaven hadde oppholdt seg i Kristiania siden han ble student, og var nå professor i filosofi, J.C. Dahl var professor ved kunstakademiet i Dresden, og Ole Bull turnerte i Europa og USA. De beholdt likevel kontakten med Bergen. Ole Bull kom hjem i 1850 for å opprette en norsk teaterscene. Dahl hadde tatt initiativ til en kunstforening, og da Det norske Theater sendte sin nye dramatiske forfatter Henrik Ibsen på studiereise til København og Dresden i 1852, kunne han regne med Dahls hjelp. Teater var slett ikke noe nytt i Bergen, men den lokale teatertradisjonen hadde ebbet noe ut i 1830-årene, og danske teatertrupper hadde overtatt. Kulturlivet i Bergen utfoldet seg i stor grad innenfor en privat-offentlig sfære (Figueiredo 2006). Byen hadde knapt kafeer, og Ibsen hadde i disse årene ingen vennekrets som minnet om den han hadde hatt i Grimstad og i Kristiania. Bergen fikk likevel avgjørende betydning for Ibsen på to måter: Her fikk han sin grunnleggende teaterskolering, og her fant han sin ektefelle.
ROMA 1864–68
Frem til 1870 var Roma sentrum i Kirkestaten og på alle måter dominert av den katolske kirke (jf. Eriksen 1997, 47–66). I 1850 hadde byen 170 824 innbyggere, langt færre enn i sin antikke storhetstid. Innenfor de gamle bymurene var knapt halvparten av grunnen bebygd, mens store områder var omdannet til kålåkre, vingårder og beiteland for kyr og geiter. Bakkenivået lå mye høyere enn i antikken, slik at mange gamle ruiner så vidt stakk toppen over jordoverflaten, mens andre gamle bygninger lå som isolerte øyer i et grønt landskap. Etter den franske okkupasjonen under napoleonskrigene var det satt i gang større utgravninger, og store deler av Forum Romanum ble etter hvert frilagt.
Jordbruket var fremdeles hovednæringsvei, og det ble drevet både inne i byen og på den vidstrakte romerske campagnaen. Jordeierne, med kirken som den største, leide bort til rike forpaktere, som drev jorden med landarbeidere og med tradisjonelle driftsformer. Jordeierne utgjorde en adel, som også tok opp i seg nyere handels- og bankierfamilier, mens en egentlig borgerlig middelklasse knapt eksisterte. Kirke og adel gav sysselsetting for mange slags yrkesgrupper, mens strømmen av tilreisende skapte levebrød for huseiere, kro- og kaféverter, tjenestefolk, modeller, suvenirmakere osv. Roma var på alle måter umoderne. Det var bare noen få større gater og ellers et nettverk av mindre gater, smug, passasjer og innimellom større og mindre åpne plasser. Det var hverken brolegning, fortau eller gatebelysning. Bare tre broer førte over Tiber (Tevere), som heller ikke var regulert. Den flommet over nesten hvert år, forurenset drikkevannet og skapte epidemier, på samme tid som slettene rundt byen var arnested for malaria.
Det var nettopp dette inntrykket av at tiden hadde stoppet opp, som gjorde Roma attraktiv for utlendinger. På midten av 1800-tallet var motstand mot alle slags endringer en bevisst og villet politikk fra Kirkestatens side. I revolusjonsåret 1848 var Roma blitt erklært republikk av italienske nasjonalister, med Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi i spissen. Etter fransk intervensjon var paven blitt gjeninnsatt, og franske soldater ble værende i byen som garantister mot nye opprør. Den i utgangspunktet liberale pave Pius 9. reagerte på revolusjonen ved å sette alt inn på å forsvare Kirkestaten som en ren kirkestat og beskytte byen mot all moderne innflytelse. Kirken fastholdt dogmene om pavens ufeilbarlighet ex cathedra (når han taler offisielt) og om Marias ubesmittede unnfangelse. Ett av få unntak fra den moderniseringsfiendtlige linjen var at jernbane ble anlagt fra havnebyen Civitavecchia til Roma i 1859. Det var med denne banen Ibsen kom til byen 18. juni 1864, til noe som knapt var mer enn et skur, og som den gang lå isolert for seg selv oppe ved Diokletians termer.
Skandinavene utgjorde en av flere kolonier av utlendinger i Roma. Danskene var i flertall, frem til 1840 med billedhuggeren Bertel Thorvaldsen som sentrum. H.C. Andersen kom dit i 1833, og romanen Improvisatoren (1835) bygger blant annet på minner fra Roma-oppholdet. Det var gjennom lengre tid bygget opp skandinaviske boksamlinger, og den svenske maleren Egron Lundgren hadde tatt initiativ til å opprette en hjelpekasse for skandinaver i økonomisk nød. Fra midten av 1850-årene var det også etablert en fast, ukentlig møtedag, og alt dette ledet til opprettelsen av Den Skandinaviske Forening i 1860, med egne lokaler i Palazzo Correa, som hadde Augustus’ mausoleum i «bakgården». Med sitt bibliotek, sine skandinaviske aviser, sin funksjon som postkontor og sine møter og fester var foreningen den faste ramme rundt skandinavenes liv da Ibsen kom til Roma (Eriksen 1997, 18–21). Lokalene var ikke imponerende; Vilhelm Bergsøe taler om foreningens «tarvelige Sale» og ditto møblement. Bergsøe opplyser at det vinteren 1867 var 100 skandinaver i Roma, men ikke alle oppsøkte foreningen regelmessig. Kvinner hadde dessuten bare adgang på lørdagsaftenene (Bergsøe 1877, 327–28, 511), og Ibsen skal ha blitt meget oppbragt over et svensk par som prøvde å trosse forbudet ved at kvinnen kledde seg ut som mann. Hun ble imidlertid avslørt (Knudtzon 1927, 166–70).
Da det øvrige Italia ble samlet til ett kongerike i 1860, ble Roma valgt til hovedstad, men foreløpig bare i navnet. Garibaldi gjorde et mislykket forsøk på å erobre byen i 1867 – akkurat da Ibsen med familie var på tur nordover igjen etter å ha tilbragt sommeren i det sørlige Italia – men først med utbruddet av den fransk-tyske krig sommeren 1870 ble det umulig for Frankrike å fortsatt beskytte paven. 20. september 1870 inntok italienske styrker byen, og fra 1. juli 1871 var Roma Italias hovedstad. Med det begynte forandringene – til Ibsens avmektige protest. 20. desember 1870 skrev han til Georg Brandes: «Så har man da nu taget Rom fra os mennesker og givet det til politikerne. Hvor skal vi nu hen? Rom var det eneste fredlyste sted i Europa; det eneste sted, der nød den sande frihed, friheden for det politiske frihedstyranni.»
DRESDEN 1868–75
Ståle Dingstad
Ibsen-familien hadde på det tidspunktet flyttet nordover til den protestantiske delen av Europa av hensyn til Sigurds utdannelse. I 1868 begav de seg nordover uten en helt klar oppfatning av hvor de skulle slå seg ned. Det endte med at de stanset i Dresden for vinteren, og de skulle komme til å bli boende der til 13. april 1875, da de flyttet til München.
Dresden var hovedstaden i kongedømmet Sachsen. Den lå i et tett befolket og industrialisert område og opplevde sterk vekst på 1800-tallet, fra 64 000 innbyggere i 1830 til 177 000 i 1870 (Dresden 2002, 134–68). I 1866 var Sachsen Østerrikes fremste nordtyske allierte i krigen med Preussen, og Dresden var deretter besatt av prøysserne til mai 1869. Kongedømmet unngikk å bli innlemmet i Preussen, men måtte slutte seg til Det nordtyske forbundet og avgi militær og utenrikspolitisk suverenitet. Etter krigen mot Frankrike var Sachsen fra januar 1871 del av Det tyske riket.
Dresden ble regnet som en av Europas vakreste barokkbyer. Med sin beliggenhet i en dal på begge sider av Elben og sine historiske bygninger og mange kunstsamlinger fremstod byen for J.G. Herder som et «tysk Firenze». Byen trakk til seg pensjonister fra hele Tyskland og tilreisende fra store deler av Europa. Utlendinger kom særlig på grunn av de mange museene og de mange utdanningsinstitusjonene, som var kjent for sin høye standard. En annen forfatter som ventet på sitt europeiske gjennombrudd, Fjodor Dostojevskij (1821–81), bodde der samtidig med Ibsen fra høsten 1869 til sommeren 1871. Dresdens status som kunstsentrum berodde mer på arkitektur, billedkunst og musikk enn på litteratur; i 1840-årene hadde blant andre både Richard Wagner og Robert Schumann bodd i Dresden. Mellom 1848-revolusjonen og rikssamlingen 1870/71 hadde kunstlivet et nokså konservativt preg. Den evangelisk-lutherske kirke preget undervisning, kultur og samfunnsliv nesten like sterkt som pavekirken preget Roma (Dresden 2002, 128, 163–64).
I Dresden hadde Ibsen-familien følgende adresser:
Oktober 1868 – juni 1869: An der Frauenkirche 6. Husene An der Frauenkirche omkranser selve kirken; derfor finnes det flere bilder av dem. Huset Ibsen bodde i, er avbildet blant annet i Ferguson 1996 og Nordeng 2002, 61. Huset lå bare et par hus fra Töpfergasse 13 (i dag Töpferstraße), der Ibsen bodde under sin stipendreise til Dresden i juli 1852. Hele området ble rasert i bombeangrepene 13. og 14. februar 1945, og i dag står et nytt bygg samme sted.
Juni 1869 – juni 1871: Königsbrücker Straße 33, fra 1892/93 Königsbrücker Straße 71. Adressen ligger i Neustadt på den nordlige (høyre) siden av Elben, men ikke mer enn vel to kilometer fra Augustus-Brücke og det gamle sentrum. Det huset som i dag står der nr. 71 stod, har vært ombygget etter 1990, men deler av det kan muligens føres helt tilbake til det Ibsen bodde i (opplyst av Stadtarchiv Dresden 3. august 2006).
Juni 1871 – juli 1872: Dippoldiswalder Gasse (Straße) 7; ødelagt i bombeangrepene i februar 1945. Adressen ligger i Seevorstadt på den sørlige (venstre) siden av Elben, i byens sørlige del. Gaten har skiftet navn til Josephinenstraße og har i dag en helt annen bebyggelse.
Juli 1872 – november 1872: Große Plauensche Straße 9; ødelagt i bombeangrepene i februar 1945. Gaten krysset Dippoldiswalder Gasse, og adressen lå nær den foregående. Gaten er i dag delvis overbygget, og den delen som er igjen, har en helt annen bebyggelse enn på 1800-tallet.
November 1872 – april 1875: Wettiner Straße 22; ødelagt i bombeangrepene i februar 1945. Gaten har senere skiftet navn til Schweriner Straße. Enkelte bygninger fra Ibsens tid er bevart, blant annet et bygg tvers over gaten fra der han bodde. Ellers har gaten fått annen og nyere bebyggelse.
Familiens flyttinger kan neppe karakteriseres som uttrykk for sosial mobilitet, men synes å avspeile stigende borgerlig levestandard. Den første tiden i Dresden skammet Sigurd seg over det fattigslige stellet hjemme, og han ble ertet fordi han gikk i omsydde klær (B. Ibsen 1948, 36–38). Ibsen skriver selv i brev til J. Lie 25. mai 1879 at de den senere tid i Dresden «levede adskillig flottere end før». Familiens andre adresse, i Königsbrücker Straße, lå i en av de nyere bydelene, og de hadde ikke helt den samme status som det historiske senteret på venstre/sørlige side av Elben (Helas 1991, 17). Da familien hadde flyttet til Dippoldiswalder Gasse, skrev Ibsen til Hegel 26. september 1871 at han nå var kommet til «det elegante såkaldte fremmedkvarter». Området er beskrevet som «the most sophisticated district of its day» (Helas 1991, 27; jf. også kommentar til det nevnte brev), men William Bloch, som besøkte Ibsen der sammen med H.C. Andersen, karakteriserer boligen som «tarvelig» (Bloch 1942, 30). De tre siste årene var adressen Wettiner Straße. Det var en gate som hadde vært planlagt siden midten av 1800-tallet for å skape en forbindelse mellom bykjernen og den østlige Friedrichstadt, og som fikk navnet Wettiner Straße i 1863. Prosjektet ble ansett som nødvendig blant annet for å bedre sunnhetstilstanden til den fattige befolkningen i den østlige og fuktige Wilsdruffer Vorstadt. I desember 1870 ble det besluttet å ekspropriere eiendommer. Først i 1873 var gateløpet helt fristilt, og i 1875, da Ibsen-familien flyttet til München, var gaten ferdig utbygget (Richter 1904, 28). Ibsen-familien bodde i den delen av gaten som lå nærmest det gamle bysenteret, like bak lystslottet Zwinger.
Ibsen-familiens liv i Dresden ble i begynnelsen av 1870-årene sterkt preget av den fransk-tyske krig 1870–71. Sigurd ble banket opp på skolen fordi han ikke la skjul på at han holdt med Frankrike, og han ble overøst med skjellsord. I brev til Ibsen 10. september 1870, da han var i København, skriver Susanna: «flere af Lærerne ere ganske fanatiske, saa havde jeg ikke faaet en Støtte i Direktøren maatte han været bleven taget ud af Skolen» (NBO Brevs. 200). Problemene fortsatte i 1871 da Ibsen i ukebladet Im neuen Reich ble angrepet for antityske ytringer i blant annet «Ballonbrev til en svensk dame» (jf. brev til ukjent mottager 23. november 1871 med kommentarer). Angrepet ble gjengitt med tilslutning i Constitutionelle Zeitung i Dresden, som 2. november 1871 skrev: «større forsiktighet og mer tilbakeholdenhet i omgangen med fremmede vil derfor være tilrådelig» (til norsk ved HIS; jf. mer utførlig kommentar til brev til F. Hegel 27. desember 1871).
Tysklands samling førte ellers til en viss tilnærming mellom de konservative og de nasjonalliberale, noe som ble ytterligere fremskyndet av sosialdemokratiets vekst. I 1869 ble det dannet en sosialdemokratisk arbeiderforening i Dresden, og i august 1871 var byen sete for den andre partidag i Det sosialdemokratiske tyske arbeiderparti (SDAP). Dårlige lønnsvilkår og det faktum at omtrent halve bybefolkningen levde på eller under et eksistensminimum, ledet på samme tid til dannelse av de første fagforeninger. I 1874 var Dresdner Arbeiterbildungsverein med 895 medlemmer blant de største i riket. Ved riksdagsvalget samme år oppnådde sosialdemokratene en betydelig stemmeandel, og i 1877 slo August Bebel, en av det tyske sosialdemokratis grunnleggere, den nasjonalliberale kandidaten i Dresden-Altstadt og ble en av tolv sosialdemokrater i den tyske Riksdagen (Dresden 2002, 172; Richter 1904, 13–16). Det er få kommentarer til samtidens tyske politikk i Ibsens brev, men skal vi tro G. Brandes, delte Ibsen i 1874 de dannedes dype bekymring over arbeiderbevegelsens vekst (jf. kommentar til brev til F. Hegel 27. juni 1874).
I det nevnte brevet til J. Lie skriver Ibsen at det både var lettere å komme i kontakt med folk, og at det offentlige liv var mer interessant i München enn i Dresden. Det ser ut til at nordmenn lenge utgjorde den viktigste omgangskretsen i Dresden (jf. kommentar til brev til F. Hegel 22. desember 1868), og sannsynligvis var det først og fremst Susanna som etablerte kontaktnettet, også til litterære formidlere i denne perioden, som for eksempel Edith Pradez (jf. kommentar til brev til Susanna Ibsen 13. november 1874). En lengre periode bodde dessuten Susannas søster Marie Thoresen hos dem, og da Camilla Collett besøkte Ibsen-familien i 1872, fant hun større gehør for sine kvinnepolitiske synspunkter hos Susanna og Marie enn hos Henrik Ibsen (E. Steen 1954, 155). Susanna identifiserte seg likevel helt med rollen som dikterens hustru. 16. juli 1873 skrev hun til sin bror J.H. Thoresen:
Ja nu er det 9 Aar siden jeg forlod Norge og Gud ved naar jeg ser det igjen, men de Aar have for os været en Velsignelse, Ibsens Evner have udfoldet sig med en forbausende Kraft, at virke til dette, er mit Livs Maal, og følgelig er det mig det samme hvor i Verden jeg færdes, naar kun dette kan fremmes (NBO Brevs. 200).
Teateret i Dresden hadde i denne perioden ikke lenger den dynamikken som rivaliseringen mellom Emil Devrient og Bogumil Dawison tidligere hadde gitt det. Det ble imidlertid etablert flere nye institusjoner og spillelokaliteter i 1870-årene. Etter at teater- og operabygget brant i september 1869, og frem til nytt bygg stod ferdig i 1878 (jf. nedenfor, under Teaterforhold ), ble skuespill og opera oppført i et midlertidig bygg, den såkalte «Bretterbude» med 1800 sitteplasser. Det første teater reist av borgerne i Dresden ble åpnet i Neustadt i 1873. Til ære for kronprinsen fikk det navnet Albert-Theater. Det ble forpaktet av den kongelige generaldireksjonen og ble dermed ingen konkurrent til hoffteateret. Her ble det spilt fire ganger i uken, 386 forestillinger i 1873 og 651 i 1874. I 1872 ble det dessuten åpnet et rent privatteater, først med navnet Herminiatheater, fra 1873 under navnet Residenztheater. Teateret hadde et lettere repertoar av lystspill o.l., men det ble samtidig det fremste gjestespillteateret i Dresden og det som først åpnet seg for nye tendenser. Meininger-ensemblet spilte der i en årrekke, og det var her Ibsens senere samtidsstykker først kom opp. I 1876 ble han første gang satt opp i Dresden da Hoftheater hadde Nordische Heerfahrt på plakaten (Kummer 1938, 220–21; NBO RB 1870; Richter 1904, 180–81).
Det er uklart hvor mye teater Ibsen etter hvert så i Dresden. Han kommenterer det omtrent bare i et brev til Hegel 31. oktober 1868, og der mener han at nivået lå tilbake for København. På den annen side oppfordrer han i flere brev skuespilleren A.H. Isachsen til å ta en studietur til Tyskland (16. mai 1869, 16. desember 1872). Om kontakten med teateret var sparsom, synes han de senere årene til gjengjeld å ha vært en regelmessig deltager på møtene i Literarischer Verein zu Dresden. Foreningen ble formelt stiftet i 1863. Den var «en hyggelig sammenslutning av litterært eller kunstnerisk dannede menn», og dens formål var «å fremme litteratur, kunst og vitenskap». Utgangspunktet for foreningen hadde vært sammenkomster av forfattere, men foreningen ble også åpnet for andre litterært interesserte og dannede, fortrinnsvis jurister, leger, lærere, geistlige, offiserer og kjøpmenn. Den fikk på den måten en dobbel karakter, dels som forfatterforening, dels som litterært selskap. I den første egenskapen engasjerte foreningen seg for eksempel i 1864 sterkt mot forslaget om å omgjøre Schillerstiftung til et tysk akademi som skulle dele ut æresbelønninger til betydelige forfattere i stedet for å gi hjelp til dem som trengte økonomisk støtte (jf. nedenfor, under Støtteordninger ). Foreningen tok også flere ganger opp spørsmålet om forfatteres og kunstneres rett til sine verker og var i juni 1868 vertskap for kongressen til den alltyske forfatterforening. Hovedvekten kom likevel til å ligge på den andre funksjonen med vekt på litterær resepsjon. Dette skjedde i form av foredrag på de ukentlige møtene, i all hovedsak ved foreningens egne medlemmer. Foreningen gjorde seg også gjeldende i offentlige sammenhenger, blant annet gjennom foredrag og deltagelse i feiringen av dikterjubileer. Medlemstallet vokste jevnt, i 1868 var det 135, i 1875 186 (Mahrenholz 1889, 3–21; Wülfing, Bruns & Parr 1998, 269–77; Zimmermann & Zschalig 1913, 1–38, 84).
Det er ikke kjent når og hvordan Ibsen ble introdusert i foreningen. Han nevner den første gang i brev til G. Brandes 23. juli 1872. Fra sitt første møte med Ibsen i Dresden i juli 1871 nevner ikke Brandes foreningen. Om sitt neste opphold der i september 1872 skriver han derimot:
[Ibsen] var stadig Tilhører ved Forelæsningerne i Dresdens literære Forening og tog mig med sig derhen. Vi hørte forstandige og dygtige Foredrag. Et drejede sig om Tiecks Afhandling angaaende Hamlets Monolog; det viste sig under Forhandlingen, at foruden Foredragsholderen var jeg den eneste i Foreningen, som kendte den Afhandling. Et gjaldt Tysklands moderne Lystspil sammenlignede med de franske […] Rudolf Döhn, en gammel Republikaner fra 1848, holdt Foredrag om en Bog, Jesus og Kvinderne, af en ung Dr. Wünsche (Brandes 1905–08, b. 2, 103).
Sannsynligvis hadde ikke Ibsen kontakt med foreningen før 1872. Under krigen 1870–71 var den preget av patriotiske aktiviteter – foredrag med gjendrivelser av «løgnene» i den napoleonske historieskrivning, opplesninger av patriotiske dikt o.l., noe som må ha gjort deltagelse lite aktuelt fra begge sider. Fra 1872 ble programmet igjen utvidet og bredt sammensatt (Zimmermann & Zschalig 1913, 31–34). Ibsen er registrert som medlem av foreningen i årene 1873–75 (jf. Zimmermann & Zschalig 1913), men ingenting er kjent om hvordan han ble det, eller om hans aktiviteter der.
Om Ibsen hadde noe forhold til litteratur- og kunsthistorikeren Hermann Hettner (1821–82), er uklart (jf. nedenfor, under Ibsen mellom Tyskland og Skandinavia og Teaterforhold ). L. Dietrichson skriver at han var meget forundret over å oppdage at Ibsen, da han besøkte ham høsten 1872, ikke kjente Hettner. Det var Ibsen som hadde gjort Dietrichson oppmerksom på Hettners Das moderne Drama (jf. HIS 1k, 355–57). Dietrichson kjente Hettner, og han fikk greie på at Hettner kjente til Ibsen. Dietrichson hadde imidlertid for kort tid til rådighet til å kunne arrangere en sammenkomst mellom dem (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 354). I en artikkel fra 1906 om Ibsens opphold i Dresden heter det at «Dikteren kom i Dresden ofte i professor Hettners og Wolf Graf Baudissins hus» (Schumann 1906; til norsk ved HIS). Men da Ibsen i 1876 utgav Nordische Heerfahrt, var ikke Hettner på den lange listen over mottagere som Ibsen sendte et frieksemplar til, og som viser hans litterære kontaktnett på denne tiden (jf. kommentar til brev til T. Ackermann 25. mars 1876). Ifølge G. Brandes levde også Hettner et ensomt og stille familieliv i Dresden, «uden noget Forhold til det offentlige Liv» (Brandes 1905–08, b. 2, 113).
Ibsen tok visstnok aldri ordet under møtene i Literarischer Verein (Zimmermann & Zschalig 1913, 59–60), og sannsynligvis forlot han i 1875 Dresden nesten like ubemerket som Dostojevskij hadde forlatt byen i 1871. Det tok også lang tid før Ibsens medlemskap i den litterære foreningen ble oppfattet som en ærefull episode. I den første foreningshistorikken fra 1889 er Ibsen overhodet ikke nevnt (Mahrenholtz 1889). I 1903 ble han imidlertid etter forslag fra Heinrich Zschalig gjort til æresmedlem, «den banebrytende scenedikter og tenker, som foreningen i mange år kunne telle blant sine». Da Ibsen døde tre år senere, ble det besluttet å plassere en minnetavle på huset i Wettiner Straße 22. Den kom opp på åttiårsdagen 20. mars 1908 med innskriften: «In diesem Hause vollendete Henrik Ibsen 1873 Kaiser und Galiläer. 20. III. 1908. Literarischer Verein» (Zimmermann & Zschalig 1913, 57, 62). Tavlen overlevde krigen og var i 2006 med i en liten Ibsen-utstilling i Stadtarchiv Dresden.
MÜNCHEN 1875–80
I München 1875–80 hadde Ibsen-familien følgende adresser:
Mai 1875 – april 1877: Schönfeldstraße 17, tredje oppgang. Huset ble omnummerert til nr. 14 i 1899. Det ble ødelagt i flyangrep 7. januar 1945 (Bäthe 1965, 281).
April 1877 – august 1878: Schellingstraße 30/53, Ecke Barerstraße. Huset ble omnummerert mens Ibsen bodde der (jf. brev til C.K.F. Molbech 17. mai 1878). Det var bygget i 1828/29 og siden ødelagt i flyangrep 13. juli 1944 (Bäthe 1965, 279).
Oktober 1879 – oktober 1880: Amalienstraße 50A, Ecke Adalbertstraße. Huset ble omnummerert til nr. 97 i 1917. Det ble ødelagt i flyangrep sommeren 1944 og ble gjenoppbygget til annen etasje i 1948/49 og til sjette etasje i 1954/55 (Ibsen-familien bodde i tredje etasje) (Bäthe 1965, 230).
Vinteren 1878–79 oppholdt familien seg i Italia.
Alle München-adressene ligger i Maxvorstadt nord for den gamle bykjernen. Da kurfyrst Karl Theodor i 1777 arvet tronen og måtte flytte sin residens fra Mannheim til München, og da Napoleon i 1806 gjorde Bayern til kongedømme, ble det nødvendig å sprenge rammene for den gamle festningsbyen. Englischer Garten (som Schönfeldstraße fører ned mot) var det første større anlegg utenfor bymurene, og som biprodukt oppstod Schönfeldvorstadt i slutten av 1700-tallet. I 1812 ble grunnlaget lagt for utviklingen av Maxvorstadt, og under Leo von Klenze ble den nordgående Ludwigstraße gjort til hovedakse og monumentalgate. Langs denne kom blant annet krigsministeriet, ferdigstilt i 1830 (i dag Bayerns statsarkiv), statsbiblioteket 1833–43 og universitetet 1835–40. I bydelen ble ellers glyptoteket anlagt 1816–30, det gamle pinakotek for eldre kunst 1826–36 og det nye pinakotek for nyere tids kunst 1846–53. Den tekniske høyskolen ble reist 1866–70, og 1879–85 fikk kunstakademiet nye bygninger i enden av Amalienstraße (Gassenmeier [1982], 13–15; Salmonsen). Alle disse institusjonene bidro til å gi bydelen identitet som kunstnerbydel (Ruppert 1998, 213–14).
Det var en del nordmenn i München, hovedsakelig ingeniørstudenter og malere. En av de tekniske studentene, Emil Knudsen, nevø av maleren Hans Gude, som var professor ved kunstakademiet i Karlsruhe, oppholdt seg i München 1873/74. Da var det fem norske studenter der. Knudsen kom til en by med litt under 200 000 innbyggere. Den hadde ikke en eneste hestesporvei, «hvad man jo forlængst havde i Kristiania», og bare én omnibus (buss). Men byen var heller ikke stor av utstrekning; østenfor den tekniske høyskolen var det bare åker og eng, og nord for kunstakademiet lå prins Leopolds palé som et enslig hus på landet (Sæland red. 2005, 38–39). Byen var imidlertid i rask vekst, og folketallet ble bortimot firedoblet mellom 1871 og første verdenskrig (Angermair 1992, 308).
Marcus Grønvold reiste til München i 1869 som en av de første norske malerne i sin generasjon. Han skriver:
Kjøbenhavn var den gang adskillig større end München, og det borgerlige, daglige liv der adskillig finere og rikere end i München hvor det hadde et meget enklere tilsnit; selv i velhavende borgerkredse gik det meget enkelt for sig. […] I Danmark gik «dannelsen» og det belevne væsen langt ned i folkets dype lag; i Syd-Tyskland trængte det mere likefremme væsen op i de høiere lag, dog med dannelse og kundskaper under overflaten. […] I selskapslivet hersker ogsaa uavhængigheten, med faa forpligtelser; man kan føre et stort hus hvis man har lyst, og sier man: «Jeg har ikke raad til at holde selskap», finder ingen noget paafaldende i det (M. Grønvold 1925, 82–83, 85).
Konrad Maurer, som var en hjelpsom kontakt for nordmenn i München (jf. brev til K. Maurer 29. mars og 8. april 1875), skal ha blitt svært forarget da brevskrivere begynte å tiltale ham von Maurer etter at han var meddelt personlig adelskap. Han syntes ikke han kunne være uhøflig overfor fyrsten, men forlangte at venner ikke misbrukte hans «Værgeløshed» (Hertzberg 1903, 263–64).
Grønvold og flere andre valgte München fremfor Paris fordi det var mye billigere der (M. Grønvold 1925, 81). Dessuten hadde München i 1860-årene fått status som moderne kunstby, særlig på grunn av historiemaleren Karl von Piloty. I maleriet som han slo gjennom med, Seni ved Wallensteins lik, brøt han med den klassiske lineære stilen. Han valgte en begivenhet fra slutten av tredveårskrigen (1618–48) som var velkjent fra Schillers Wallenstein-trilogi. Men i stedet for å fremstille handlingens dramatiske høydepunkt gjorde han et nærmest perifert øyeblikk like etter dette til hovedtema. Piloty gav en psykologisk fortolkning av motivet og søkte å gjøre det så virkelighetsnært som mulig for tilskueren. For å oppnå dette ble bildet arrangert nærmest som en teaterscene, og farven fikk en langt viktigere rolle enn i den tradisjonelle tegneriske stil, der den omskrivende kontur hadde forrang fremfor farve og komposisjon. I det nye historiemaleri ble farven avgjørende for å levendegjøre det skildrede opptrinn, og Piloty la stor vekt på realistisk gjengivelse av tekstiler, hud og stofflighet (Heilmann 2002, 20, 24; Lange & Ljøgodt red. 2002, 13; jf. nedenfor, under Teaterforhold ).
I Münchens kunstliv var historiemaleriet og Pilotys mesterklasse det som rangerte øverst. Av norske skal bare Marcus Grønvold og Otto Sinding ha blitt opptatt i mesterklassen (Lange & Ljøgodt red. 2002, 17). Ibsen hadde møtt Piloty både som maler og jurymedlem i Wien i 1873, før han flyttet til München. Pilotys kjempebilde Thusnelda i Germanicus’ triumftog (1869–73; 5 × 7 meter), der hver enkelt detalj var basert på en beretning hos Tacitus, var med i utstillingen. Bildet, som var planlagt som det første i en serie over romersk historie, er et symptom på at utviklingen gikk i retning av det pompøse og overdådige, både i format og farvebravur. Motivet med den tilfangetatte hustruen til Arminius, som befridde germanerne fra romerherredømmet, ble i samtiden koblet til den tyske seier over Frankrike (Heilmann 2002, 26–27).
München-malerne dominerte under Wien-utstillingen, der de utgjorde 209 av 456 deltagere. Det var likevel bare et forsvinnende mindretall av dem som presenterte historiemalerier. Der var bare 16 historiske bilder, og ti av dem hadde motiv fra den nettopp avsluttede fransk-tyske krig, mens der for eksempel var 80 genrebilder og hele 180 landskapsbilder. I det hele var historiemaleriet bare en liten del av München-maleriet, og helt avgrenset til akademiet. Genremaleriet, bilder som gjengav scener fra dagliglivet av mer almen art, var det mest utbredte. For nordmennene i München spilte også landskapsmaleriet en langt mer fremtredende rolle enn historiemaleriet, og det levde helt uavhengig av akademiet. Det var også flere kvinnelige malere i München, men de hadde ikke adgang til akademiet; mange av dem fikk undervisning av Eilif Peterssen. Noen av de mannlige holdt seg prinsipielt borte fra akademiet, det gjaldt Nils Hansteen, Gerhard Munthe og Christian Skredsvig – den siste malte i 1875 en scene fra Peer Gynt, noe Ibsen også skal ha diskutert med Theodor Kittelsen (jf. Lange & Ljøgodt red. 2002, 163, 253–54). Også de mest kjente München-malerne, Wilhelm Leibl, Franz von Lenbach og Hans Thoma, hadde lite med akademiet å gjøre (Bonsdorff 2002, 77–78).
I løpet av 1870–80-årene var i alt ca. 70 norske kunstnere innom München for kortere eller lengre tid, av dem utgjorde kvinner en knapp fjerdedel (Bonsdorff 2002, 78–79; jf. kommentar til brev til A. Sinding-Larsen 26. januar 1876). Grønvold var sammen med Christian Meyer Ross den første som kom, om vi ser bort fra Knud Baade som da alt hadde bodd i München i en menneskealder. Senere kom blant andre Eilif Peterssen, Harriet Backer, Hans Heyerdahl, Kitty L. Kielland, Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen. I 1877 ble det dannet en skandinavisk kunstnerforening i München, som samlet nordmenn og en del svensker og finner (Bonsdorff 2002, 79). Ifølge M. Grønvold (1925, 86) var det godt samhold mellom skandinavene, mens ingeniørstudenten Emil Knudsen fra sitt opphold minnes det stikk motsatte, at det var et utpreget klikkvesen og mye gjensidig misunnelse: O. Sinding og M. Grønvold for seg, C.M. Ross, E. Peterssen og H. Heyerdahl sammen med en gruppe tyskere, mens Oscar Wergeland og Jahn Ekenæs dannet utgangspunkt for en tredje gruppe. Ifølge Knudsen var det mye mer samhold blant svenskene (Sæland red. 2005, 39–40), men slike forhold kan jo ha endret seg i løpet av tiåret.
I et brev til sine foreldre 24. mai 1875 skriver Peterssen at Ibsen hadde bosatt seg i München, og «det glæder jeg mig meget over, da det er en Mand, som man kunde have megen Nytte af», og i et nytt brev 19. juni 1875 forteller han at «jeg kommer hyppigst til Ibsens, og […] jeg har fået Tilladelse til at male hans Portrait» (NBO Brevs. 209; jf. HU 20, 211). Også svensken Julius Kronberg malte Ibsens portrett i denne perioden (1877) (jf. HU 20, 213). Senere ser det ut til at Ibsen hadde mest med M. Grønvold å gjøre, det gjelder i alle fall om vi ser på brevvekslingen. Grønvold, som forteller at han ble kjent med Ibsen hjemme hos Maurer, hadde vært skolekamerat med Thomas Thoresen og kjente Susannas yngre søsken fra Bergen (M. Grønvold 1925, 136, 144–45). Ibsen eide flere bilder av ham, blant annet Grønvolds selvportrett. Ibsen oppsøkte Peterssen i hans atelier rett etter sin ankomst, men skal aldri ha besøkt andre norske kunstnere i deres atelierer. Han gikk også sjelden i kunstgalleriene og kjente lite til dem, både i Dresden og i München (Paulsen 1906, 152). Bergliot Ibsen, Sigurds senere hustru, forteller at familien i begynnelsen hadde åpent hus for de norske en gang i uken: «Men efter en tid fikk Ibsen høre, at de norske gjester ikke fant traktementet godt nok, med det resultat at Ibsen lukket sine dører for dem» (1948, 62). Dette skapte inntrykk av at han isolerte seg (jf. M. Grønvold 1925, 137; HFL 3, 23). Når det gjelder de første årene i München, er det imidlertid kilder som peker i andre retninger. L. Dietrichson, som oppholdt seg i München mai 1876 – januar 1877, beskriver Ibsen-hjemmet som «et overordentlig gjestfrit Hus» (1896–1917, b. 1, 356–57), og en rekke brev viser at Ibsen stadig mottok besøk av nordmenn i denne tiden (jf. også kommentar til brev til F. Hegel 24. juni 1877).
Ibsen skal heller aldri ha gått i teateret, unntatt når hans egne stykker ble satt opp (Josephson 1898, 92; Paulsen 1906, 27). Men han ble tidlig introdusert i Krokodil-kretsen (jf. nedenfor, under München: Borgerlig styre og klassisistisk kultur ). Den hadde sin glanstid mens Emanuel Geibel ennå var i München. Med Geibels avreise i 1868 gikk Münchener Dichterkreis mer eller mindre i oppløsning, og i 1868 sa også Paul Heyse fra seg diktergasjen. Heyses forhold til hoffet var fra da av begrenset til leilighetsvis oversendelse av nye verker og en separatforestilling av ett av hans skuespill i Hof- und Nationaltheater (Moisy 1981, 93). Krokodil fortsatte likevel å eksistere helt til 1883. Gjennom sin levetid hadde kretsen rundt 80 medlemmer, gjennomsnittlig rundt 20 til enhver tid, og Ibsen er innført som «gjest» 1875–77 og 1880. Det fantes regler for introduksjon av gjester (Krausnick 1974, 308–09), men ingenting er kjent om hvordan det skjedde i Ibsens tilfelle. Som gjest deltok Ibsen på noen av de faste ukentlige møtene (M. Grønvold 1925, 137). Fra sitt opphold i München i 1876 forteller Dietrichson at han og Ibsen møtte regelmessig i Krokodil sammen med blant andre Wilhelm Hertz, Wilhelm Henzen, August Fresenius, Franz Grandaur og Ludwig Schneegans:
ogsaa her var det synlig, hvorledes Ibsen, der i denne Kreds var mere tilbagetrukken, naar han en og anden Gang kastede sig ind i Diskussionen, snart gav denne et livfuldere Sving, en dybere Karakter, og man lagde derfor stadig an paa at faa ham til at deltage aktivt i Samtalen (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 359).
Om somrene møttes noen av kretsmedlemmene også omtrent daglig mellom tolv og ett i restauranten Achatz ved Maximiliansplatz. Dietrichson (1896–1917, b. 1, 357) deltok også her og nevner Carriere, Heyse og legen Oswald Schmidt. Grønvold (1925, 136) nevner dessuten Lingg, Hertz, dialektdikteren Karl Streler, humoristen Ferdinand Bom og Grandaur, og John Paulsen (1900, 136) føyer Frants Kobbel til listen.
Paul Heyse møtte sjelden i Krokodil mens Dietrichson var der (1896–1917, b. 1, 359), men det kan godt ha vært Heyse som introduserte Ibsen i kretsen. I Dresden hadde Ibsen gitt Marie Thoresen flere bøker av Heyse (jf. brev fra Marie Thoresen til Susanna Ibsen 17. juni 1873, NBO Brevs. 200; Anker 1, 164; Paulsen 1906, 135), og da han flyttet til München, bad Ibsen G. Brandes introdusere ham for Heyse (jf. brev til G. Brandes 2. mai 1875 med kommentar). Heyse synes å ha vært svært imøtekommende. Han var meget begeistret for Kongs-emnerne. Tilsvarende skuffet ble han over Brand, men Brandes skyldte på oversettelsen, og Heyse lærte seg senere dansk for å kunne lese Ibsen på originalspråket (CGB 3, 33, 141–43; Paulsen 1900, 137). I 1878 og 1879, før og etter Ibsens opphold i Italia, forteller Heyse til Brandes at han ser Ibsen nesten daglig (CGB 3, 188, 206). Ibsen avslo imidlertid konsekvent alle invitasjoner til Heyses aftenselskaper. Heyse hadde fått bygget et hus i nyrenessansestil i Luisenstraße i Maxvorstadt, og han gjorde huset til samlingspunkt for den kulturelle og sosiale eliten i München. Hver ettermiddag stod det åpent for «alle venner og fornemme fremmede på gjennomreise» (Moisy 1981, 196; til norsk ved HIS). Det ble også arrangert større mottagelser og musikalske soareer. Vanligvis ble det bare servert te, og ifølge John Paulsen ble det forventet at man gav tjeneren som fulgte en ut i entreen, en til to mark i drikkepenger, langt mer enn det teen kostet. Dette fortalte han også Ibsen, som var svært nysgjerrig etter å få vite hvordan mottagelsene hos Heyse artet seg (Paulsen 1906, 27–28).
Forfatterinnen Isolde Kurz, som kom til München i 1870-årene, beskriver Heyse slik:
Heyse, som i sin lenge bevarte ungdommelighet ennå var en vakker og vinnende elskverdig mann, var hersker uten motstand både i samfunnet og i litteraturen, hvor hans innflytelse var merkbar like inn i stilen. Som talens mester hadde han med sin høye kultur og sitt fullstendig nordtysk orienterte vidd, som funklet i hundre fasetter og som ikke rynket på nesen av dårlige ordspill, overtaket i enhver samtale. Men han beholdt alltid den fornemme imøtekommenhet som gjorde ham til en virkelig fyrstelig fremtoning. Denne lekende gratie, som behandlet ordet som mål i seg selv, kunne de sørtyske tunger ikke hamle opp med (Kurz 1918, 239; til norsk ved HIS).
Da Bjørnson besøkte München i 1879, arrangerte Heyse et selskap for ham. Bjørnson skrev etterpå til Brandes:
Jeg er ællers bange for, at det ikke gik godt. Han havde gjort den fejl, at bede sammen en del mænnesker, så vi fik ikke tale sammen. Han gik som den fullænteste vært fra den ene til den andre den hele kvæld, sagde noget virkelig åndfuldt overalt, så at da to timer var gåt, havde jeg ondt af ham og kom til at sige noget, som han tog for en anklage, mens det fra min side var ment som et råd: på denne vis ødelægger han sig i en aldrig stansende produktion; han er som en harpe; der røres ikke ved den uden at den toner. Han taler vidunderligt, ja egentlig pragtfuldt; han har foran hvær tanke, han infører, et forspan af overdrivelse, man ser på det som på et fantastisk optog (GEBB 4, 96).
Heyse svarte Brandes at han slett ikke hadde tatt det ille opp: «jeg ville vise ham noen mennesker [bl.a. W. Hertz, Ludwig Schneegans, Michael Bernays, F. Grandaur], slik at han skulle finne nytte hos meg. For jeg kjente ham tilstrekkelig til å vite at han på sitt tyske triumftog ønsket å bli sett like mye som å se» (CGB 3, 205; til norsk ved HIS). Det var under dette besøket Ibsen-familien gikk i daglig spenning og ventet på om Bjørnson ville ta kontakt med dem. Det gjorde han ikke (jf. brev til F. Hegel 15. september 1879 med kommentar).
Bjørnson hadde likevel grunn til bekymring for Heyses helse. Både Heyse selv og hans andre hustru, Anna Schubart (1850–1930), hadde lange sykdomsperioder. Bak den glitrende fasaden ble familien rammet av flere tragedier. I 1877 mistet de sin yngste sønn Wilfried. I 1873 hadde Clara Kugler (1812–73), moren til Heyses første hustru Margaretha (1834–62), og hennes sønn Johannes i fellesskap tatt sine liv. Clara Kugler hadde flyttet til Heyse i München etter at hennes mann, kunsthistorikeren Franz Kugler, døde i 1858 og hadde styrt huset og oppdratt barna. Sønnen Johannes Kugler (1840–73) var dikter og maler og var rammet av en uhelbredelig sykdom (ADB 17, 315; Moisy 1981, 70, 196).
Ibsen sa til Paulsen at han ikke deltok i selskaper fordi det fratok ham den konsentrasjonen han trengte for å skrive (Paulsen 1900, 154, 187). Ibsen arrangerte selv et par ganger aftenselskaper i Münchens beste vinrestaurant (jf. brev til W. Hertz og H. Lingg [1878]), men sluttet snart med det fordi det ble for forstyrrende hvis han også skulle ta imot invitasjoner (M. Grønvold 1925, 137).
I mai 1876 skrev Bjørnson til S.A. Hedlund: «Henr. Ibsen skal have kastet den fine maske og atter begynt at drikke. Det måtte ende så. Han har ingen ro, ingen glæde uten ærgærrighedens; og den blir der ofte pirret ved» (BBS 1, 224). Stortingsmann Ludvig Daae noterte i april 1879 at oberst Otto Ludvig Nyqvist, «der i fjor havde været i München, fortalte at Ibsen rangler stærkt og almindeligtviis ansees for at være forfalden» (L. Daae 1934–71, b. 2, 401). Edvard Brandes’ reaksjon da han møtte Ibsen første gang i Roma i april 1879, var: «Hvor han er gammel! Jeg havde tænkt mig ham anderledes ‹rüstig›» (GEBB 2, 43). Muligens drakk Ibsen alkohol omtrent daglig. Men vi hører ikke lenger historier om pinlige opptrinn slik som under det første Roma-oppholdet, og drikkingen forhindret heller ikke at han nå levde et meget regelmessig liv som var helt viet forfatterskapet. Paulsen forteller at han en gang så Ibsen oppe mellom fem og seks om morgenen (Paulsen 1900, 137). Han startet dagen med en liten kopp svart kaffe og et lite hvetebrød og arbeidet deretter hver dag til klokken ett. Så spiste han et større måltid, hvilte og spaserte i gatene (M. Grønvold 1925, 137). Paulsen merket seg ellers at når de bestilte et måltid sammen på utflukter, spiste Ibsen alltid svært lite, og han foretrakk de enkleste rettene, «dem, som var tilberedt paa hjemlig vis og mindede om den kost, han fik i sin opvækst i Norge» (1900, 173; jf. også diverse brev til Susanna Ibsen).
Familien leide hele tiden møblerte leiligheter og levde også på den måten sparsommelig. G. Brandes sammenlignet Ibsen med Bjørnson (jf. kommentar til brev til M. Grønvold 27. juni 1879), som med kjøpet av Aulestad skaffet seg permanente økonomiske bekymringer. Ibsen kunne i stedet hvert år øke sin beholdning av verdipapirer og langsomt nærme seg sitt mål om at familien skulle kunne leve av diktergasjen og renteinntekter (jf. brev til J.H. Thoresen 12. desember 1873 samt nedenfor, under Ibsens økonomi 1870–79 ).
ROMA 1880–85
Etter oppholdet i Italia fra september 1878 til oktober 1879 vendte Ibsen-familien tilbake til München, der Sigurd studerte jus ved universitetet. I august 1880 reiste Sigurd og Susanna til Norge, blant annet for å undersøke muligheten for at Sigurd kunne fortsette sine studier der. Sannsynligvis tenkte foreldrene på å følge ham. Men alt dette ble kullkastet av at Sigurd ikke fikk dispensasjon fra kravet om å avlegge den såkalte anneneksamen (jf. brev til Oscar 2. den 20. juli og Sigurd Ibsen 30. august 1880 med kommentarer). Dermed reiste de tilbake til Roma i begynnelsen av november 1880. De bosatte seg i Via Capo le Case 75 og ble boende i Roma til juni 1885, bare avbrutt av sommerferiene.
I Roma var Ibsen nå definitivt den mest berømte av skandinavene. Han og Susanna utfoldet en viss selskapelighet, blant annet i form av aftenselskaper. Det var en ære å bli invitert, og det finnes mange beretninger om hvor hyggelig vertskapet var. Et nokså representativt eksempel på skildringene av Ibsen-familien ved slike anledninger finner vi hos Sigrid Undsets mor Charlotte, som var i Roma med sin mann Ingvald Undset 1881–82. Den 16. desember 1881 skrev hun til venninnen Therese Sundt:
Forrige thorsdag var vi i selskab hos Henrik Ibsens. Der var meget hyggeligt og hjemligt, saavidt som man kan gjøre det hjemligt i Rom – fru Ibsen havde endogsaa en overraskelse til os i form og [sic] dejlige markjordbær, som her er temmelig sjeldne, og som næsten kunde bibringe os den illusion at vi var hjemme, vi som ellers bare svælger i apelsiner, druer og andre sydfrugter. Ibsen er en saa hyggelig elskværdig vært med øje for alle sine gæsters velvære og det samme hensyn mod dem alle. Fruen er venlig og elskværdig og deres eneste søn skal være overmaade flink og dygtig; han er saa overordenlig stille og tilbageholden, og næsten ingen kender noget til ham, men de som kender ham, holder af ham. Der var en hel del skandinaver der og vi havde det koseligt (NBO Brevs. 348).
Skandinaver som oppholdt seg i Roma i denne tiden, er listet opp i kommentarer til de relevante brevsteder, så langt de er kjent. Skildringer av Ibsen i Roma i disse årene finnes ellers blant annet i William Archer: «Ibsen as I knew him» (The Monthly Review 1906, 1–19); Kristian Gløersen: «Henrik Ibsen : minder fra mit samvær med ham i udlandet» (Kringsjaa 1906, 337–48; dessuten upubliserte Roma-minner i NBO Ms.fol. 2604); Kristofer Janson: Hvad jeg har oplevet (1913, 77–81); Fredrik Ording: «Et brev fra dr. Undset om Henrik Ibsen» (Samtiden 1910, 129–31); Georg Pauli: Mina romerska år (1924, 108–20); John Paulsen: Nye erindringer (1901, 80–157) og Samliv med Ibsen (1906, 48–53, 65–71, 144–47); Fanny Riis: «Henrik Ibsen : Indtryk og Minder» (Urd 1906, 254–55); Ann Helene Bolstad Skjelbred: «Til te hos Ibsens» (i Ting om Ibsen [2006], 71–75). John Paulsens Familien Pehrsen (1882) ble straks oppfattet som en nøkkelroman om Ibsen-familien og ledet til at Ibsen brøt med ham (brev til J. Paulsen [november 1882] med kommentar). Det er klart at Paulsen hentet både personkarakteristika og hendelser fra sin omgang med Ibsen-familien, men det er også klart at det er problematisk å lese boken dokumentarisk. En kilde som ellers er svært lite brukt, er Niels Ravnkildes dagbøker. De er knappe når det gjelder innholdet i de mange samtaler med Ibsen som nevnes, men de har en mengde personopplysninger og er ofte avgjørende for dateringsspørsmål. Dessuten dekker de flere opphold i Gossensass, der Ravnkilde var sammen med Ibsen i årene 1882–84 (KBK NKS 3019, 4°; jf. D.A. Seip 1929). Det vises ellers til Ibsen-biografene, blant andre til Ivo de Figueiredo (2007, 227–31, 263–69) og Michael Meyer (1971, 479–86, 497–98, 520–24).
MÜNCHEN 1885–91
Det ser ut til at Ibsen vurderte alvorlig å flytte tilbake til Norge i midten av 1880-årene. I 1884 bestilte han planer og kostnadsoverslag for et hus i utkanten av Kristiania (jf. kommentar til brev til F. Hegel 25. april 1885). Bjørnson presset hardt på for å få ham til å overta Christiania Theater og gjøre det til en «kunstanstalt», og da de møttes i 1884, synes de å ha snakket om Ibsens byggeplaner (jf. Bjørnson & Ibsen 1938, 117–18, 121). Ibsen var sannsynligvis betenkt over å gå tilbake til teateret, og besøket i Norge i 1885 må uansett ha skremt ham. Han opplevde hvor polarisert situasjonen i Norge var, og hvor umulig det var for ham å stå utenfor og beholde den nødvendige distansen til de stridende fløyer (jf. nedenfor, under Embetsmannsstatens fall og den første venstreregjering ).
Det endte i alle fall med at han og Susanna flyttet tilbake til München i oktober 1885 etter oppholdet i Norge. Mange av deres saker hadde stått lagret på et loft der mens de bodde i Roma. Nå bosatte de seg i Maximilianstraße 32, i det såkalte Hemmeter-Haus på hjørnet av Maximilian- og Kanalstraße. De bodde i en møblert leilighet i annen etasje, ut mot Kanalstraße (Dirrigl 1968, 764). På denne adressen ble de boende helt til neste gang de reiste til Norge i 1891, Ibsen da for godt, mens Susanna ble enda en vinter i utlandet.
Deres tidligere adresser i München hadde alle ligget i Maxvorstadt, nord for den gamle bykjernen. Nå tok de farvel med denne bydelen og bosatte seg i byens nye hovedgate. Den 23 meter brede og over 1,6 kilometer lange Maximilianstraße var anlagt i 1854 av Maximilian 2., konge av Bayern 1848–64. Gaten går østover fra Max-Joseph-Platz, over Isar på Maximilianbrücke og ender i Maximilianeum, den gang en institusjon for utdannelse til statstjeneste av særlig skikkede studenter. Gaten fikk en rekke praktbygninger. Midtveis utvider den seg til en stor langstrakt plass med en rekke utsmykninger og med regjeringsbygningene og det bayerske nasjonalmuseet på hver sin side. Ellers var det mange kunstforretninger og store kafeer (Baedeker 1887a, 99–102).
Det var ikke så mange skandinaver i byen lenger, rundt 1880 hadde Paris overtatt som foretrukket oppholdssted for malerne (Lange 2002, 12–13). Ibsens posisjon hadde også forandret seg grunnleggende. Nå var han for det første kjent. Kontrasten til da han første gang flyttet til München i 1875 og bad om introduksjon hos Paul Heyse, er slående (jf. brev til G. Brandes 2. mai 1875 med kommentar). Denne gang var det tyskerne som nådigst bad om audiens hos ham, og som gikk dit fulle av ærefrykt og skrekkblandet forventning (jf. kommentar til brev til H. Bahr 4. januar 1889). I 1870-årene hadde Ibsen forsvunnet i bybildet, nå var München blitt kulisse for hans daglige besøk ved reservert bord i Café Maximilian og tilhørende 1 – 1 ½ times vandring i gatene.
For det andre var Ibsen blitt et stridstema. Michael Georg Conrad og naturalistene brukte Ibsen som ammunisjon mot Paul Heyse og München-idealismen. På Ibsens 60-årsdag i 1888 troppet Heyse opp med blomster, men siden Gengangere hadde han tatt skarpt avstand fra Ibsens diktning. I begynnelsen av 1888 skrev Heyse til Brandes at Ibsen «ser jeg svært sjelden og bare på gaten, hvor vi hilser hverandre med resignert høyaktelse, som to mennesker som ikke har noe å si til hverandre» (CGB 3, 295; til norsk ved HIS).
Ibsen holdt distanse til de stridende litterære leirer. I 1888 rapporterte Johan Irgens Hansen at Ibsen stod «diskret og hensynsfuld overfor alle Grupperinger, fornem og lukket overfor enhver Slags Kritik, men derfor ogsaa anseet og agtet selv af dem, der farer som uvittigst op mod denne ‹zerstörenden Geist›» (J.I. Hansen 1888b, 20/3). Conrad var første gang hjemme hos Ibsen i forbindelse med fødselsdagen 20. mars 1888 (Figueiredo 2007, 357). Ibsen deltok heller ikke aktivt i byens øvrige litterære liv: «Af og til er han en Aften i Schriftstellerverein, naar den har Møde. Ellers ser man ham ikke» (J.I. Hansen 1888b, 20/3). Det er bevart flere brev til Maximilian Schmidt der Ibsen høflig avslår invitasjoner til «akademiske aftener» i forfatterforbundet. Teatrene i München var definitivt ikke blant Ibsen-pionerene, og tilhengerne hans måtte til Augsburg for å finne noen som ville sette opp Gespenster. I juli 1889 flyttet en av den neste generasjons betydeligste dramatikere, Frank Wedekind, til München (Wagner 1958, 44), men ingenting tyder på at han og Ibsen hadde kontakt.
Det viktigste tyngdepunktet og drivkraften i den tyske Ibsen-resepsjonen i denne perioden lå i Berlin, men München var tross alt et langt bedre utgangspunkt for å følge med i og følge opp det som nå skjedde, enn Roma ville ha vært. Det var også i München han først ble kjent med en av sine fremste tyske støttespillere, Julius Elias. På sin tilbaketrukne måte kom Elias til å spille noe av den samme rollen i Tyskland som William Archer i Storbritannia. Ibsen fremhevet ellers gjerne Münchens toleranse som det han satte mest pris på. Til Helene Raff sa han: «her lar man enhver leve som han vil. Fullkommen personlig frihet – hvilket fortrinn!» (Raff 1938, 171; til norsk ved HIS).
GOSSENSASS
Gossensass ligger i Sør-Tyrol like sør og nedenfor Brenner, i en høyde av 1100 meter. Stedet lå den gang i Østerrike, men har siden avslutningen av første verdenskrig tilhørt Italia. Brennerpasset hadde alltid vært den mest trafikkerte åren gjennom Alpene, med et høyeste punkt på 1370 meter. I august 1867 åpnet Brennerbanen mellom Venezia og München. Med jernbanen ble stedet langt mer tilgjengelig, og med den kom oppsvinget for Gossensass som turiststed.
I spissen for utbyggingen av Gossensass som turistmål stod Leopold Gröbner og sønnene Ludwig og August. Leopold drev jordbruk og vertshus med bryggeri. Gjennom salg av tjenester og grunn til jernbanen opparbeidet han seg midler som ble investert i gjestgivervirksomheten. Det ble bygd nytt vertshus på Markusplatz, det som i dag er Ibsenplatz. Rundt 1879/80 overtok Ludwig ledelsen. Bryggeriet ble flyttet til i nærheten av jernbanestasjonen, mens vertshuset gradvis ble utbygget til hotell under navnet Hotel Gröbner. Første tilbygg kom i 1883, et nytt i 1889. Fra 1884 ble sesongen utvidet til hele perioden januar–november, og med det økte det årlige antallet gjester fra 200–300 til 600–800. En stall ble omdannet til det såkalte Schweizerhaus, og dessuten hørte Wolfenburg og Wielandhof til hotellkomplekset. Wielandhof tilhørte August Gröbner og Wolfenburg den yngste av brødrene, Max (Amthor [s.a.], 1–4; Ennemoser 1998; Widmoser 1982–95, b. 2, 121).
Gjestene ved Hotel Gröbner var adelige og politikere, representanter for høyere borgerskap og embetsstand, vitenskapsmenn, forfattere og kunstnere. Tyskere utgjorde den største gruppen, østerrikere den nest største. En ikke helt fullstendig gjesteregistrering gir denne fordelingen for 1884-sesongen: Tyskland (363), Østerrike (114), keiserriket utenom Østerrike (38), England (20), Italia (14), Skottland (12), Nederland (5), Frankrike (4), Polen (4), Russland (4), USA (4), Norge (1), Sveits (1) og Spania (1) (Amthor [s.a.], 4).
Ibsen kom sannsynligvis første gang til Gossensass i 1876. Episoder fra denne sommeren er skildret av John Paulsen, blant annet i Mine erindringer (1900, 8–32) og Samliv med Ibsen (1906, 7–17). På denne tid bodde de i vertshuset og spiste i Bräuhaus. Ibsen-familien kom tilbake i 1878 på vei til Italia, og så var de her somrene 1882, 1883 og 1884. De ser ut til å ha bodd både i Schweizerhaus, Wolfenburg og Wielandhof, men inntok middager og kveldsmåltider i hotellets store spisesal (Ennemoser 1998, 15–16; jf. også K. Dilthey i Fulsås & Kühne-Bertram 2009). I 1884 var Susanna og Sigurd i Norge en stor del av sommeren. Fra denne sommeren er det bevart en rekke brev fra Ibsen til hustru og sønn, som blant annet gir et innblikk i hvilke gjester som var der. Ibsen skal ellers ha holdt avstand både til hotellgjestene og til folk i landsbyen. Han gikk aldri på fjelltur og foretok ikke lengre utflukter. Hans faste ruter var landsbyveien ned til Eisack og promenaden langs bredden av Pflerscherbach, alltid kledd i frakk og flosshatt (Ennemoser 1998, 16–17).
Ludwig Gröbner brukte Ibsen meget bevisst i sin merkevarebygging, og det gjorde han allerede før Ibsens store gjennombrudd i tysk offentlighet fra 1887. I brev til Susanna 4. juli 1884 skriver Ibsen at de fremmede gjestene, for det meste tyske damer, alle later til å kjenne ham. Den 19. august forteller han at Ludwig Passarge er kommet opp for å hilse på ham etter å ha lest i en avis at Ibsen ferierte i Gossensass. Besøket hos Bjørnson i Schwaz samme sommer ble omtalt i Neue Freie Presse i Wien (Bjørnson & Ibsen 1938, 116). I 1888 utgav Heinrich Noë Gossensass : Blätter der Erinnerung an die Gletscherwelt Tirols med illustrasjoner av Tony Grubhofer, som er omtalt flere steder i Ibsens brev. I denne boken heter det, med referanse til et lokalt sagn og uten at Ibsens navn nevnes: «En egenartet tilfeldighet har villet det slik at den fremste dikteren fra dette nordlandet, hvorfra en gang den trolldomskyndige smed kom flyvende, hører til de mest trofaste tilhengere av Gossensass.» Tross isbreer, jernbane, frisk luft og hotell, sier Noë, ville stedet aldri ha blitt det det er blitt «om ikke diktning og diktere hadde bidratt» (Noë 1888, 22–23; til norsk ved HIS). Ved siden av Ibsen var Oskar Redwitz den mest kjente av forfattergjestene, og begge fikk en plass oppkalt etter seg. For Ibsens del gjaldt det en plass i skogkanten ovenfor landsbyen. Ideen ble presentert for ham i 1886, og han hadde ikke noe imot den (brev til L. Gröbner 31. juli 1886). Da han kom tilbake igjen i 1889 etter fem års fravær, ble det 21. juli holdt en stor fest for ham. Deltagerne marsjerte til musikk opp til plassen. Der ble det fremført en tale skrevet av Noë, Ibsen takket, og om kvelden var det «musikalsk-deklamatoriske Foredrag» i hotellet der blant andre et par skuespillerinner fra Burgtheater deltok (Anonym 1889c).
Det var ved denne anledningen Ibsen ble kjent med Emilie Bardach, og møtet med henne og den senere korrespondansen mellom dem gjør 1889-oppholdet til det definitivt mest omtalte av Ibsens sommerbesøk i Gossensass. Derimot har det vært så å si ukjent at Ibsen dette året også ble kjent med filosofen Wilhelm Dilthey og hans hustru Katharina. Katharina Dilthey har skrevet om møtet i «Eine Erinnerung an Henrik Ibsen» (gjenopptrykt i Fulsås & Kühne-Bertram 2009). Diltheys estetiske oppfatninger gjorde ham lite sympatisk innstilt til alt som smakte av naturalistisk litteratur, og han stod helt fremmed overfor Ibsens individualisme og hans statsfiendtlighet. Men han likte Ibsen som person og hadde nesten daglig omgang med ham i fem–seks uker. Familiene møttes også etterpå i München. Dilthey og Ibsen opptrådte endatil sammen som vitner i et bryllup som fant sted i Gossensass 29. september 1889, dagen etter at Emilie hadde reist tilbake til Wien, og samme dag som Freie Bühne åpnet sin virksomhet i Berlin med Gespenster.
Som nevnt ovenfor (under Roma ) gir ellers dagbøkene til Niels Ravnkilde mange opplysninger også om oppholdene i Gossensass. HIS har dessuten hatt tilgang til flere andre verdifulle kilder, blant annet gjestebøker fra Hotel Gröbner.
FRA MÜNCHEN TIL KRISTIANIA
Da Ibsen reiste til Norge sommeren 1891, var det ingenting som tydet på at han hadde tenkt å bli der. Han hadde aldri gitt uttrykk for at han mistrivdes i München, tvert om, og så sent som i juni visste han ikke engang om han kom til å reise helt opp til Norge (brev til D. Grønvold 6. juni 1891). Men da han først var kommet dit, bestemte han seg for å bli vinteren over. Det innebar ikke mer enn å skifte utgangspunkt for en fortsatt utstrakt reisevirksomhet, skrev han til Jacob Hegel 5. september 1891 (jf. også brev til M. Prozor 7. mai 1892). For Susanna ble det slik, men ikke for ham selv. Ibsen gjorde noen korte utflukter, i tillegg til den skandinaviske triumfreisen i anledning 70-årsdagen i 1898 og et behandlingsopphold i Sandefjord sommeren 1900. Ellers var han fra 1891 fast og helårig bosatt i den norske hovedstaden.
Senere gjorde Ibsen en nødvendighet ut av det som etter alt å dømme startet som en tilfeldighet. Han skriver til Marcus Grønvold 7. januar 1892: «Vennerne nede i München tænker jeg ofte på. Men det var blevet mig en nødvendighed at skifte opholdssted» – uten at han forklarer hvorfor. Til Jacob Hegel skriver han 4. mai 1892 at han i sin nye leilighet kan arbeide uforstyrret, noe han ikke kunne i München, men det synes helst å være med tanke på selve arbeidsværelset. Når flyttingen ikke synes å ha vært planlagt, må forklaringen være at noe har fått ham til å bli i Kristiania, snarere enn at noe drev ham bort fra München. Det kan ha med Hildur Andersen å gjøre. Ibsen møtte henne høsten 1891, og mens Susanna reiste sørover igjen, begynte Ibsen og Hildur å opptre offentlig nesten som et ektepar. I dedikasjoner på et par portrettfotografier skrev han hilsen fra «Hildur og Henrik Ibsen» (HU 18, 306; jf. også NBO Ms.8° 3340). Men møtet med Hildur kan også ha vært én av flere grunner. Av brevet til Hildur Andersen 19. september 1895 fremgår det at denne datoen i 1891 må ha vært avgjørende. Men på det tidspunktet hadde Ibsen for lengst bestemt seg for å forlenge Kristiania-oppholdet (jf. brev til C. Krohg 10. august 1891). Kanskje var også forholdet til Susanna blitt så anstrengt at de måtte være fra hverandre en stund; Ibsens brev til henne 7. mai 1895 kan kanskje tolkes slik.
Da Ibsen kom tilbake fra reisen til Nordkapp 7. august 1891, tok han først inn på Grand Hotel. Fra 21. oktober samme høst leide han leilighet i Victoria Terrasse 7 B (brev til Kristiania Ligningskommisjon [juli 1892]). Susanna avskydde leiligheten, som forverret hennes giktplager, og 15. oktober 1895 flyttet de inn i det som skulle bli siste stopp: hjørneleiligheten i annen etasje i Arbins gate 1 (brev til J. Hegel 9. oktober 1895).
Det var Susanna som tidligere hadde ønsket å flytte hjem. Nå var det norske vinterklimaet bare til plage for henne, og nesten hvert år reiste hun på lange opphold til Italia, Østerrike og Tyskland, med Sigurd som følge. Henrik Ibsen gir, i alle fall i brevene, stort sett uttrykk for at han trives utmerket i Kristiania. Han finner det lett å arbeide, han konstaterer tilfreds at han er respektert i begge politiske leirer, og han blir behandlet med den ytterste respekt. At han kunne heve seg over de politiske motsetningene, var sikkert avgjørende. I 1885 hadde han blitt trukket rett inn i den politiske borgerkrigen, og det var ikke en situasjon han trivdes i.
Noen steder gir han riktignok uttrykk for misnøye, og det er gjerne disse som blir sitert: brevene til Georg Brandes 3. juni, Bjørnstjerne Bjørnson 15. juni og Moritz Prozor 5. desember, alle fra 1897. Det var dette året Sigurd Ibsens forhåpninger om et professorat i sosiologi ble lagt i grus. Utfallene mot Norge i de nevnte brevene må leses på den bakgrunnen og kan ikke umiddelbart gis rang som almene vitnesbyrd om Ibsens fortsatt anstrengte forhold til fedrelandet. Man kan også merke seg at han i sosial forstand synes å ha hevet seg over frontlinjene i professoratstriden. Da han i 1898 skulle til København og Stockholm for å feires i anledning 70-årsdagen, bad han redaktøren av Morgenbladet, Nils Vogt, om å følge ham. Vogt ble selv gledelig overrasket siden Morgenbladet nylig hadde ledet an i kampen mot professoratet til Sigurd Ibsen (N. Vogt 1906, 329).
Ibsen gjenopptok kontakten med en del av sine gamle konservative venner. Han forsonet seg med Lorentz Dietrichson etter det opprivende bruddet mellom dem i 1885, og Ibsen var fast gjest i selskapet Andvake, som Dietrichson hadde startet og stod i spissen for (jf. kommentar til brev til L. Dietrichson 9. mai 1892). Ibsen gjenopptok dessuten kontakten med sine gamle hollendervenner. De møttes blant annet hjemme hos Carl Lie, Jonas Lies bror. Ludvig Ludvigsen Daae kom imidlertid aldri over 1880-årenes splittelser og holdt seg borte (Ording 1927, 246). Forholdet til forfatterkollegaer var mer ambivalent. I flere brev fra denne perioden gir Ibsen støtte til yngre forfattere som søker stipendier. Men ellers var noe av det første Ibsen opplevde etter hjemkomsten, Knut Hamsuns fadermord på «de fire store» i sine berømte foredrag høsten 1891 (jf. kommentar til brev til R. Nielsen 11. januar 1892). Ibsen var med å stifte Den norske Forfatterforening, men etter den lite respektfulle behandlingen han fikk på et av de tidlige møtene, holdt han seg siden borte (jf. brev til ukjente mottagere 29. april 1894 med kommentar).
Forholdet til Bjørnson fortsatte også å være spent. I begynnelsen var Ibsen etter alt å dømme svært lite begeistret for ekteskapet mellom Sigurd og Bergliot Bjørnson. Sigurd drøyde i det lengste før han turde å fortelle foreldrene om forlovelsen, og Ibsen var ikke med på vielsen som fant sted på Bjørnsons Aulestad 11. oktober 1892. Den 2. april 1896 skrev Bergliot til søsteren Dagny Langen at hun for første gang syntes Ibsen hadde vært vennlig mot henne (NBO Brevs. 253). Ved åpningen av Nationaltheatret i 1899 ble spørsmålet om rekkefølgen mellom dikterhøvdingene et delikat familieproblem. Sigurd skrev til Bergliot 3. april [1899] at det hadde lykkes ham å megle mellom teatersjef Bjørn Bjørnson og faren, «så at festforestillingernes række nu bliver: Holberg, Ibsen, Bjørnson – altså den kronologiske orden, den eneste rigtige» (NBO Brevs. 576). Edmund Gosse besøkte Norge i 1899 og traff da Ibsen for første gang. Gosse var også sammen med Bjørnson, og mintes senere at Bjørnson kalte Ibsen en skurk («scoundrel») (Thwaite 1985, 346). Da Bjørnson fylte 70 år i 1902, var Ibsen for dårlig til å delta, og Bjørnson kom i stedet til ham. Da Bjørnson gikk, sa Ibsen beveget: «Du er mig kjærest». «Jeg kan ikke si det samme,» skrev Bjørnson til Alexander Kielland etterpå, «men hans uttalelse glædet mig, og glædet hele den fælles familie» (Bjørnson 1930, 153–54).
Ibsen ble rammet av sitt første, lettere slagtilfelle i mars 1900. Sommeren samme år, under oppholdet på Sandefjord bad, fikk han rosen (erysipelas) i venstre fot. En gang i 1901 kom et nytt og noe mer alvorlig slag. Vinteren 1902 var han i perioder svært syk, og i mars 1903 ble han rammet av det tredje slagtilfellet. Sannsynligvis hadde han også flere mindre slag. Etter at Ibsen hadde hatt flere leger, overtok Edvard Bull ansvaret for det medisinske tilsynet fra 24. mai 1903. Bull fikk etter hvert dikterens fortrolighet, og så til ham nesten daglig til Ibsen døde 23. mai 1906. Ibsens sviktende helse de siste leveår skyldtes ifølge Bull «Forkalkning i Pulsaarene (Arteriesklerose)» (E. Bull 1994, 142; Frich & Hem 2006).